Romeo Gill har, som jeg antydet etter utgivelsen av Harjeet, klart å skrive en stor innvandrerroman i Norge, en bok jeg tror kan være viktig med tanke på den neste genarsjons innvandrerforfattere.I den første boka, Harjeet, blir historien overskyggende for tematikk og form, noe som gjør den lesverdig, men ikke nødvendigvis viktig. I den nye romanen har hele familien til Harjeet flyttet til Norge, til Drammen og Åssiden, og de kulturelle forskjellene, meningsbrytningene, tradisjonene og andre kulturelle forskjeller blir tydeligere. Dessuten blir de interne forskjellene i familien til Harjeet, Akas, Suraj tematisert, og vi får et godt innblikk i hvordan arv og miljø spiller inn i oppvekstforholdene. Den dårlige siden av det mannsdominerte miljøet blir også eksemplifisert gjennom Harjeet, noe som var nesten fraværende i den første romanen.
Skal man i9nnvende noe, og det skal man, så sliter forfatteren fortsatt med formmessige aspekter i romanen. I Harjeet syntes jeg det var et spennende trekk som ikke lyktes helt da forfatteren benyttet flere ulike fokaliseringsinstanser, og viste en allvitende fortellerstemme som hadde full tilgang til alle karakterene i handlingen. Gill fortsetter med dette, og lykkes mye bedre i Ung mann... Likefullt blir det en tendens til moralisering, både overfor Harjeets handlinger og de konspiratoriske tankene i det indiske miljøet, men også en tydelig sympati overfor de "norske" verdiene til Akas. Dette forringer romanen noe, mener jeg.
Alt i alt er dette en meget god roman, en flott historie, og jeg anbefaler denne. En god femmer. Men les Harjeet først, og jeg ser også fram til den tredje boka i serien, som jeg er helt sikker på at kommer.
Sist sett
