En litt bisarr historie om livet på et pensjonat. Historien fortelles hovedsaklig gjennom Irene som er ansatt der. På pensjonatet er det flere av gjestene som bor der over lengre tid, og Irene blir "kjent" med dem på litt uortodokse måter. To av pensjonatgjestene opptrer imidlertid også som fortellere i deler av boka, og vi får vite bakgrunnen for at de er langtidsgjester. De har ulike, men spesielle bakgrunnshistorier. Kunst, trær og sosiologi er ellers vesentlige tema i boka.
Jeg synes denne boka er god! Det er en utradisjonell historie (eller historier), med flere nyanser. Boka gir ikke svar på alle spørsmål om personene, men jeg synes det gir denne historien en ekstra styrke. Slik er det jo i det virkelige livet også, vi veit jo ikke alt om alle(og godt er det). På denne måten lever historien(e) videre i leserens fantasi etterpå.
Viser 2 svar.
Enig med deg, denne var god! Mange flere burde få øynene opp for Cathrine Knudsen. Boka ga også en del å tenke på i forhold til hvordan en tenker rundt ulike "kategorier" mennesker, og ikke minst noen ubehagelige grenseganger rundt hvordan en kan eller ikke kan "bruke" andre mennesker i kunsten. Og hvem er "rett" og hvem har det egentlig tippa over for... anbefales!
Så sant, så sant. Etikk og moral i forhold til kunstperspektivet er veldig aktuelt og interessant. Dette er ei bok som med fordel kan leses flere ganger. Og ja, Cathrine Knudsens bøker fortjener flere lesere!
Sist sett
