Sånn hypotetisk sett...
Hvis du hadde vert singel, og skulle på date. Etterpå blir du invitert med hjem til vedkommende for første gang. Du ser etter en bokhylle/bøker, men finner ingen. Du spør: "Har du noen bøker?" "Nei" svarer vedkommende. "Liker du ikke å lese"? "Nei", svarer vedkommende. Jeg har ikke åpnet en bok siden ungdomsskolen. Jeg synes lesing er kjedelig". "Leser du ikke aviser heller"? "Nei. Hvorfor er det så viktig for deg at jeg leser? Tror du jeg er dum? Er du nødt til å henge deg opp i det?"
Hvordan hadde du reagert?
Hvordan ser du på folk som ikke leser? Som ikke er interessert i bøker, enten det gjelder skjønnlitteratur eller faglitteratur?
Eller er dette et spørsmål det er for farlig å stille?
Viser 76 svar.
Personen ville kanskje tenke at det er viktig for deg at vedkommende leser, og at du kanskje har fordommer mot den type mennesker? Jeg personlig kan akseptere at enkelte ikke leser, litteratur er ikke det eneste premiss jeg stiller for et vennskap, forhold etc, men det hjelper jo alltid å ha noe felles og litteratur er en interesse som kanskje er mer "felles" enn mye annet. DEt med lesing av skjønnlitteratur er gjerne noe som er kultivert hos den enkelte, gjennom oppdragelse og ungdom. Er man fra et "bokhjem" vil man sannsynligvis skape grunnlag for et bokelskende hjem selv. De som ikke leser bøker har kanskje oppvekst i et annet type hjem, der man ikke bare manglet tilgang til bøker, men ikke ble oppfordret til å lese. Er selv oppvekst i et arbeiderklasseområde der vi i barneskolen, som lekse, skulle lese et dikt hjemme og diskutere det med foreldre etc. Det ble nokså dårlig mottatt og foreldrene satte igang en underskriftskampanje, mot det de karakteriserte som "tulleball" og "bortkastet tid". DEt er det jeg mener med at hva slag holdninger du gis i fht litteratur i barndommen kan bli utslagsgivende senere. Men da kan man jo kanskje forsøke å påvirke personen forsiktig til å forsøke å lese en bok. Verre er det når personen ikke leser aviser eller noe annet og ikke gidder å anstrenge seg noe for å forstå det samfunnet man lever i. Jeg mener det må være lov å stille spørsmålstegn ved slike ting. Kan godt hende det ikke vil gi de ønskede konsekvensene, men det betyr ikke at det er deg det er noe galt med. Samtidig er ikke litteratur den eneste kulturelle interessen, noen er jo glad i film ol.
Jeg skiller ganske dramatisk mellom mennesker jeg kunne tenke meg å være venner med, og mennesker jeg har potensiell romantisk interesse av.
Når det gjelder venner er det hyggelig om vi har interessen for litteratur til felles, men ikke et krav i det hele tatt. Det viktigste er at vi har noe som binder oss sammen - om det er humor, interesse for bøker eller interesse for noe helt annet er meg revnende likegyldig. Jeg har mange venner som aldri leser bøker, men de er fortsatt morsomme folk å tilbringe tid med, for jeg gjør tross alt ganske mye mer enn bare å snakke om bøker med vennene mine.
Når det gjelder romantiske relasjoner derimot, setter jeg visse interesser og egenskaper høyere enn andre, og da synes jeg det er viktig at vedkommende kan verdsette bøker. Det er antageligvis fordi jeg blir tiltrukket av folk som framstår som ikke bare smarte, men opptatt av og glad i å tilegne seg mer kunnskap på ulike områder. Det blir litt det samme som at man kan være venner med folk som har alle typer utseende, men det er ikke alle sammen man kunne ha blitt fysisk tiltrukket av.
Har du lest «Hjulskift» av Vigdis Hjort? Der forfølges et slikt utgangspunkt (selv om jeg ikke var særlig imponert av boken). For å ta denne noe idealtypisk konstruerte situasjonen på alvor, så hadde jeg kanskje reagert mest på den fornærmede tonen som jo ikke lover godt for kveldens videre forløp.
Men selv om jeg har hatt kjærester med mye mindre interesse for skjønnlitteratur enn meg uten at det har vært noe større problem, så har jeg aldri rotet meg bort i noen som ikke leser i det hele tatt. Man kan jo lure på om grunnen er at kvinner generelt leser mer enn menn. Ved nærmere ettertanke har jeg dog heller ikke mannlige venner som ikke leser.
Biblioman som jeg er, har jeg nok vanskelig å forestille meg et liv uten bøker og lesning generelt for meg selv, ikke minst av den banale grunn at jobben min forutsetter at jeg kontinuerlig holder meg oppdatert. Og så har jeg en del sære interesser som bare lar seg forfølge ved å lese - eller i det minste krever supplerende lesning. Det skal sies at jeg i dag leser mye mindre enn tidligere, men jeg setter (blant mye annet) stor pris på at min samboer oppdager bøker som jeg så huker tak i.
Men så har det blitt fremmet en rekke svært sterke påstander om hva «bøker» kan utrette som jeg har lyst til å kommentere.
Bøker kan i beste tilfellet gi innblikk i forfatterens opplevelser, følelser, kunnskap og refleksjoner og så gi kunnskap, stimulere egen egne tanker og følelser, inspirere til egne opplevelser og sette dem i perspektiv. Men heller ikke i beste tilfellet erstatter de egen refleksjon, de erstatter definitivt ikke levd liv, egen glede, egen anstrengelse, egen sorg. Og det er det som gir oss en mulighet til å vokse. (Kokebøker er kjekke å ha, men man blir hverken en god kokk eller mett hvis man ikke står på kjøkkenet og faktisk lager mat. «Supplerende lesning» er stikkordet for både matlaging og livet.)
Dessuten kan man med gode grunner betvile at bøker generelt har de påståtte positive effekter. Mye er eskapistisk "opium til folket", i verste tilfellet litterær fastfood uten estetisk, emosjonell eller intellektuell næringsverdi, tvert imot sløvende og fordummende på lik linje med edutainment, reality tv og såpeoperaer. Skinnet av intellektualitet slik lesning gir er ren (selv-)bedrag og sånn sett snarere verre enn TV-konsum, i hvert fall hvis selvutvikling er målet.
Derfor er jeg ikke så fryktelig opptatt av hvor mye folk leser, men snarere - i den grad jeg bryr meg - av hva de leser og ikke minst hva de tenker om det. Det har skjedd mer enn en gang at jeg til tross for en velfylt bokhylle måtte innse at her var det hverken venne- eller kjærestematerial å hente, da er kriteriene nok ganske mange flere enn mange bøker i hylla.
Viktig poeng. Det hjelper lite å lese - selv de "riktige" bøkene - dersom man ikke har utbytte av dem. Jeg har også opplevd å treffe på folk som har en av mine favoritter som favorittbok og etter litt diskusjon viser det seg at de har et HELT annet syn på hva boka egentlig handler om. Sært, og det fører til utrolig interessante diskusjoner, men i forhold til "romantiske følelser" er det nok en klar turn-off...
(Enkelte bøker i seg selv er forresten en turn-off, men det hører kanskje hjemme i en egen tråd...)
Jeg bryr meg ikke så mye om HVA en gutt er interessert i, så lenge han har noe han brenner for. Det er noe jeg, personlig, merker jeg blir tiltrukket av.
Om det ikke er bøker, så er det helt greit. Om jeg liker en gutt så er han mest trolig alt smart, og da har det ikke stor betydning om hvor han fikk visdommen sin fra. Dog jeg syns det er utrolig underholdende å diskutere bøker, så har jeg alt mange bokglade venner som mer enn gjerne diskuterer en god bok med meg.
Om han tåler at jeg ofte befinner meg i godstolen eller sengen med en bok så kan jeg tåle at han ikke gjør det.
Det tror jeg aldri kunne skjedd meg - jeg tror menn/kvinner kan lukte det på meg at jeg er så opphengt i bøker som jeg er. Så jeg hadde aldri kommet så langt som til å bli invitert hjem til en bokløs. Eneste unntak ville vært hvis vedkommende hadde en annen altoppslukende interesse - det kunne kanskje kompensere hvis det var spennende nok. Jeg faller bare ikke for uengasjerte mennesker.
Jeg vil bare hive inn et par apropos til debatten.
Det ene er at jeg selv i utpreget grad har tilhørt henholdsvis den boklesende og ikke-boklesende delen av befolkningen i ulike stadier i livet. Og det kan sikkert hende med flere.
I dag er både jeg og min kone storkonsumenter av bøker. Vi leser dog i liten grad de samme bøkene, selv om vi begge er glade i krim, og snakker sjelden sammen om det vi leser. Behovet er kanskje ikke så stort, siden vi har andre felles interesser.
Konklusjon: ikke være alt for absolutt i kravet til at kandidaten skal være en bokorm.
Sant det , det bør jo være andre ting som teller også, felles interesser er jo det viktigste.Og om man ikke liker å lese som ung kan man bli en bokelsker om noen år eldre, eller motsatt.
Jeg innrømmer at jeg har hatt og fortsatt kommer til å ha skepsis og fordommer overfor for folk som ikke leser eller er interessert i å lese bøker.
Ikke fordi jeg tenker at de er "dumme", men fordi ingenting slår bøker når det gjelder å utvide/utvikle horisont, sjel og ånd.
Og det anser jeg som svært viktig hele livet gjennom. Men alt med måte.
MENER du virkelig det? At ingenting slår bøker når det gjelder å utvide/utvikle horisont, sjel og ånd?
Man kan reise, arbeide i andre land, få barn, bli utsatt for en ulykke, bli frelst inn i eller ut av en religion, sitte i regjering, være ansvarlig for et krisesenter, drive et småbruk, starte en bedrift, forske på kålormer, være utenriksreporter, ta en måneferd, bli kreftsykepleier, gå inn i militæret, være surrogatmor.... Men bøker slår alt?
Ja, jeg mener virkelig det at ingenting slår bøker sammenlignet med annen type underholdning.
Jeg tok det som en selvfølge at det var underforstått.
P.S Hvis noen skulle henge seg opp i det, så mener jeg ikke alle typer bøker.
Haha, da misforsto jeg FULLSTENDIG!! :) Beklager, beklager. Se bort fra innleggene mine - helt på villspor :)
Bøker slår alt, ja, for gjennom bøker kan du rekke alle de tingene du listet opp og tusen ting til - langt mer enn ett menneske kan klare å gjennomleve i løpet av et liv kan oppleves dersom man leser bøker.
Det er ikke dermed sagt at man ikke kan være en interessant person eller ikke ha et flott, meningsfylt liv uten å lese, men jeg er enig med gretemor: Ingenting slår bøker.
Jeg elsker bøker, og jeg leser jo nettopp for å få "leve flere liv", men jeg tror nok ikke at en bokopplevelse er det samme som å oppleve ting i virkeligheten. For eksempel hadde jeg jo lest masse bøker om kvinner som var gravide, fødte barn, ble mødre osv før jeg selv fikk barn, men disse bøkene kan umulig ha utvidet/utviklet min horisont, sjel og ånd like mye som å oppleve det selv. En av mine yndlingsbøker som ungdom handlet om en utvekslingsstudent i USA, det stimulerte reiselysten, men den faktiske opplevelsen av selv å reise ut og bo alene i et fremmed land utviklet meg nok mer enn boka kunne gjøre.
Selvsagt er egen opplevelse mer innholdsrik og "livsforandrende" enn den man får fra en bok, men det er fortsatt umulig å selv gjennomleve like mange ting som man rekker å lese seg gjennom.
For ikke å snakke om gleden det er å møte mennesker i ulike sammenhenger, oppdage at de elsker bøker og er like ivrig som deg til å prate om dem. Hadde en bordkavaler i et selskap forleden, og det gikk i bøker under hele måltidet. Inspirerende!! Men for all del, jeg hygger meg med mennesker med andre interesser også. Engasjement er viktig!
Min mann leser avogtil men er mer glad i å spille sjakk på nettet. Han koser seg og jeg koser meg. Helt stille i stuen, jeg med boken og ltt kos ( spiselig) og mine to små skjønne hunder klemt ned på hver sin side av meg i sprekken på godstolen. Noen ganger leser mannen min bøker jeg har lest eller leser , også snakker vi om innholdet. Dèt er virkelig hyggelig. Men hadde jeg vært singel og truffet em mann nå , og sett at han ikke likte å lese , ikke likte hverken aviser eller bøker, da hadde vi kanskje ikke passet sammen? Hadde jeg vært 20 år yngre hadde jeg vel bare sett gutten og ikke tenkt tanken på hverken bøker eller hans litterære interesser. Mulig man ser etter andre sider ved et menneske når man blir eldre.? Man må jo ha noe å snakke om også.!
Kjæresten min leser ikke bøker. Han kan godt, han er veldig opphengt i ordentlig grammatikk og jeg tror han hadde likt flere av bøkene jeg har lest - men han vil ikke. Han sier det blir kjedelig fordi man ikke "gjør noe", som man på en måte gjør når man spiller dataspill. Det gjør ham derimot ingenting å høre på meg fortelle om boka jeg leser for øyeblikket, så det går forsåvidt greit.
Vel.. Jeg er singel, og helt ærlig så skal jeg innrømme det at: Ja, hvis du aldri har lest ei bok, så dømmer jeg deg. Og ja, hvis jeg kommer hjem til deg og ser ei bokhylle full av bøker som aldri har blitt åpna, så dømmer jeg deg. Jeg veit at det ikke er særlig pent av meg å tenke på den måten, men jeg gjør det likevel, automatisk. Jeg sier det nok ikke til personen, men jeg tenker mitt. Jeg er usedvanlig kunnskapstørst, og leser og leser for å finne sammenhenger og forstå mer av den verden vi lever i. Jeg liker å diskutere ting jeg har lest, og da er det fint å snakke med andre som også har interesse av det skrevne ord.
Men.. Man skal jo være forsiktig med å forhåndsdømme folk, jeg innser det.. Og jeg veit jo også at et førsteinntrykk av noen sjelden stemmer. Men jeg tenker litt i de baner at hvis jeg møter en person som aldri har latt seg fortrylle av bøkenes magiske verden, eller som aldri søker kunnskap i bøker, så har vi kanskje ikke så mye til felles? At jeg på sikt kanskje ville komme bedre overens med en bokelsker enn en som ikke leser? Det er ikke godt å si, men jeg stoler mer på "like barn leker best" enn "motsetninger tiltrekker hverandre". Så får tiden vise om dette er grunnen til at jeg fortsatt er singel ;)
Vel, jeg tenker som deg - og gjorde det også som singel. Og jeg er ikke singel mer, jeg fant meg en fyr som er - nesten - like glad i bøker som meg. Så jeg synes strategien funket ;)
Hehe så bra! Godt å høre ;)
Smaken er som baken, delt i to. Greit jeg stiller kanskje et lite spørsmålstegn ved at det faktisk er veldig mange i dag som sjelden eller aldri leser noen ting. Men jeg legger ikke all vekt på det når jeg skal "dømme" en person. Mange har faktisk personlige grunner for at de ikke leser, som lesevansker eller konsentrasjonsproblemer. Og mange har rett og slett ikke vokst opp med bøker eller blitt introdusert til bokverdenen og kanskje derfor ikke har klart å finne helt interessen enda. De trenger bare en oppvåkner. Min bedre halvdel og forlovede er overhode ikke en bokelsker, og trass i at jeg har prøvd hardt, så får jeg ikke omvendt han. Men vet du hva, det gjør meg ingen verdens ting. Jeg elsker han akkurat som han er, med mangel på litteraturføde å alt!
Det at ein person ikkje leser bøker, henger eg meg ikkje så mykje opp i. At personen ikkje leser aviser derimot, hadde eg nok tatt som eit dårleg teikn. Både eg og samboeren min leser flittig, men vi har heilt forskjellig smak i bøker, så det er ikkje ein hobby vi deler i den forstand. Vi snakker sjelden om bøker vi leser, så det er ikkje noko eg må ha i eit forhold. Men om denne personen ikkje leser aviser heller, betyr for meg at det er nokon som ikkje er nevneverdig opptatt av kva som skjer i verden. Og det er for meg eit større problem.
Når det er sagt, vil du ikkje finna bøker om du kjem på besøk til meg heller. Rett og slett fordi besøket befinner seg i stua i 1. etasje, mens biblioteket mitt er i stua i 2. etasje. Nede ligg det kanskje ei bok, om eg har sete nede og lest, men normalt sett befinner alle seg på loftet.
Siden denne situasjonen er en hypotetisk date kan jeg vel si at jeg der og da - og muligens allerede i det øyeblikket jeg ikke så noen bokhyller - ville avskrevet vedkommende som en potensiell partner. Avhengig av hvordan resten av kvelden hadde vært ville jeg vurdert å forsøke å pense oss inn på vennskap.
For meg er faktisk dysleksi den eneste "unnskyldningen" for ikke å lese (og selv dyslektikere kan høre på lydbøker). Ikke "ikke lese romaner" eller "ikke lese aviser", men ikke lese. Punktum. Selvsagt har folk forskjellige interesser, og ikke alle ønsker å fortape seg i en roman, ikke alle orker å lese aviser hver dag, ikke alle synes biografier er givende, osv, men å ikke lese NOE? Beklager.
Som sagt kan jeg gjerne være venner med folk som ikke leser, selv om jeg vel må innrømme at alle mine nære venner er lesere, men det ville være utenkelig å dele livet med en slik person. Felles interesser ER viktig.
Jeg har venner som leser, - og venner som ikke leser. Da blir det jo litt "forskjell" på disse vennene på den måten at jeg ikke kan diskutere, få og gi tips om bøker til dem som ikke leser. Men da prater vi om andre ting, de følger jo med i verden om de ikke leser. Men jeg må innrømme at personer som ikke "følger med" på hva som skjer i samfunnet og heller ikke leser, - ja da blir jo samtale-emnene deretter, - og kanskje ikke like givende. Og på den måten kommer venner/bekjente i litt forskjellige kategorier; noen har man "dype" samtaler med, andre ikke.
Kjenner at jeg bare må svare på dette jeg og, selv om det er kommet mange veldig interessante og gode svar her allerede.. Jeg er ei som leser mye, og har gjort det siden jeg lærte å lese... Jeg jobber også i skolen, hvor jeg også prøver å inspirere til lesing... Så jeg er altså for lesing, men jeg er kjæreste med en dyslektiker, som ikke leser litteratur, kun litt i aviser og blader en gang i blandt... Men vi fungerer utmerket sammen. Han er svært intelligent, og vi samtaler om det meste, han følger godt med i samfunnet, for som ei svarte her, det går utmerket an å følge med i samfunnet uten å lese.. Jeg diskuterer mye av det jeg leser for ham, og han kommer med gode innspill.. han er ikke like interessert i litteratur som meg, men liker å samtale og belyse temaer... Så mitt svar på ditt spørsmål må bli at jeg tror ikke folk som ikke leser er dummere enn andre fordi han/hun ikke leser.. Det er så mange måter å følge med på i dag, og det er så mange måter å være klok på... Dumhet er for meg å ikke bry seg om noe som er verdifult for samfunnet/fellesskapet, dumhet er å gjøre dumme ting... Har ikke noe med lesing å gjøre for meg.. Interessant spørsmål dette. Når dette er sagt, så mener jeg likevel at lesing er stimulerende og bra for deg, men samtidig finnes det flere måter å holde seg oppdatert på,og det finnes som sagt mange måter å være klok på: )
Hypotetisk så ser jeg for meg at jeg i en slik situasjon ville ha blitt skremt vekk / tatt det som et veldig dårlig tegn. Siden lesing betyr så mye for meg - og det er fint å ha mye felles.
MEN, jeg har en kjæreste som leser kanskje tre bøker i året, og ikke kjenner igjen en god bok om den hopper opp å biter ham i nesa. Han kunne ikke brydd seg mindre om litteratur. Og det..spiller faktisk ingen rolle i forholdet vårt. Jeg sitter og leser, mens han leser manga/tegnseirer/ titter tv. Så kan jeg snakke om bøkene til han etterpå, og han kan le av mine irritasjoner og kommentarer. Også kan jeg diskutere bøkene med noen av mine bokglade venner. Det at han ikke liker bøker gir meg jo en slags form for frihet - til å si hva jeg vil om hvilken bok/forfatter jeg vil, uten at det tas til etterfølge, eller uten at jeg får pes for å ha "feil" meninger.
Du er inne på noe her.. Kan vel være et større problem hvis begge er veldig opptatt av litteratur, men overhode ikke deler lesesmak!
Dette høres nesten ut som meg :p For meg er det ganske så greit at samboeren min ikke leser så mye som jeg selv gjør, han har sin egen hobby som jeg ikke interesserer meg veldig for. Men vi kan selvfølgelig prate om hobbyene våre til hverandre, helt greit at vi ikke må gjøre alt mulig sammen eller være sammen hele tiden. Sånt synes jeg er travelt :p hehe.
Det er vel kanskje farligere å svare konkret på et slikt spørsmål, og gi inntrykk av at det er en fasit, enn det er å stille det.
Selv har jeg alltid hatt en fascinasjon for bøker, men ofte ikke fått lest de, ikke før nå nylig. Mange av de jeg kjente før leser ikke bøker, og det kan det være at de fortsatt ikke gjør. Med andre ord; det er ikke så mange av de som jeg kjenner lenger.
Jeg har nylig møtt mennesker som ikke leser, og de befinner seg i god avstand fra hva jeg vil kalle mitt miljø. Årsaken til det tror jeg er at det er vanskelig å kunne dedikere seg til mennesker uten de samme referansene og preferansene, og mennesker som mener at de ikke leser noe som helst er i så fall mennesker uten nysgjerrighet for verdier som jeg verdsetter. Lesing er i utgangspunktet en utvidelse av horisonten, og om det kanskje ikke går så voldsomt frem overalt at vi har individuelle plikter, så er vel opplysning en av de som burde ha vært tydeligere.
Det er derfor overraskende med mennesker som ikke leser noe som helst. For det første ignorerer de noe av det jeg anser som en samfunnsplikt, for det andre isolerer de seg fra en stor del av befolkningen. Det betyr ikke at man må lese skjønnlitteratur, eller må lese faglitteratur. Men om man ikke opplyser seg selv, så vil man bli, og forbli, forholdsvis snever i både tanke og handling.
Man kunne selvfølgelig ha tolket det dithen at man opplyses gjennom den sokratiske dialogen i samvær med sine meningsfeller, men man ser i så fall bort i fra den greske bystats heldags- og fritidsgeskjeft i å holde seg oppdatert for de (få) som var frie borgere. Ikke før man kan noe, og har gjort en tolkning og vurdering av noe, kan man foreta en diskurs - slik Sokrates gjorde med alle og enhver (en pedantisk opplyser for å si det sånn).
Det sies at 'ignorance is bliss', eller 'det du ikke vet har du ikke vondt av', men en slik innstilling kan være et damoklessverd slik jeg ser det i hvert fall.
Jeg henger meg ikke så mye opp i mennesker som ikke leser fordi de sannsynligvis ikke kommer til å være en stor del av livet mitt i nåtid eller nær fremtid (og implisitt i nåtidig og fremtidig fortid). Likevel er jeg bevisst det at de vil være en indirekte innvirkning på samfunnet forøvrig som jeg er en del av. Med andre ord skiller jeg mellom person og holdning; man skal få lov til å gjøre hva man vil, men en feil innstilling er skadelig for fellesskapet. Kort sagt; de er enkle eksempler å vise til i samfunnskritikken, men jeg skal ikke være dommer over deres valg.
EDIT: Forøvrig tror jeg det er flere som sier at de ikke leser noe som helst enn det faktisk er folk som ikke leser noe som helst overhodet. Det blir en ekstremitet. Men på veien krysser man noen holdninger. Her har Charles Taylor noen fascinerende betraktninger, om man så er moden nok for den slags (hvilket jeg er usikker på om jeg selv er). Man må i hvert fall ta menneskerangeringen med en liten klype salt, selv om generaliseringen kan tjene sitt formål. I den ulærdes hender blir leirekrukken bare søle.
Jeg tror det kommer litt an på hvorfor vedkommende ikke leser, og det kommer også an på hva slags syn vedkommende har på litteratur. Hadde det vært snakk om en person som ikke leste, som ikke hadde noen som helst slags interesse eller lidenskap for litteratur, og som heller ikke hadde en tilsvarende interesse for f.eks. film, teater, musikk, e.l., tror jeg ikke vi hadde passet sammen i det tatt.
Kjenner meg igjen i noe av det du skriver. Jeg er veldig opptatt av både litteratur og musikk, og vet at disse interessene lett kan skape gode vennskap i det minste.
Jeg tenker ihvertfall at én ting er at han ikke leser, men en helt annen ting er hvis han ikke kan skjønne min interesse for bøker. Har av og til fått høre "Hvorfor gidder du egentlig å lese når du kan se filmen?", eller "Nei, leser ikke bøker jeg" men en undertone som indikerer at dét er noe snobbete eller nerdete osv. Dét kunne jeg ikke tolerert verken fra en god venn eller kjæreste.
Ja, nettopp. Jeg kan fint leve med at en eventuell kjæreste ikke leser, men det hadde fungert særdeles dårlig med en kjæreste som overhodet ikke ser at litteratur kan ha noen verdi, eller som i det hele tatt synes at det å lese er bortkastet tid, eller at det er noe som inngår i en eller annen slags form for åndssnobberi e.l.
Det siste jeg ville sett etter, var en bokhylle. Livet er kort, og dersom jeg ikke er i seng klokken 10, kan jeg like godt gå hjem!
Jeg ser absolutt ikke ned på dem - folk har forskjellige interesser. Men jeg tenker nok i mitt stille sinn at de går glipp av noe stort noe. På samme måten som folk sikkert tenker at jeg går glipp av noe stort noe når jeg ikke fatter hva som er interessant med DERES hobby =P
En nær og god kamerat av meg har aldri lest en bok. Han har aldri vært interessert i bøker. Av tekst så er det kun Pondus som virker forlokkende på han :)
Han er en smart og spennende personen og det er alltid interessant å diskutere med han. Han er filmelsker og ser veldig mye film og da spesielt alt innen historie.
Man blir ikke nødvendigvis mer interessant selv om man leser bøker :)
Beskrivelsen din av denne nære vennen kunne like godt passet på en veldig nær venn jeg har selv. Han har dysleksi, men leser daglig aviser og holder seg oppdatert.
Han er absolutt spennende og kunnskapsrik, og vi har aldri manglet noe å prate om. Han spør meg til råds når han skal kjøpe bøker i gave til andre. Da blir jeg smigret, faktisk.
Det eneste jeg tenker jeg ønsker meg hos gode venner eller kjærester er faktisk at de har en viss interesse for andre mennesker. Det gjør dem interessante!! Har møtt mange som leser mye og liker og bli oppfattet som intellektuelle, men de fins ikke interessante, pga selvopptatthet.
En samtale er et samarbeid og skal helst gå begge veier, ellers blir det jo en monolog. Å prate sammen og møtes et sted mentalt er en langt viktigere nøkkel enn bøker;-D
Jeg likte godt den siste setningen i innlegget ditt. :)
Det gjorde jeg også :) Ubersant :)
Selvfølgelig kan og skal vi stille spørsmål!
Men jeg blir litt i stuss over enkelte synspunkter. Tar derfor sjansen på å gjenta meg selv - eller rettere sagt Inge Eidsvåg, leder for Nansenskolen. I Aftenposten søndag 10. juli skriver han blant annet:
Jeg har møtt mange mennesker som knapt har lest en bok i hele sitt voksne liv, og som ikke har spesielt dype tanker om fiolosofiske spørsmål, men som i praksis viser både klokskap og medmenneskelighet. De har hjertets dannelse. Lesing er viktig, kunnskap om kultur er viktig, filosofi er viktig. Men dette må aldri brukes til å rangere individer etter "hvilket nivå de har som mennesker". En slik rangering gir meg ubehagelige assosiasjoner.
Det er vel ingen her som har sagt noe om at man skal sortere mennesker etter hvem som leser og hvem som ikke leser. Jeg har som sagt to slektninger som ikke leser i det hele tatt, av helt naturlige årsaker, og de er blant de slektningene jeg helst tilbringer tid med. Men, om jeg skal finne en mann å dele livet med, så må det være lov å ønske at vi skal ha felles interesser. Jeg kan godt være venn med noen som ikke leser overhodet, for dem bor jeg ikke sammen med, jeg ser dem ikke hver dag, de behøver ikke å holde ut at jeg leser flere timer på kvelden. Men å ha en mann i hus som ikke leser, når det betyr så mye for meg, det ser jeg heller mørkt på.
"... å ha en mann i hus som ikke leser" fungerer helt strålende. Om lesing hadde vært min eneste interesse her i livet, hadde det naturligvis ikke vært så greit. Men det finnes da andre interesser man kan ha felles - eller? Når den ene leser, holder den andre på med noe helt annet. I mine øyne blir det litt klamt om man på død og liv skal være sammen om alt. Ikke-lesere (jeg snakker nå om skjønnlitteratur) er ikke et synonym for ukultiverte barbarer.
Jeg kjenner jeg blir litt het i toppen her! Jeg har aldri sagt, ikke engang insinuert, at mennesker som ikke leser er ukultiverte barbarer. Leste du for eksempel det jeg skrev om slektningene mine? Og at jeg mer enn gjerne har mennesker med liten interesse for bøker som venner? Jeg har heller aldri sagt at jeg skal gjøre alt sammen med en eventuell partner. Eller at jeg ikke har andre interesser enn lesing. Hvor har du egentlig dette fra?
Saken er mer den, at jeg konsekvent kommer til å sitte med dårlig samvittighet fordi jeg ikke hadde gitt den hypotetiske mannen nok oppmerksomhet. En mann som leser selv, vil enten lese samtidig som meg, eller i det minste forstå hvordan det er, at man kan bli uimottagelig for inntrykk utenfra. Jeg orker ikke ha det sånn, at jeg må spørre pent om det er greit at jeg leser et par timer.
Om du mener dette gjør meg til en åndssnobb som ser ned på andre mennesker, så deg om det...
Oops! Jeg skrev et svar på ditt innlegg, men hvem sier at det handlet om DEG? Skulle jeg tolke deg likedan , ville jeg nå ha forstått det slik at du mener jeg spør pent om tillatelse til å lese et par timer. Mitt yndlingssitat fra Vett og uvett: "Dokker høre no vel sjøl kor tujllat dokker e".
No offence given, none taken.
Jeg beklager, da misforsto jeg. Legger meg så flat jeg bare kan. Jeg tolket deg som at du tilla meg meninger jeg ikke har, fordi du svarte på mitt innlegg, jeg skal være mindre selvsentrert neste gang. Om det med å spørre pent om å få lese et par timer er en dårlig formulering av meg, jeg mener selvsagt at det er sånn jeg føler det, og ikke at det er sånn det er i alle forhold hvor en leser og den andre ikke gjør det.
Beklager igjen, og håper vi kan omgås som vanlig her inne på tross av mitt utbrudd. Fint sitat forresten.
Mannen min spør heller ikke om tillatelse når han vil løse kryssord, eller når han forsvinner ned i kjelleren i timesvis for å lage knivskaft eller spikke ølhøner ...
Ble litt nysgjerrig jeg.. Hva er ølhøner?
Enkelt sagt: Ølboller med hode og stjert. Ble vel i veldig gamle dager brukt til å drikke øl av, men de som produseres her i huset, er nok bare til pynt.
Og hvor i landet er det tradisjonen med ølhøner lever? Selger mannen din dem, eller er det kun til egen glede?
Vi bor i Telemark - og han selger (foreløpig?) verken høner eller kniver. Men har stor moro av å produsere dem, i fellesskap med en del andre herremenn som også er bitt av diverse basiller.
Jeg traff, rent tilfeldig i et bursdagsselskap, en kvinne fra Telemark som driver et hotell/overnattingssted og kurs i bildekunst. En hel storfamilie som er involvert i dette (du vet kanskje hvem det er..) Husker selvfølgelig ikke navnet, men det kan jeg sjekke. Du er heldig - bor i et fylke der tradisjonene står sterkt.
Grøstad på Nutheim?
Ja, nettopp!!!
Nutheim var det. En frodig og flott kvinne.
Verden er ikke stor - i dette lille landet.
Jeg elsker tråder som havner fullstendig på viddene <3
Takk, da har jeg lært noe idag og:-)
He-he, vi er jammen forskjellige! Jeg har aldri hatt dårlig samvittighet for at jeg leser mye, like lite som mannen min har hatt dårlig samvittighet for at han ser mye sport på TV. Å ikke være interessert i litteratur er ikke synonymt med å ha et stort oppmerksomhetsbehov. Heldigvis har mannen min mange gode egenskaper, så det at han ikke leser har aldri vært noe savn :)
Hmm. Jeg både leser mye og ser mye sport på TV...
Jeg har heller aldri påstått at en mann som ikke leser automatisk har et større behov for oppmerksomhet enn andre, de følelsene ligger hos meg, og det kan ikke jeg gjøre noe med sånn uten videre. Det er for all del fint at både du og Marit får det til å fungere, men jeg kan ikke forestille meg å ha det sånn. Jeg kan heller ikke se at det er galt at jeg har denne preferansen når det gjelder menn, for det er jo en preferanse det er, ikke et krav. Men jeg må innrømme at jeg hittil aldri har vært i et forhold med en mann som ikke leser et eller annet, om det er tegneserier eller russiske klassikere gjør det samme for meg.
Hvilke synspunkter blir du provosert av?
Jeg håpet jeg skulle rekke å slette setningen før jeg fikk dette spørsmålet:-)
Hehe, ikke så ofte jeg så er kjapp i avtrekkeren :)
Hensikten med spørsmålet (hovedtråden) var å finne ut av hvordan folk flest vurderer folk som ikke er interessert i litteratur. Om de opplever de som dumme/uengasjerte, eller om de bare ser på dem som et mennesker med andre interesser.
Jeg spør ikke hva folk mener om dem. Jeg spør hva folk tenker om dem. Det kan være to vidt forskjellige ting.
Selv er jeg oppdratt til å tenke at mennesker som ikke leser, engasjerer seg, tar utdanning og deltar i samfunnsdebatt er dumme... og jeg har vert livredd for å ikke lese nok selv, bli flink nok på skolen, være intelligent nok, ikke engasjere meg nok....
MEN, jeg HATER det menneskesynet jeg har vokst opp med og tar fullstendig avstand fra disse meningene. Likevel, rett som det er, tar jeg meg selv i å tenke at mennesker som ikke leser og ikke bryr seg om det som skjer rundt seg, ikke tør å si meningen sin - at de er dumme. Stokk dumme... Og jeg presser tankene febrilsk vekk, skammer meg og blir forbannet på de som internaliserte disse holdningene i meg :/
For jeg vet at det du siterer Lillevi, er det jeg mener...
(Man skal være forsiktig med hvordan man presenterer verden for barna sine).
Men kjære deg!!
Stop beating yourself up!!
Vi er bare forskjellige og foreldrene dine gjorde nok dette litt ubevisst og i beste hensikt. Du er ei smart jente som har denne selvinnsikten, og det har de nok gitt deg evne til...
Ikke skam deg mer, åpne for andre og slipp taket;-D
Jeg hadde mye sinne i meg i mange år... Hadde ingen anelse hvorfor, var vel 12 da jeg endelig lærte å legge bånd på meg og at jeg aldri skulle miste kontrollen. Men sinnet var der.
En eller annen gang det siste året har jeg slakket på kontrollen, og plutselig oppdaget jeg at jeg har ikke hatt en eneste situasjon siste månedene der jeg har følt det flammende raseriet som er så vanskelig og slitsomt å kontrollere. Det som gjør meg trist etterpå. Og jeg sitter ikke lenger med den indignerte følelsen av å være en dust for å tenke at andre er dumme... Tanken er borte!!
Jeg slapp taket ett eller annet sted. Jeg kan hverken gi råd eller forklaring på hvordan du skal gå videre med dette, men jeg har en anelse om at tråden din kan være litt personlig terapi;-D
Og takk skal du ha for å starte en interessant tråd;-D Du har engasjert en hel haug her...
Klem
Kjære Maria, jeg vet nesten ikke hva jeg skal si :-)
Du skriver et imponerende, ærlig og reflektert innlegg (som fortjener langt flere stjerner enn den ene jeg kan gi deg).
De holdningene du skriver om, og jobber med deg selv for å ta avstand fra, finnes. Også her på bokelskere, om enn kanskje ikke akkurat i denne tråden. Det er det som provoserer meg (ok, det var det jeg opprinnelig skrev).
Jeg blir glad når jeg møter mennesker som deg!
☀ Lillevi, nå ble jeg rørt ❤ Det var veldig veldig pent sagt :) Og tusen takk, i likeså :)★★★:) Klumpen i halsen blir så stor at jeg knapt får puste, og jeg blir stum, jeg som i følge morfar er "prinsessen som ingen kan målbinde" :D ☀
Tusen takk til deg også!
Trekk pusten og hold frem som du stevner <3
(som den gamle damen jeg er, er jeg ikke så god til å lage symboler; det skal forestille et hjerte)
<3 :O) Et hjerte er et hjerte uansett form og farge ;-)
"Du er ikke gammel før du ikke lenger greier å stå opp og kle på deg selv", sa alltid min bestemor :O) Det hørte jeg henne også si før hun syklet Trondheim-Oslo sammen med søstrene sine da hun var 70 år :O) ❤
Jeg klarer ikke å forstå at det finnes folk som ikke leser noe som helst. Jeg kjenner ingen som ikke leser enten bøker, blader eller aviser. Jeg tror jeg ville blitt skeptisk til vedkommende. At folk ikke liker bøker er en ting, det kan jeg akseptere. Noen liker bare ikke å dra ut en historie så lenge. Men at de ikke engang gidder å lese nyheter... Da lurer jeg egentlig på om det er noe galt med vedkommende, for jeg synes det er viktig at man følger med i den verden man lever i.
He he, en jeg har som venn fra utenlandsreiser har kraftig dysleksi og er ikke i stand til å lese mer enn et par sider på en halvtime. Da er han så sliten av det at han må gi seg. Han følger utrolig godt med og snakker med flere mennesker på en dag enn jeg rekker å treffe på en hel måned.. Han kan voldsomt mye om mennesker og samfunnet forøvrig, og har et imponerende "dybdesyn" når det gjelder å lese mennesker. Han har dessuten masser av spennende historier å fortelle, for han har hukommelse bedre enn en elefant.. Han skulle du ha møtt..
Det ER mulig å følge med uten å lese en døyt - har du forestilt deg hvordan det er når selv et gateskilt blir totalt "scrambled" og bokstavene ikke gir mening?
Ikke et angrep, det er kun for å sette et annet perspektiv;-D
Kan teoretisk sett følge med på nyheter uten å lese, Dagsrevyen f.eks:-)
Det jeg vet er at jeg ikke kunne brukt tiden min på en mann som ikke har forståelse for at det å lese og bøkene mine er viktig for meg.
Det finnes mange grunner til at man ikke leser, jeg har to slektninger som er dyslektikere, de er såpass voksne at de gikk på skolen på den tiden da man bare ble stemplet som dum og ferdig med det. Disse to leser ikke, de sier de føler ubehag ved tanken på å lese. Men de har forståelse for at det er noe som er viktig for meg, og viser gjerne interesse for hva jeg leser, bokhyllene mine eller lignende.
Men så finnes det også dem som bare synes at lesing er tåpelig og unødvendig. Et sånt menneske ville jeg nok ikke gå så godt overens med.
Jeg sitter også med det inntrykket at mange av de som ikke bryr seg så mye om å lese er veldig aktive, trener mye og er mye ute i naturen. I så fall ville vi knapt ha en interesse felles, og jeg synes feller interesser er ganske viktig. Jeg, som utpreget innendørsmenneske, spesielt om vinteren, ville nok ikke fungert spesielt bra med en mann som bare vil løpe hele tiden.
Det at noen ikke er interessert i å lese betyr ikke noe for meg, folk har forskjellige hobbyer. Reaksjonen hans på spørsmålet ville vært mer bekymringsverdig for min del. Å bli så defensiv når du spør ett så enkelt spørsmål er litt merkelig. Det er helt greit at ikke alle liker å lese, men da bør man kunne stå for det.
Det kan hende de som ikke liker å lese ser på nyheter, dokumentarer eller holder seg oppdatert på andre måter.
Reaksjonen hans på spørsmålet ville vært mer bekymringsverdig for min del. Å bli så defensiv når du spør ett så enkelt spørsmål er litt merkelig.
Akkurat det samme tenkte jeg, du tok ordene ut av munnen min!
Det er vel ikke farlig å stille det :) Jeg vet om mange som leser lite, og de er vel verken dummere eller klokere enn andre. Hvis det var en date - så ville jeg nok blitt skuffet over at vi hadde så forskjellige interesser...
Men ellers har jeg kommet fram til at å være stadig fortapt i bøkenes verden ikke nødvendigvis er et gode. Det framheves alltid hvor sunt og smart det er å lese mye, men selv tror jeg egentlig jeg har lest for mye! Kanskje jeg burde vært mer til stede i virkeligheten enkelte ganger...
Sist sett
