Dette var en tett, intens og mørk roman og en far, hans eneste gjenlevende datter, og sykdommen som truer med å skille dem fra hverandre hvert øyeblikk. Leseren får sykdom og elendighet tett inntil seg - jeg kunne formelig kjenne lukten av betente sår og gammel svette sive opp fra sidene i boken; det var vanskelig å trekke inn frisk pust gjennom denne romanen - samtidig var det en sterk og rørende historie om kjærligheten mellom far og datter, og om hvordan denne kjærligheten kan utholde selv de aller værste omstendigheter.
Ingen lett og trivelig sommerlesning, dette, men en utrolig god roman likevel. Anbefales til dem med sterke nerver.
Viser 3 svar.
En fryktelig trist, men rørende vakker historie... så godt og levende fortalt at en føler en sitter sammen med hovedpersonene på skipet og betrakter, lytter og lukter.
Enig med deg og Astrid hva dere skriver om boka.
Jeg må berømme forfatteren, som klarer å beskrive alle lukter og synsinntrykkene på en slik måte at han fikk meg som leser til nesten å være tilstede under sjøreisen med seilskuta.
Eg har sett med forventning fram til ny bok av Gaute Heivoll. Kongens Hjerte byggjer, som den førre, på ei faktisk hending, denne frå 1775, frå den tida då radesjuka herja. Denne boka er ulik den førre, ho er ikkje akkurat ein "pageturner", men fengar ein likevel. Ei bok for dei som har sans for godt, poetisk språk og ypperlege skildringar. Ein får både nydelege naturskildringar og biletlege, realistiske skildringar av sjukdom og elende. Det nære forholdet mellom far og dotter kjem fint fram i korte, men likevel ganske beskrivande dialogar. Ei bok som vil sitje lenge i sinnet.
Sist sett
