Bokelskere.no

Det virker som innlegget ditt er sentrert rundt en oppfatning av at Bjørnstad har godtatt at dataspilltreningen for Breivik var en viktig del av forberedelsene og kanskje endog fungerer som en delforklaring på hans uhyrlige gjerninger. Alt Bjørnstad sier, er at vi vet at Breivik har spilt voldelige dataspill. Derfor synes han det er betimelig igjen å stille spørsmålet "hva gjør disse spillene med oss?". Manifestet er for Bjørnstads kronikk betydningsløst. Kronikken dreier seg primært om oss, det norske samfunnet, ikke om Breivik.

Kronikken kunne vært skarpere om Bjørnstad hadde hatt større kjennskap til spillkultur. Jeg har selv vært med i noen år og har sett hvordan spill har gått fra å dreie seg om å redde ei prinsesse eller befri et folk fra en ond makt, alt i et umiskjennelig fiktivt univers, til å finne sted i en verden som til forveksling ligner vår egen, der du er fri til å gjøre mange forskjellige handlinger, men hvor kun de onde skaper fremdrift ved å gi poeng, åpne nye historier eller i det hele tatt endre dynamikken. De opererer innenfor skrudde moralsystemer der du ikke kan velge om du vil torturere en person eller ei, men hvordan du vil gjøre det. Naturligvis har dette en effekt på barn og unge, det er ufattelig naivt å tro noe annet. En viktig forskjell mellom spillmediet og andre medier er dessuten at man selv er aktør. Når man ser en film eller leser ei bok står man som utenforstående betrakter friere til å felle moralske dommer.

Er det skadelig? Kanskje, kanskje ikke. Kunne Bjørnstad valgt et annet tidspunkt å starte debatten på? Mulig noen vil synes det. Er dette et av de viktigste spørsmålene Breiviks ondskap reiser? Nei, men det er et av dem.

Når du til slutt sier "Jeg skulle ønske de hadde rett, men de vil ta feil om de velger sånne lettvinte løsninger." så aner jeg ikke hva du snakker om. Dette er et av mange spørsmål som det kan være betimelig å stille, det er ikke et svar på noe som helst.

Det blir uansett en "høna eller egget"-problemstilling.

Er verden voldelig fordi vi leser om det, spiller det, og på andre måter "leker med det", eller leser, spiller og leker vi med volden fordi verden er blitt mer voldelig?

Vanligvis når man stiller slike spørsmål tar man også med MUSIKKEN, den voldsforherligende rap-musikken hvor utøverne nesten uten untak er eks-kriminelle som forteller om sin virkelighet i sitt gamle liv. Skjønt, så gammelt er det livet kanskje ikke, siden de stadig vekk ender opp med å skyte på hverandre.

Du har rett i at jeg nok tolket Bjørnstads innlegg litt for mye som en kommentar til Breiviks handlinger og skriverier, men som du også sier, Bjørnstads kronikk burde kanskje kommet på et annet tidspunkt for at det ikke skulle blitt slik. Men ja, jeg har nok lest kronikken på leting etter "mine kjepphester".

Men det forandrer ikke spørsmålet om videospilltreningen skal ta ansvar for deler av Breiviks handlinger.

Jodie Foster var sikkert veldig lei seg da Ronald Reagan ble skutt, men det er ikke det samme som at hun var ansvarlig for det.

Beatles var beviselig lei seg da hørte om Charles Mansons handlnger, men de sluttet ikke å spille musikk av den grunn.

Jeg vil ha en verden hvor jeg kan få ha min underholdning i fred, hvor jeg ikke er nødt til å ha en legeerklæring på at jeg kan lese den boken og se den filmen.

Når Bjørnstad i tillegg berømmer NRK for musikkvalget, denne rolige, og jeg antar "ikke-aggressive" musikken som gikk hele natten... JEG ble mer aggressiv av den musikken enn jeg ville blitt av annen musikk, men det er ikke så viktig. Personlig synes jeg det er verre at min gamle NRK-elskende mor som har på radio for å sove om natten ikke sov på tre dager fordi musikken var for forstyrrende. Men alle VET jo at man ikke blir aggressiv av å høre på klassisk musik, ikke sant?

Vi har alle ulike måter å reagere på omgivelsene på. Det er dette som gjør oss til INDIVIDER med egne tanker og meninger.

Jeg leser Bjørnstads kronikk som en helt vanlig "alt var bedre før", noe som visstnok er en vanlig påstand når man kommer opp i en viss alder. Jeg har tendenser til å bruke den selv også.

Samtidig mener jeg altså at han skriver som om han VET at høna kom før egget, "for ellers ville det jo ikke blitt noe egg, ikke sant", selv om kronikken stiller spørsmål. For spørsmålene rundt ondskapen er kun sentrert rundt "hvorfor vil vi ha dette" uten i det hele tatt å snu det på hodet og si "har vi noe valg?".

På 50-tallet var Rock'n Roll en moralsk uting. Den ville forderve ungdommen. Idag har vi en helt annen moral enn vi hadde den gang da, noe som vel betyr at kritikerne hadde rett, eller?

Hvis JEG skal leke forståsegpåer, så kan jeg jo fortelle at jeg fant hele svaret på problemene i min gamle lokalavis for noen dager siden.

Etter tragedien åpnet ungdomshuset dørene for at ungdom som følte trang til å snakke skulle ha et sted å gå til. Og en av ungdommene ble intervjuet og presterte å si "Det var så bra at de hadde dette tilbudet, for dette kunne de jo IKKE snakke med mor og far om".

Personlig har jeg hatt problemer med å snakke med mine foreldre om sex, penger og "skal jeg skifte jobb". Noe som høres ut til å gjelde for de fleste i min generasjon. Men jeg har aldri hatt problemer med å snakke med dem om terror, død og fordervelse. Jeg har aldri hatt problemer med å få dem til å sitte oppe etpar timer ekstra den gang jeg var redd for noe. Hvis dagens ungdom ikke kan snakke med foreldrene om det som har skjedd, så...

Bjørnstads kronikk er sikkert betimelig, selv om det er uheldig at han forsøker å slå mynt på tragedien for å hevde sine synspunkter akkurat nå. Men spørsmålene han stiller er for snevre, med et opplagt svar som ikke er så opplagt allikevel. For vi vil jo ikke ha et sånt samfunn som vi har fått hvor vold er en dagligdags ting. Vil vi vel? Og da må vi jo gjøre noe NÅ... Eller?

Jeg sendte en epost til en av avisene og spurte om det kunne være en ide å IKKE analysere hendelsen på en ukes tid. Ikke peke på noen eller noe. Bare ta inn over oss at vi har gjennomlevd en tragedie, og forsøke å samle oss for å gå videre. Først.

Så kunne vi gjøre en grundigere analyse og peke fingre alt vi ville etterpå.

Jeg fikk ikke noe svar.

Ondskapen har etter hvert blitt så vanskelig å forholde seg til at den mer og mer flyttes over i arvematerialet vårt.

På den måten kan vi alle beleilig fraskrive oss etthvert ansvar. Og overlate til forskere å finne en effektiv medisin.