Bokelskere.no

Er akkurat ferdig med denne. Hva tenker andre om at Bjørn H leser "Sygdommen til døden" av Kierkegaard på slutten? Leser litt Kierkegaard (og om han) for tida, men har ikke fått tak i "Sykdommen..." enda.

Fortvilelse, angst, ensomhet er jo aktuelle stikkord. Leste om "Sygdommen til døden" at den var en av Kierkegaards "mest kristne" bøker. For meg virker Solstad temmelig ambivalent mht kristendom. Han har bl a sagt at han har sett engler, men tror ikke på de.

Ellers har jeg tanker om at det ligger endel symbolikk i scenen mot slutten der barna flyver i hang-glidere. De poserer liksom for foreldrene sine, som står der og er tilskuere. Samtidig er det noe med dette at det de gjør egentlig er forbudt.

Ellers virker Bjørn H utrolig konfliktsky. Veldig opptatt hvordan han fremtrer. Boka er veldig eksistensialistisk: andres blikk og egen skam er sentralt.

Andre som har tanker om dette?

En underlig bok. Vi får vite at Bjørn leser litteratur. Han har ikke kvittet seg med biblioteket i fra Kongsberg der vi fant ham i forrige bok. Der forsøkte han vel å koble sitt liv til det store Litterære gjennom deltagelse i et amatørteater. Det fungerte ikke det heller. Så går han igjennom prosessen som skal få ham fra å være såkalt oppegående funksjonær, til å bli syk. Men blir altså avslørt.

Når han bringer med seg Kierkegaard på denne turen til sin egen sønn og livet videre representert gjennom hans sønnesønn, lever liksom ikke denne boka heller, opplever jeg. Ihvertfall lar ikke Solstad boka (Kierkegaard) leve for oss. Bjørns prosjekt er jo at han slettes ikke klarer å leve i det vi alle vil kalle -det normale liv. Der er hele sykdommen hans, samt at han ble avslørt i sitt forsøk på å unslippe.

Bjørn er jo rett og slett psykisk syk, men det er det vanskelig å være. Som fysisk syk ville han jo hele tiden kunne fordre at livet kom til ham. Han ville slippe alle forventninger. I 17de roman er han tilbake i storsamfunnet - og han unndrar seg. I hans eneste forsøk på "leve" det normale livet, drar han seg unna nok en gang, og denne gangen sikkert for godt. Jeg tror bare Kierkegaard gir et signal: Bjørn bærer "Sygdommen til døden". En uuttalt galskap.

Men det vi ser av livet gjennom Bjørns øyne virker jammen ikke friskt det heller. Scenen med de hanglidende ungdommene er absurd - men uforglemmelig. Å låne tid og øre til denne gale Bjørn kan være spennende.

Einig. I grunnen gripande om forholdet mellom generasjonane.

Ja, ikke mye kommunikasjon og samtstemthet mellom far og sønn der nei. Men jeg likte den melankolske litt triste beretningen her, Solstad fikk frem veldig mye i få ord. Strødde noen tanker om den i bloggen min .

Fin blogg. Men sjølv ein ekstra time no natta mellom laurdag og sundag gir meg høve til å setje meg inn i denne og andre fine bloggar. Lesing får gå føre!

Har akkurat lest ferdig denne, min første Solstad-roman. Jeg har veldig blandede følelser for boka. Jeg blir veldig fenget av den ekstreme manglen på kommunikasjon som Solstad får fram. Det er skremmende hva tolkning gjør med samspillet mellom oss mennesker. Det er så lett å TRO hva andre mener, uten å ha fått det bekreftet ved en tilbakemelding. Ja, Bjørn er sansynligvis psykisk syk - "Sygdommen til døden" - men problemer med kommunikasjon er nok likevel mere vanlig blandt alle i - heldigvis - mindre grad. Vi har mye å lære her, mange av oss. (Jfr "Taushetens konsekvenser", Linda Olson). Tenk alt vi går glipp av fordi vi ikke VÅGER! Ellers har jeg ikke sansen for bøker der forfattere gjentar seg slik Solstad gjør her. Det blir vel mye terping. Neste Solstad-bok settes på vent.