Bokelskere.no

• Hva er en klassiker? Jeg føler meg usikker på hva vi snakker om, når vi diskuterer "klassikere" (det finnes vel en definisjon, jeg kan den ikke). For meg er en klassiker en bok som appellerer til flere generasjoner, og som gir noe nytt ved flere gangers lesing. Et eksempel er Kristin Lavransdatter, et verk som ga meg vidt forskjellige opplevelser som 20-åring og som 40-åring. Med andre ord, bøker som tåler tidens tann.
  

• Er klassikere tungleste? Etter min mening er dette en misforståelse! Klassikere krever kanskje litt ekstra tid og konsentrasjon, men har gjerne et godt og lettlest språk. Jeg har ikke lest så mange, men blant andre Sigrid Undset, Falkberget og Dickens skriver så det er en fryd! Jeg oppfatter f.eks. språket i bestselgeren Fatimas hånd av Ildefonso Falcones som langt mer kronglete.
  

• Og nei, jeg leser ikke bøker fordi jeg av en eller annen grunn skulle føle meg forpliktet til det. Les de bøkene som gir deg noe. Men du kan få gledelige overraskelser ved å driste deg til å lese bøker du i utgangspunktet oppfatter som "tungpløyde".
  

• Ps: Jeg er blant dem som har klassikere og bestselgere, barnebøker og ordbøker i favorittthyllen!

Jeg mener det er viktig, som en del av vår "litterære kulturarv" å lese gamle (og "moderne") klassikere - i tillegg til annen litteratur.

Mange av de klassiske verkene er det en utfordring å lese, og det liker jeg.

Og dersom "det er viktig for vår egen selvfølelses skyld å ha noen av disse "litterært høyverdige" romanene på vår merittliste", er vel ikke det noen ulempe.

Det er naturlig at man liker noen bøker bedre enn andre, enten det er klassikere eller ikke.

Dette temaet har vært oppe flere ganger, og det virker som mange setter likhetstegn mellom "gamle klassikere" og "tungpløyd" litteratur. Det er kanskje skolen sin skyld. Og det er en ødeleggende generalisering.

En forfatters navn gir mange ganger folk aversjon mot å lese noe av ham / henne, og det er sterkt beklagelig - etter min mening.

Bortsett fra på skolen så tror jeg aldri jeg har lest en bok fordi jeg føler at jeg må. Har lest noen såkalte klassikere fordi jeg ikke vil gå glipp av noe, noen har falt i smak og andre hadde jeg klart meg uten. Det viktigste for meg er at boka har underholdningsverdi, er godt skrevet eller lærer meg noe. Får jeg alt det i en og samme bok er jeg storfornøyd, klassiker eller ikke. Hva andre mener om min boksmak er for meg helt uinteresant.

Jeg leser aldri bøker fordi jeg må. Det gidder jeg ikke lenger. Jeg leste klassikerne da jeg var veldig ung, fordi alle forfattere jeg leste anbefalte at hvis man ville skrive, måtte man ha lest klassikerne. Noen elsket jeg og gjør det fortsatt. Andre klassikere, som Moby Dick f.eks, ga jeg opp og har aldri rørt igjen. Jeg er åpen for all litteratur, og forsøker å lese ting som ikke er som det jeg selv skriver, for å bli inspirert. Men om jeg ikke liker boken,gidder jeg som regel ikke å lese hele.

Er jo ikke tid til å få med seg mange klassikere på skolen dessverre, men leselysten kan man få på skolen :-)

Jeg har min hovedinteresse og naturlige tyngdepunkt innen krim. Men litt for selvrespektens skyld prøver jeg å utvide horisonten noe. Dels ved å lete etter krim med flere dimensjoner - og her fins det mye bra - og dels ved å blande inn noen bøker med mer medmenneselighet som hovedtema. Som "Jeg tenker nok du skjønner det sjøl" om Kristoffer Kihle Gjerstad eller "Så fort kan livet snu", om fotballspilleren Dagfinn Enerly.

Av klassikere har jeg vært igjennom "De elendige" fordi den var fantastisk, det samme med en del av Dickens. Men ellers smakt nok på Shakespeare eller de "store norske" til å vite at det ikke er noe jeg skal bruke mer tid på.

Jeg leser ikke noe jeg ikke liker, på ett eller annet plan. Og med full jobb må jeg nok innrømme at jeg gjerne dropper bøker som gir for mye motstand, om kveldene er jeg sliten og vil hygge meg;) Når det er sagt, kan jeg jo se at det kan være tilfredsstillende å lese - og "skjønne" - bøker som gir noe ekstra og mer, - samt at det rett og slett kan være interessant å vite hva de egentlig dreier seg om, disse bøkene som har fått så høy status! Men å lese noe slikt bare for å kunne skryte av det, det orker jeg i hvert fall ikke, - og vil ikke heller!

Men det er jo absolutt ikke alle klassikere som er tungpløyde, og særlig de norske klassikerne har jeg stor sans for, også fordi de gir oss et stykke av historien vår og fungerer som historiske dokumenter.

Nei, jeg leser det jeg har lyst til å lese helt uavhengig av om det er en såkalt klassiker eller husmorsporno. Heldigvis så føler jeg ikke at jeg må lese ting for å tilfredsstille andre.

Før, i tenårene, var jeg veldig opptatt av hva andre syntes og mente om meg, da leste jeg klassikere fordi jeg mente det var "riktig" lesestoff, ikke fordi jeg ville. Heldigvis vokser og modnes man, og jeg har lagt disse tankene bak meg for lenge siden, men denne perioden gjorde likevel at jeg fikk øynene opp for den klassiske bøker, og i dag leser jeg det gjerne. Jeg leser disse bøkene fordi jeg vil, mange er veldig bra, og det er nok ikke uten grunn at de fortsatt er populære og leses. Ikke alle er så håpløst tunge og utilgjengelige heller.

Jeg er av den typen som mener at det viktigste er at folk leser. Det sagt, så mener jeg at å leser både norske og internasjonale klassikere er viktig som en del av forståelse av kulturarv og historie. Jeg synes det er greit å vite hvor man kommer fra. I tillegg får man større forståelse for referanser til disse bøkene, for det kan man finne på de utroligste steder.

Da jeg gikk på videregående og læreren "tvang" oss til å lese disse gamle kjedelige klassikerne, da føltes det ikke greit. 17 år, og måtte lese noe såååå kjedelig. Nå mange år senere har nok noe alikevel festet seg som positivt. Jeg har lest på nytt disse bøkene og er takknemlig for at jeg har noen mimretanker om disse. Ja og nå i en annen tid og annen leserglede , kan jeg faktisk si at det er givende med noen av disse klassikerne. Tenkte jeg skulle lese Fred av Arne Garborg en gang til og det fordi jeg har lyst. Da mine barn var mindre reiste vi på besøk til det som hadde vært Bjørnstjerne Bjørnson sitt hjem , og etter det har jentene likt forfatteren og har lest mye om han , og av ham. Hamsun har jeg lest noe av , fordi det er så sterke meninger om han , og da ble jeg nyrsgjerrig.! Ibsen , nei de har jeg ikke lyst til å lese .Jeg leser ikke bøker for å skryte av at jeg har lest dem , jeg leser fordi jeg har lyst og fordi de gir meg noe.

Jeg kan ikke skryte på meg så mange leste klassikere, men noen har jeg nå fått med meg opp gjennom årene. Ikke fordi jeg føler jeg MÅ, men fordi jeg blir nysgjerrig på bøker som "alle" roser opp i skyene.

Om det viktig å lese disse bøkene? Ja, jeg synes det. Jeg synes det er viktig å få med seg ei bok av Hamsun, Undset, Ibsen osv, fordi jeg mener at det er viktig å kjenne sin egen historie, samt å få med seg noen utenlandske klassikere for å få et innblikk i andre sin historie. Men skal man bruke all sin fritid på klassikere så får man jo ikke tid til nye bøker, og det er nå heller ikke bra. Viktig også å følge med sin egen tid!