Er det bare meg som irriterer meg over at det på side 50 står " Maria var bestevenninnen min: hun var bare så vidt et år eldre enn Anna", mens på side 59 "Anna, den eldste, hadde alltid..."? Er dette en feil bare i oversettelsen eller har Hislop prøvd å unngå en psykologisk stereotyp og endret den stille Maria til lillesøster for å gjøre henne litt mindre stereotyp? Det siste er selvfølgelig ren spekulasjon fra min side, men jeg har nå irritert meg over dette i snart 150 sider. At denne lille detaljen, det være seg glipp eller oversettelseglipp, irriterer vettet av meg, sier kanskje litt om hvor engasjerende boka er.
For all del, en fascinerende skildring av livet på leprakoloni, men jeg liker dimensjoner i menneskene jeg leser om jeg. Så langt er Fontini og legen de eneste som fortoner seg litt mer i gråskalaen, mens resten er rimelig svart/hvitt -gode/onde. Sukk. Burde kanskje bare gi opp hele boka, men er nok for sta.
Viser 6 svar.
Leste denne for noen måneder siden, og ble gedigent skuffet. "Alle" anbefalte den til meg, og skrøt om hvor bra den var. Jeg synes den var dårlig, rett og slett. Det ble mye skumlesing på slutten, for å si det sånn.....
Jeg kan ikke si at jeg la merke til dette selv - kanskje fordi slike detaljer har det med å falle ut av hodet i løpet av kort tid for meg,... men! Jeg er helt enig i at karakterene i "Øya" er ganske platte. Dette trakk ned hele opplevelsen for meg. Jeg klarte faktisk ikke å like boken, fordi irritasjonen over (spesielt) den endimensjonale kjæresten og co. kom i veien!
Jeg har funnet ut at jeg blir veldig følelsesmessig engasjert hver gang jeg snakker om hvordan jeg opplevde boka. Den klarte i hvertfall å få meg til å mislike den med sterk pasjon, i motsetning til bøkene som bare blir satt til side og glemt...
Enig med deg, May. Boka fungerer som tidtrøyte, en velskrevet, god roman er den ikke. Skjønner ikke hva VG's litteraturanmelder røyka før hun kastet terningen.
Jeg syns hele parallellhistorien kunne vært utelatt. Hvorfor ikke bare ha en fortelling fra Elenis tid og avslutte med at Sofia dro til England. Punktum, ferdig. Så hadde vi hvertfall sluppet Ed, og Alexis. Da kunne man konsentrert seg om å overse at det stortsett bare er Maria som har flere sider ved sin personlighet i boka, noe som får meg til å lure på hvorfor det er skrevet så mye om resten.
Ja, jeg sammenligner det med et eventyr, boka har et ganske likt persongalleri, med gode og onde, bare at Per og Pål får sjelden like mye oppmerksomhet i eventyrene som Anna gjør i boka,og mye av oppmerksomheten er jo for å forklare parallellhistorien. Hjertesukk.
Jeg likte boka best fra da Maria havnet på Spinaloga.
Jeg har i alle fall fått veldig lyst til å besøke Spinalonga :-)
Sist sett
