Bokelskere.no

Ei sterk fortelling fra Sørstatene på 60 tallet. Til tider ble den litt mekanisk. Det var noe med skildringene om de hushjelpene. Hun klarte ikke riktig å komme under huden på dem synes jeg. Det ble mest fortellinger om hendelser, men hun klarte i mindre grad å skildre tankene og følelsene deres. Hun fikk oss i større grad med inn i tankene til hvite damene. I sær var skrildringene av Skeeter god. Ellers var det en sterk og god fortelling som jeg ikke ville unvært å lese.

Dette var en bok som vil sitte i en stund, og som jeg må bruke tid til å tenke over.

Jeg er enig med deg i at vi kom mer under huden på Skeeter enn det vi gjorde på de to andre hovedpersonene, men i motsetning til deg så syns jeg dette var riktig. Det bekreftet bokens tema, Skeeter hadde en oppfatning av virkeligheten, som vi på en måte kan forstå. De to andre hadde et samhold bygget på en helt annen virkelighet enn den vi er i stand til å forstå, og derved ble det også riktig at vi ikke kom helt inn på dem. Jeg tror faktisk ikke forskjellen på borgerskapet og hushjelpene var så "vakker" her i landet heller, selv om vi heldigvis ikke hadde segregeringslover pga hudfarge.

En veldig bra bok som gir ære til de mange menneskene som ved store eller små handlinger gjorde sitt til en mer positiv utvikling av tilværelsen for afroamerikanere.

Eg er midt i boka og trur forfattaren gjer svært lurt i å ikkje prøve å komme under huda på hushjelpene sidan ho er kvit sjølve. Det gjer i alle fall boka ein tanke meir truverdig at vi kjem mest under huda på Skeeter tykkjer eg

Jeg er helt enig med deg når du skriver at du syns det var riktig å ikke komme mer under huden på hushjelpene. Vi klarer ikke å forstå deres følelser, men fikk likevel et godt innblikk i segresjonslovenes uhyrlige virkelighet.

Jeg har også måttet bruke tid for å fordøye denne boken. Og har et håp og ønske om at det blir stopp i diskriminering rundt om i verden.

Jeg kan være enig i at det var riktig å komme å ikke komme under huden på hushjelpene. Men hun prøvde å fortelle deres historie som om det var de selv som fortalte dem. Da syntes jeg det ble en slags logisk brist. Hun kunne satt historiene deres i en annen kontekst, synes jeg. Ellers er jeg enigi at dette er en bok som sitter. Temaet ser ut til å bli mer og mer aktuellt i vårt nye århundre også.

Jeg opplevde vel heller at det ga boka styrke, men vi leser jo med forskjellige øyne og erfaringer, og da ser vi det nok litt ulikt. Pluss at jeg var nok mest opphengt i hovedhistorien, og syns forfatteren som hvit vanskelig kunne ha klart å formidle deres frustrasjon, lidelsen m.m. på en rett måte.