Bokelskere.no

Dette skuespillet i fem akter utkom i 1888 og blir regnet som et av Ibsens psykologiske / symbolske dramaer.

Velkommen med innlegg!

Jeg har lenge sett denne tråden, men aldri klart å kaste meg på. Jeg angrer!
Spørsmålene er, hvor langt er dere kommet i Ibsens samlete, er det fortsatt mulig å henge seg på, og hvor er i så fall den opprinnelige leseplanen?

Du finner "hovedtråden" for Ibsen Samlede her.

I denne tråden finnes lenker til diskusjostrådene for de enkelte skuespillene vi har lest, unntatt de første, som ble diskutert i hovedtråden. Rull (langt) nedover.

Takk skal du ha!
Stemmer det at det er Hedda Gabler som står for tur nå?
Jeg skal forsøke å kombinere dette med Dickens samlete, så får vi se hva jeg får til. Veldig fristende i alle fall!

Bli med oss i innspurten :) Jo flere, jo bedre :)

Jeg skal gjøre så godt jeg kan!
Kommer hjem søndag kveld og finner - forhåpentligvis - Hedda Gabler i hyllene.

Ja, "Hedda Gabler" er neste, så det er bare å lese og delta i diskusjonen når det måtte passe.

En liten trøst er kanskje at Ibsens skuespill utgjør bare en brøkdel tekst sammenlignet med Dickens romaner og fortellinger.

He, he. Men så var det det med tenkingen da....

Vi er nå ferdige med "Fruen fra havet", (Hedvig har kanskje siste akt igjen)
De vi har igjen å lese av skuespillene er Hedda Gabler, Byggmester Solness, Lille Eyolf, John Gabriel Borkman og Når de døde vågner.
Vi har lest stykkene i den rekkefølgen de ble utgitt.

Alt er mulig Lillevi, veldig hyggelig hvis du også vil lese sammen med oss, heng deg på :)

Takk skal du ha!
Jeg vil prøve å henge meg på. Rekkefølgen er altså den du skriver?

Leita etter denne tråden for et par dager siden, men fant den ikke. Trodde ikke noen hadde begynt å lese dette stykket ennå :)

Har lest første akt og føler at det ikke er så mye jeg kan skrive om den. Vi har blitt presentert for personene og noen konflikter, men foreløpig vet ikke jeg hvor Ibsen vil. Må nok lese andre akt og få litt mer informasjon.

Det er nok Ellida det stort sett vil dreie seg om.
Hennes dragning mot havet fører vel med seg litt dramatikk antar jeg :)

Dumt du ikke fant tråden. Har vært åpen i et par uker, men den har vel ikke vært brukt de siste seks-sju dagene (før nå), så da falt den vel nedover i systemet.

Har laget ny tråd for "Hedda Gabler", men det blir går nok noen dager før jeg tar fatt på den.

Lykke til med lesingen av 'Fruen'.

Jeg kan vel si så pass at det er et temmelig psykologisk (og kanskje 'virkelighetsfjernt') drama.

Har lest dette skuespillet tidligere, men likevel var slutten en overraskelse for meg. Det går ikke an å huske riktig alt heller, og når jeg tenker meg om er jeg usikker på hvordan de resterende fem stykkene slutter.
Kanskje jeg husker det under lesingen.

Det skjer en god del også i de to siste aktene av "Fruen fra havet". Misforståelser blir oppklart (f.eks. innholdet i Wangels brev til Arnholm). Bolette og Arnholm skal gifte seg, og så får Bolette komme ut i verden og lære mye nytt (og bli frigjort?). Hvordan det går med Hilde og Lyngstrand er ikke godt å si. Han er vel "interessert" i Hilde, men ettersom hun foreløpig er for ung, gjør han tilnærmelser til Bolette og håper at Hilde kan være mer lik Bolette når hun blir eldre og gifteferdig, dvs. når han (Lyngstrand) kommer tilbake fra sin reise.

Og Fruen fra havet gav opp havet når hun fikk velge i frihet. Jeg trodde at hun ville velge havet og den fremmede når hun fikk velge i frihet.

Konklusjon:
Også dette Ibsen-stykket handler i stor grad om frihetslengsel og sannhetssøking. Men i motsetning til Nora forlot ikke 'fruen' mann og (ste)barn!

Nå begynner det å bli lenge siden jeg leste noe av Ibsen, så jeg får vel grave ham fram fra hyllene mine igjen...

Har likevel et lite bidrag her: Konklusjonen til kjell k åpner for et mulig diskusjonstema:

Når Nora gikk, hvorfor ble Ellida?

Kanksje ligger nettopp svaret i den friheten Ellida fikk? Hun fikk lov til selv å velge, og ble derfor nødt til å finne seg selv før hun foretok valget.
Nora derimot hadde ingen frihet til å finne seg selv, noe som var begrunnelsen hennes for å gå. Hun hadde jo også blitt skuffet når den forventede reaksjonen på "kjærlighetserklæringen" hennes uteble. Kanskje bør en også se nærmere på forskjellene (og likhetene?) mellom Wangel og Helmer?

Høres logisk ut.

Det er vel også forskjellene mellom Wangel og Helmer som får de to kvinnene til å ta ulike valg.

Wangel er en mye mer rakrygget (ligner litt på Brand) mann enn Helmer (ligner mye på Peer Gynt).

Sannsynligvis ja. Helmer er mest opptatt av seg selv, mens Wangel i første rekke tenker på Ellida.

Har lest andre og tredje akt.

Det skjer en god del i denne delen av skuespillet. Vi får vite litt om Bolette og Hilde (distriktlege Wangels døtre fra første ekteskap) og deres forhold til overlærer Arnholm og Lyngstrand.

Men det mest interessante er å følge utviklingen i stykket når det gjelder fru Ellida Wangel - Fruen fra havet.

På slutten av annen akt nevner Ellida øynene til et barn og hvordan de skiftet "farve efter sjøen". Barnet er nok den gutten som Wangel forteller om i første akt:

"Vi fik en liden gut for to - halvtredje år siden. Men ham beholdt vi ikke lenge. Han døde da han var en fire - fem måneder gammel."

Denne gutten er trolig et resultat av Ellidas og den fremmedes møte for noen år siden (på Bratthammeren?). Det er vel dette Ellida syns hun ikke kan fortelle til Wangel, dvs. det hun kaller "det uudsigelige". Den fremmede og Ellida viet seg også da "sammen til havet".

TREDJE AKT er sentral.
Her dukker "En fremmed mand" opp. Han møter både Ellida og doktor Wangel.
Den fremmede ber om at Ellida møter ham neste natt og blir med ham (til havs?).

Noen viktige replikker på slutten av akten:

ELLIDA: Frivillig, sa' han! Tænk, - han sa' at frivillig skulle jeg rejse med ham.
[...]
WANGEL. Ellida! Jeg aner det, - her er noget bagved.
ELLIDA: Det dragende er bagved.
WANGEL. Det dragende -?
ELLIDA. Den mand er som havet.

Ja, Ellida er sannelig en ekte 'havfrue', og Ibsen har som vanlig fått fram mye om frigjøring, arv og fortidens makt over menneskenes liv i nåtiden.

Skal straks lese resten av dramaet.

Lest andre og tredje akt nå :)
Har valgt å ikke lese det du har skrive om slutten av stykket. Vil gjerne bevare spenningen for jeg føler meg ikke sikker på hvilken retning stykke tar :)

Som du sier er Ellida den sentrale personen i disse aktene. Det er nok ingen tvil om at barnet som hun fikk er barnet til denne sjømannen som vender hjem.
Ellida blir forskrekket når hun ser øynene til mannen. De samme øynene som barnet hadde.

Ibsen snakker også her om å være ærlighet og fortrolighet. Nå har jo Ellida fortalt om sin fortid til mannen sin, men har allikevel unnlatt å fortelle om barnet.

Neste akt blir spennende.

Vil Ellida reise med den fremmede mannen?
Det ligger vel i kortene at Arnholm og Lyngstrand vil gjøre kur til døtrene til doktorene.
Hvem ender opp med hvem?
Får doktor Wangel vite alt om Ellida sin fortid?

Fjerde akt:

Fikk ikke svar på noen av spørsmålene jeg hadde, men får vel de svarene når siste akt er ferdig.

Det viktigste fra denne akten mener jeg er betydningen av "frivillighet". Ellida mener doktoren må fri henne fra sine løfter til han. Det er kun når hun har fått sin frihet og har sin frie vilje at hun kan ta riktig beslutning vedrørende sin fremtid.

Ellida vil reise fra doktoren for å møte sjømannen som hun tidligere har vært sammen med og som hun har gitt fremtidsløfter til. Hun skal fortelle om hun vil følge han eller gi avkall på han for alltid.

Uten at jeg vet hvordan dette stykke ender tipper jeg på at Ellida avviser sjømannen og siden Wangel har befridd henne fra løftene til han så velger hun å gå tilbake til han. På den måten føler hun at valget er gjort frivillig og med riktige hensikter :)

Femte akt og ferdig med stykket :)
Skjønner at jeg har hengt litt etter denne gangen her.

Ble mektig irritert på holdningene til Lyngstrand i slutten av fjerde akt og i siste akten. For en dust! hehe

Slutten ble som forventet etter at jeg hadde lest litt av stykket, men langt noe annet enn jeg trodde ved stykkets start. Er jo vant til Ibsen sine tragiske avslutninger :)

Jeg er nå ferdig med stykket. Det lå litt i kortene hva som skulle skje.
Hilde er for meg en ny figur i hans dramaer, der han viser en side av en halvvoksen jente som han vel ikke har gjort før. Hun fremtrer ikke alltid like sympatisk men det er Bolette som gir forklaringen på hvorfor hun er som hun er. Hun savner nærhet fra Elida.
Jeg synest han har et godt grep om kvinneskikkelsene i skuespillene, om deres begynnende frigjøring og selvstendighet. Han formidler og fremstiller deres tanker, ord og gjerninger på en "moderne" måte.
Begynner å bli litt kjent med Ibsens måte å dramatisere skuespill på, de har mange fellestrekk.
Det som jeg er mest imponert over, er hans måte å formidle dramaet på. Om gamle og nye intriger, hans måte å fremstille mennesker på i gode og onde dager og som vi mange ganger lett kan overføre til i dag.
Han var nok en god menneskekjenner den godeste Henrik Ibsen.

Ja, da er jeg igang med "Fruen fra havet", og etter å ha lest første akt skjønner jeg på et vis hva som har skjedd tidligere. Ibsens retrospektive teknikk fornekter seg ikke her heller.

Dessuten har jeg en fornemmelse av hva som vil skje videre, blant annet etter å ha lest rollelisten der det også finnes "En fremmed mand". Hmm...

Tittelfiguren er tydeligvis fru Ellida Wangel som har en merkverdig tiltrekning mot havet. Som det fremgår av replikkene har hun vært forelsket i en mann som visstnok er omkommet på havet, jfr. Lyngstrands planer/ønsker om å lage en skulptur-gruppe med sjømannskone og hennes druknede mann.

Foreløpig virker dette litt "oppkonstruert" og lite realistisk, og jeg har heller ikke funnet noen symboler som jeg kan henvise til, men så er jeg jo såvidt begynt lesingen.

Min erfaring med Ibsen er at vi får vite stadig mer både om det som har skjedd tidligere og det som skjer i nåtiden. Dessuten er det vel noen gåter her også som leserern / tilskueren må (prøve å) finne løsningene på selv.

Ibsen er stadig like besnærende.

Dunkle, eldre "hemmelige" kjærlighetsforhold, det er dette Ibsen bruker i mange av sine skuespill.
Ingen unntak her heller ser det ut til. Ibsen vil vise oss at mange "glemte hemmligheter" en dag kommer for dagen med de konsekvenser det kan få.

Han er en mester til å formidle over få sider livets mangfoldigheter med få ord.
Ser fram til å lese resten av skuespillet.