Vakker, vond og virkelig er denne boken for meg. Mustafa Can følger sin mors sykeleie inn i døden tretti år etter at de utvandret fra fattigdom i Kurdistan til drømmenes Sverige. Først når hun skal dø forstår han hvor lite han vet om hennes liv: «Innsikten velter frem i meg, like vond som et knyttneveslag. Før mor ble syk, hadde jeg alltid forestilt meg at jeg kjente henne godt. Først nå innser jeg hvor lite jeg vet om mor, selv om hun levde tett inntil meg hver dag i mitt trettifemårige liv.»
Det er vakkert å bli kjent med en sønns kjærlighet til og omsorg for sin mor. Og det er vakkert å være med når hans bilde av sin mor endrer seg fra den usynlige stille innvandrerkvinnen i en høyblokk i en svensk drabantby, til en respektert, trygg og raus kvinne i landsbyen de forlot.
Det er vondt å bli kjent med hennes savn, og forstå tapet av tilhørighet og identitet som foreldrene ofret for at de sju barna skulle få en ny sjanse i Sverige. Og det er vondt å lese om hennes plager og dødsleie. Skildringene er svært realistiske.
Jeg har fått bli med inn i en virkelighet som har vært skjult for meg. En innvandrerkvinnes indre verden har blitt åpnet opp og beskrevet på en måte som gjør at jeg tror jeg forstår litt mer. Ser verden med litt nye øyne. Språket veksler mellom å være enkelt og direkte, og vart og poetisk. Jeg synes kombinasjonen er betagende og iblant rystende. Jeg ser at språkelskere kan ha problemer med å overse en del litterære svakheter, men historien og intensiteten gjorde meg svaksynt og tok meg forbi dem.
«Kjære mor, klokken er fire om morgenen og det er gått sju dager siden du forlot oss. Om sju timer flyr vi kisten din til landsbyen og begraver legemet ditt i skyggen av morbærtrærne som du alltid snakket om i Sverige.»
Sist sett
