Bokelskere.no

Er det bare meg, eller er det noe veldig Sound of music over denne boka? Det handler om Ana, som flykter fra El Salvador under folkemordene med sin mentor, nonnen Josepha. For å takke Gud for at hun overlevde, og for å glemme de vonde tingene hun har opplevd, bestemmer Ana for å vie livet sitt til Gud ved å bli nonne. Underveis i prosessen bestemmer priorinnen at hun skal bort fra klosteret for en stund, da hun har sådd tvil om Ana egentlig hører til der. Ana blir barnepike for familien Trellis, og hennes oppgave blir å passe de barna Teddy og Jessie. Husets frue, Lillian, er en notorisk utro og forfengelig kvinne, og Ana blir flere ganger nødt til å hjelpe og trøste henne mot sin vilje. Mannen i huset, Adam, er en ulykkelig kar som lider under sin kone. Ana vender aldri tilbake til klosteret, og det er selvsagt fordi hun er forelsket i Adam. Da skilsmissen mellom ham og Lillian er et faktum, vet vi alle hva som skjer, og dette skaper en konflikt med Teddy som aldri har visst om morens affærer. Da Adam blir syk og til slutt stryker med blir alle (inkludert hurpa Lillian) forent til en lykkelig forsamling, for Ana er med barn. OMG.

Jeg ble skuffet over Salvadoreña. De andre bøkene har vært helt greie, men dette er jo nærmest en plagiathistorie! Hun skriver bra og det er spennende, med det blir for forutsigbart, desverre. Dessuten irriterte kapittelinndelingen meg, først nåtid med Ana i tredjeperson, og dermed fortiden hennes med jeg-person. De nesten 400 sidene gikk rasende fort å lese, men ikke nødvendigvis fordi det er så spennende! Samartin har et enkelt språk, bøkene hennes er et bedre alternativ til disse kioskromanene folk driver og leser. Jeg kommer nok til å fortsette å lese Samartin, fordi det er fin og enkel underholdning, ispedd noen fine visdomsord her og der. Dessverre nådde ikke denne høyt opp.

Jeg satt med det samme inntrykket av "Sound of music"-kopiering. Den filmen har jeg sett utallige ganger, og jeg fant fort likhetstrekk. "Salvadoreña" var en helt ok bok allikevel, rask å lese og en søt historie, men "Drømmehjerte" var bedre.

Jeg er veldig enig med deg her. Jeg fikk både Salvadoreña og Senior Peregrino i gave, begynte med sistnevnte og syntes den var et helt greit tidsfordriv. Ikke briljant, ikke stor litteratur, men greit som en avveksling fra tyngre og mer krevende bøker. Salvadoreña er for såvidt også helt OK som tidsfordriv, men ikke like bra som Senior Peregrino, og jeg var nok litt skuffet over den. Jeg kommer nok til å fortsette å lese Samartin som avveksling, det er greit og ukomplisert, og det trenger man av og til. Jeg har hørt mange snakke varmt om Drømmehjerte, så den kommer jeg nok til å skaffe meg etterhvert, og så tar jeg det derfra...

Jeg hadde lest "Drømmehjerte" og var helt i skyene. Salvadoreña ga meg inntrykk av en bok skrevet i full fart for å hanke inn" mest mulig på salgsukssessen. Jeg hadde så lyst til å lese "Mofongo" og den påfølgende kokeboken, men mistet lysten på grunn av "Salvadoreña". Nå er hun ikke lenger blant mine MÅ-LESE-forfattere...

Dette var en lettglemt sak. Likte Drømmehjerte (lett tidsfordriv), men denne var nesten bortkasta tid. Føler at mange har bestemt seg for å like Samartin nærmest av prinsipp. Kritiserer man en bok er man en slem snobb.