Bokelskere.no

Det er imponerende hvordan denne kriminelle eks-heroinisten greier å skrive om sitt eget liv slik at det blir allmenlitterært interessant. Enten har han en genial forlagskonsulent bak seg, eller så er mannen selv en multikunstner av de helt store. At han er en livskunstner er det ikke tvil om.

Ja, boka er lettlest. Fortellingen har et godt driv framover, selv om den av og til stopper litt opp. Min favorittdel av boka var da han bodde i slummen i Bombay. Her avsløres en evne til å skildre kjærligheten til mennesker som er ganske unik.

Moralsk er boka også interessant, siden den beskriver stort sett kriminelle personer og gir disse en rekke positive egenskaper. Det vil kunne settes spørsmålstegn ved forfatterens kategorisering av "gode" og "onde" gangstere. I boka er han tydelig på at det er en hårfin balanse, men gir likevel gang på gang et forsvar av mennesker som profiterer grovt på svindel, prostitusjon og drap. Det er ganske naivt av oss å ikke sette digre spørsmålstegn ved denne forenklingen: Fordi man er intelligent, sympatisk og menneskekjær, er det greit at man gjør gale ting. Særlig når samfunnet rundt uansett er så jævlig korrupt. For selv om Shantaram selv ikke direkte forsvarer forbrytelsene som begås, så gir han forbryteren et alibi, da han skaper en sterk sympati for ham hos oss som lesere.

Språket er godt, men ikke briljant, synes jeg, dersom man sammenlikner med "de store". Men det er helt greit, for vi forventer heller ikke at dette skal være storslagent, rent språklig. Derfor ser vi også gjennom fingrene når han blir litt svulstig i sine beskrivelser av "livet, døden og kjærligheten". Det blir heller ikke helt troverdig når han hver gang han skal si noe viktig om livet, legger ordene i munnen på den han er forelsket i. I så fall måtte hun være et slags orakel, og slik framstår hun ikke i boka. Når dette er sagt, er jeg likevel enig med deg i at Shantaram er en flott leseropplevelse.

Jeg er pr. i dag nettopp ferdig med første del av boka, og hittil er jeg mektig imponert over den lettleste fortellerkunsten til Gregory David Roberts. India og menneskene han beskriver blir i høyeste grad levende for meg mens jeg leser. Og dette er en av de tingene som er viktig for meg når jeg leser ei bok.
Selvsagt kan man si mye om det korrupte, fattige, kriminelle, voldelige, men du verden så fargerike India. Jeg forstår veldig godt at du setter digre spørsmålstegn ved en del av innholdet her.
Men som sagt, hittil er jeg fullstendig fortapt i Shantaram, etter å ha lest første del.

Forfattaren var/er verkeleg "meir" enn berre kriminell eks-heroinist, han var vel i gang med universitetsstudie då han hamna ut på? Las ikkje eg også at han hadde tidvis jobba som journalist? Eg er ikkje forbausa over at han kan skrive, i alle fall. Tykte at siste halvdel av boka kunne med fordel vore kutta litt, han er sterkast i si skildring av nære relasjonar.

Er enig med deg om at den perioden i slummen var den beste. Den såkalte kriminelle perioden var også interessant. Det eneste jeg kan forsvare ham med der var at han søkte trygghet og følte seg beskyttet i den gjengen, og så ønsket han jo å lære om pass som en kan forstå var ganske viktig i hans situasjon.

Turen til Afganistan syntes jeg var den tøffeste delen i boka. Men jeg undres, hvor mye er sant og hvor mye er oppdiktet.

Dette er også en av de vanskelige sidene ved Shantaram, Aud-Helen, den uklare grenseoppgangen mellom fiksjon og biografi. Det er åpenbart at han dikter, men vanskelig å oppdage hvor han gjør det. En avklaring her, hadde økt verdien av boka for meg.

Jeg er for øvrig ikke ute etter verken å forsvare eller fordømme forfatteren/hovedpersonen for hans handlinger, bare sette et spørsmålstegn ved at boka indirekte skaper sympati for kriminelle handlinger, samtidig som moral er en av bokas viktigste temaer. Om forfatteren skulle vært tro mot sin objektivitet, skulle han i så fall også skildret de kriminelle handlingene fra ofrenes ståsted.

Her åpner den rene fiksjonen for muligheter som ikke finnes i selvbiografien. Med en jeg-person i sentrum hele tida får vi en ensidig framstilling av historien. Dersom forfatteren kunne skifte synsvinkel (noe han faktisk prøver seg på et par steder), ville det moralske perspektivet i boka kunne blitt mer troverdig.

Når det gjelder å få en avklaring på hva som er fiksjon og biografi er jeg ikke helt sikker på om jeg vil vite når jeg tenker etter, kanskje redd for å få bli skuffet :) Men som han nevner, notater ble gjort hele tiden, så de viktigste hendelsene tror jeg nok er korrekte. Han valgte kanskje romanformen fremfor biografi med tanke på å ikke få problemer når han vender tilbake til India, noe som han tydeligvis har gjort siden Anne-Trine traff ham utenfor Leopold.

Føler ikke at jeg fikk sympati for de kriminelle handlingene, heller (som du nevner) en sterk sympati for hovedpersonen som måtte utføre de kriminelle handlingene p.g.a. den situasjonen han var i.

Boka slutter heldigvis på en fin måte, og jeg håper en fortsettelse i neste bok, og den kan også mer en gjerne være på 900 sider så godt som han skriver. Syntes det var så fin flyt i hver eneste setning, så ingen problemer med maaaange sider når den er så lettlest.

Selvsagt er det fullt forståelig, Brit. Jeg satte heller ikke spørsmålstegn ved hvorfor forfatteren gjør det, men mener at det løfter opp en moralsk problemstilling rundt oppfattelsen av boka Shantaram.

Forfatteren er opptatt av moral og bruker mye tid i boka på å drøfte ulike moralske problemstillinger. Dette er en vesentlig del av boka. Jeg mener derfor at leseren også bør være bevisst at boka i seg selv er et moralsk manifest som ikke nødvendigvis knytter seg godt an til våre egne overbevisninger. Vi kan forstå at han tenker sånn, men bør likevel være kritiske.

Tror nok barna våre er vel så reflekterte som oss. Ingen fare der! :)

Btw, har også kjøpt den til sønnen min. Han er 22 og har nettopp vært 5 måneder alene i India. :)

Mitt inntrykk er at barna slår oss både i toleranse og refleksjon. :)