Bokelskere.no

For det første gir denne bokelskersiden meg mulighet til å ta en skikkelig loftsrydding i egne bøker og å få oversikt over de bøkene jeg har lest.

For det andre gir dette forumet daglige tips om bøker jeg ikke har lest, og som jeg legger til i min ønskeliste her inne.

For det tredje er det interessant å høre hva andre mener om bøker jeg har lest, om de er enige eller uenige med meg i om boka er bra eller dårlig (forutsatt selvsagt at de også har lest boka). Og her er meningene er høyst forskjellige.

Det er også satt i gang interessante diskusjoner her inne om bøker generelt.

Diskusjonen om skjønnlitteratur vs. faglitteratur og om hva som er god litteratur, opplever jeg som ferdig, i og med at argumentene gjentar seg og lufta har gått litt ut av debattantene. Det blir som den kjente Monty Pyton-sketsjen der John Cleese banker en død papegøye i disken på dyrebutikken og gjentar til det kjedsommelige at fuglen er død, død, død.

For å kaste litt lys over den temperaturen som har vært rundt enkelte utspill her inne, så har jeg lyst til å lansere en liten metafor. En metafor er en sammenlikning, der man for å belyse noe, velger et bilde eller en annen arena som illustrasjon. Dette med sammenlikninger, metaforer og eksempler man bruker i overført betydning, er et vanlig virkemiddel i skjønnlitteraturen. Dersom man ikke leser skjønnlitteratur, kan det være litt uvant å tenke slik, men jeg prøver likevel.

Hvis dette nettstedet het Fotballelskere.no, så vil man tro at alle som melder seg inn, elsker fotball. Dersom det dukker opp et medlem på nettsiden som hevder i flere innlegg at han ikke liker fotball, så vil de andre medlemmene med rette kunne spørre ham: Jamen, alle vi andre her inne elsker fotball. Det er jo det denne nettsiden handler om. Hvorfor sier du da at du ikke liker fotball?

Et slikt spørsmål til denne fotballhateren vil antagelig få mange tilhengere. Mange vil formulere det samme spørsmålet på ulike måter. I sum vil de andre medlemmene, som altså elsker fotball, også lure på: Hva får denne mannen til ikke å like det vi elsker?

Når fotballhateren da sier at han ikke har spilt fotball siden han var en liten gutt, at han heller ikke har sett en eneste fotballkamp i voksen alder, at han skrur av TV´en hver gang det er fotball og at han mener at fotball er et barnslig spill som hører hjemme i beste fall i barneskolen, ja da vil sannsynligvis alle de 1999 andre medlemmene i Fotballelskere.no si: HÆ? Og så vil de lure på hvordan i all verden fotballhateren kan hate fotball når han ikke vet hva spillet dreier seg om en gang.

Det har vært sagt Hæ ganske mange ganger her inne de siste ukene. Noen vil sikkert fortsette å si det. Jeg har ikke behov for det.

Og bare for ordens skyld, og siden alstå dette med å velge et bilde for å illustrere noe, er et kjennetegn ved skjønnlitteraturen, så er jeg altså i dette innlegget IKKE interessert i å høre hvem som liker fotball (eller noen annen sport for den sakens skyld). Det var altså kun ment som en illustrasjon.

Godt poengtert :-) Får vel ikke sagt det mer tydelig enn dette hehe Er forøvrig helt enig.

Spillet om oppmerksomhet

For mange år siden leste jeg boka Games people play.

Om spill står det skrevet:

.. one can think of a game as a series of interactions (words, body language, facial expressions, etc.) between two or more people that follow a predictable pattern. The interactions ultimately progress to an outcome in which one individual obtains a "payoff" or "goal." In most cases, the participants of the games are unaware that they are "playing."

Les mer her

Oh the games people play now
Every night and every day now
Never meaning what they say now
And never saying what they mean

La-da-da-da-da-da-da-da osv.

En gammel og god hit fra 60-tallet.

Joda, vi spiller vel alltid et spill, vi har alle masker og intet er nytt under solen.

Ditt sitat minner meg om den utmerkede debut-romanen til Dag Solstad, Irr! Grønt!

De fleste av oss liker å spille, enten det er ordsjakk eller et godt slag verbal poker. Det gjør jeg også. Helt til kanibalisme og drapstrusler blir en del av spillereglene. Da melder jeg pass.

vi har alle masker

Og de mest sårbare av oss har ofte de tøffeste maskene.

Kloke ord, Sidsel. Og i spillet slår det begge veier.

Siden vi er på nett som bokelskere kan det kanskje være på sin plass å legge til at Joe South sin hit fra 1968 bygger på boka "Games people play" av Eric Berne. Kom på norsk med titelen Mennesker og masker i 1967. Eric Berne var psykiater opg sentral innenfor Transaksjonsanalysen (TA), en retning som videreførte og populariserte Freuds tenkning om menneskesinnet. Metoden var veldig populær på syttitallet og litt etter, både i psykiatrien, men nikke minst også i ledertrening og selvutvikling på den tiden. Den mest solgte selutviklingsboka innen TA er "I am OK, You are OK" av Thomas A. Harris.

Klokt innspill. Nå fikk jeg noen assosiasjoner til Gombrowicz og profilopprøret. Bør jeg det?

Det vet jeg dessverre ikke. Har ikke lest noe av Gombrowicz. Men sånn på bakgrunn av annenhånds anelser tror jeg han er koblet mer mot Lacan og den franske psykoanalysen. Og i mitt hode er ikke de kjent akkurat for å prøve å gjøre psykoanalysen enklere og mer folkelig, snarere tvert om. Men som sagt, jeg mangler forutsetninger for å svare deg ordentlig.

Ditt sitat minner meg om den utmerkede debut-romanen til Dag Solstad, Irr! Grønt!

Du vil ikke si(!) Kanskje vi kan lære like mye av å lese romaner??? ;o)

Det morsomme med denne boka er at han setter navn på og lager en beskrivelse av en del av spillene. Dermed blir det lettere å bryte mønsteret.

Her er noen av de selvforklarende navn på spillene han beskriver:

• If It Weren't For You (IWFY)
• Look How Hard I've Tried
• Ain't It Awful
• Why Don't You - Yes But
• I'm Only Trying to Help You

Nå, jeg tror nok at det er meg du vil "kviste" med denne sammenligningen. Du har visst tatt mål av deg til enslags apostelvirksomhet for romanlitteraturen. Jeg vil trekke en sammeligning mellom din apostelvirksomhet og den første misjonæren som kom hit. I dag er folket her i Glefsvika som de er i andre viker, og nesten alle har mobiltelefon.

Den første misjonæren som kom hit til Glefsvika ble borte. Siden kom det for en dag at den ukristelige almuen her dengang hadde sanket sold på denne Guds utsending. De rett og slett overfalt han mens han satt på utedoen og slo han ihjel. Etterpå ble han lempet opp i ei stor gryte og kokt, og glefsvikingene holdt kalas på han til den lyse morgen.

En litt fyldigere redegjørelse til Jan Fongen om misjonæren som kom bort i Glefsvika i 1888

Misjonæren var og ble borte. Tiden gikk, og selv om glemselens slør etter hvert trakk seg over det hele kunne ikke glefsvikingene helt glemme at den første misjonær de hadde fått på besøk rett og slett forsvant fra jordens overflate.

Men så i 1920 lå en gammel glefsviking på det siste, og nå ville han snakke med Lensmannen. Han hadde noe viktig å fortelle, sa han, og Lensmannen kom. Den sengeliggende kunne nå fortelle, at misjonæren som kom til Vika for mange år siden hverken var rømt hjem igjen, eller gått på sjøen. Men almuen hadde sett seg forbannet på denne utsendingen som var kommet for å lære dem folkeskikk, og en kveld hadde de rottet seg sammen, og de hadde passet på å overfalle misjonæren mens han satt på utedoen, og så hadde de dratt han ut og slått han kvekk ihjel!

Etterpå hadde de tatt han med seg bak noen skur i skogkanten, kledt av han til skinnet og lempet han opp i en stor gryte der han ble kokt mens glefsvikingene satt rund og ventet. Da misjonæren var ferdig holdt de kalas på han til den lyse morgen. Glefsvikingen fortalte også til Lensmannen at han personlig hadde vært med på både overfallet og kalaset etterpå. Han fortalte også at da de hadde fyrt opp gryta hadde misjonæren livnet til igjen - han hadde bare vært i svime, og nå kom hodet på han til syne over grytekanten og han gjorde høylydt til kjenne at han ville ut av gryta -. Men glefsvikingene ville ikke komme han til unnsetning, der de ventet rundt gryta med sine primitive redskaper.

Ettersom vannet stadig ble varmere ble misjonæren stadig mer urolig, men gryta var både dyp og glatt, og alt han strevde for å komme seg ut klarte han det ikke. Plutselig spendte han fra i grytebunnet alt han kunne og gjorde et kjempehopp for å komme ut av gryta, og han kom da så høyt at han ble hengende med albuene over grytekanten. Men heller ikke nå ville glefsvikingene komme han til unnsetning, og med øynene stive i skolten seig han ned igjen i gryta - og ble værende.

Denne hendelsen, og at han også selv hadde vært med på dramaet med misjonæren, hadde plaget den gamle glefsvikingen i alle år, men nå var han tydelig lettet etter å ha fått fortalt hele tildragelsen til Lensmannen. Lovens mann konkluderte med at det ikke kunne bli tale om noen straffeforfølgelse. Saken var foreldet, og dessuten var en ikke ukjent med koking av misjonærer i den tiden da de sendte ut nye folk til nye misjonsmarker. Saken ble derfor bare vedlagt Lensmannskontorets protokoll, og dermed ble det.

Morsomt....ler... :o)

Du er nå altfor snill, herr Glefsvik. En tittel som skjønnlitteraturens apostel er jeg ikke verdig. For å fullføre min lille allegori, så blir vel det omtrent som å lede fanklubben til Manchester United i en gruppe av ManU-tilhengere. Uansett vil jeg trede med forsiktighet til utedoen herefter.