Bokelskere.no

Jeg fikk øynene opp for boka da jeg leste Aftenposten idag, og jeg har fluksens satt meg på ventelista på biblioteket. Gleder meg til å lese den. Det hadde vel vært å ønske at flere yngre mennesker som ikke husker etterkrigstiden (det gjør jeg) leste boka!

Menneskeheten husker og har tatt lærdom, Tao. Vi har ikke hatt en verdensomspennende krig på 66 år.

Mellom 1. og 2. verdenskrig gikk det ikke mer enn drøyt 20.

At vi bare er gode, og at det bare kan være fred på denne store jordkloden, er selvfølgelig utopisk, men for guds skyld ikke la oss bli ignorante. Det er farlig. Jeg sier ikke at du er det, bare for å ha sagt det.

Skjønner godt hva du mener. Mange ganger kan det beste være å bite ting i seg. Men vi har lov til å tenke og mene det vi tenker og mener, og som du sier det er veldig komplekst :-)

Ikke fordi vi nødvendigvis skal "lære" for det gjør vi, som du sier, aldri! Men fordi det er vår nære historie og det er viktig som du også sier, at krig ikke bare er selve krigingen (hvis det går an å si det på den måten), men hvordan menneskene hadde det før, under og etter den siste verdenskrig. Særlig synes jeg det er veldig interessant å få den vinklingen på Tyskland. Rett etter krigen var det bombastisk slik: Tyskere er noen jævler! Nå, når vi ser det litt klarere, forstår vi at mange tyskere hadde vonde skjebner og holdt ikke med Hitler og hans kumpaner. DERFOR vil jeg lese denne boken!

Interessant tråd dette her. Mine foreldre var barn under krigen, og følgelig er også jeg altfor ung til å ha opplevd den. Jeg er likevel interessert i det som skjedde den gangen - særlig har D-dagen og invasjonen i Normandie vært viktig for meg å vite noe om. Fallada har jeg kjøpt og gleder meg til å lese noe som sikkert viser en for meg ny og ukjent side av andre verdenskrig.

For meg handler det mye om vissheten om at jeg ikke kan ta min frihet og velstand for gitt. Jeg er veldig bevisst på hva svært mange ofret under krigen, og som har ført til at jeg i dag kan leve det livet jeg gjør. Derfor er det viktig for meg at jeg både minner meg selv og barna mine på det. Vi har hatt de med oss til Normandie, sett slagmarkene, og besøkt kirkegårdene både til de tyske og de allierte soldatene. Det var noe av det sterkteste jeg har vært med på. Likeledes er det sterkt å lese litteratur om eller se filmer fra enkeltmenneskers skjebner under krigen. Det er som sagt en stadig påminnelse til meg selv om at vi har mange å takke for mye.

Selve krigen har de fleste av oss en distanse til, ja. Men både nynazisme og gammelnazisme lever i beste velgående - og tilhengerne kommer av og til fram i lyset med sine forskrudde tanker (- og ord og gjerninger). Om man ikke har andre motiver for å lese litteratur med tema fra krigstida, så er det et poeng at romanene handler om mennesker som lever, elsker, hater - og besnæres av sunne eller usunne ideologier. Å lese om disse menneskene kan iallfall bidra til at vi blir bedre rustet til å "kjenne lusa på gangen".

Så å lese bøker som forteller om hva mennesker er, hvordan de tenker og handler og hvorfor, om godhet kontra ondskap, er egentlig ikke bryet verd, for vi har ingen ting å lære av det. Min konklusjon: La oss fortsette å være uenige.

Jeg har lest denne diskusjonstråden med stor interesse, og føler meg i grunnen kallet til å si noen ord selv - jeg som elsker å lese om spesielt andre verdenskrig i alle dens fasetter.

Hvorfor leser jeg bøker om andre verdenskrig - eller for den saks skyld ser mengder med filmer fra denne perioden i historien? Om alt fra selve krigshandlingene (som jeg faktisk er minst interessert i), hverdagsliv under krigen, om jødeforfølgelsen, Holocaust, nazismen, landssvik, motstandsarbeid, jakten på nazistene etter krigen, om atombombingen i Japan, om angrepet på Pearl Harbor, om invasjonen av Norge ... ja, kort sagt det meste!

Etter å ha gransket min sjel tror jeg at min motivasjon i alle fall ikke er ubetinget basert på at "vi må ikke glemme", men det er nok noe der også. Jeg slutter imidlertid aldri å undre seriøst på hvorfor jødene ble behandlet slik de ble. Jeg klarer bare ikke å forstå det - verken følelsesmessig eller rasjonelt. Så kanskje leter jeg etter noe i litteraturen som kan forklare en slik ondskap. Den eneste forklaringen jeg i grunnen har funnet til nå er at menneskeheten alltid - til alle tider - har hatt behov for noen å skylde på når ting går galt.

Jeg synes også at det er viktig at det som en gang skjedde, blir skrevet ned. Det handler om viktige historiske dokumenter og vitnesbyrd! Samtidig er det jo en viss fare for at alt som blir skrevet, tas for god fisk og at det er ansett som helligbrøde å innta en kildekritisk holdning til noe av mengden som er pøst ut på markedet i årene etter krigen.

Jeg tilhører vel også dem som trigges av å lese om fæle, dramatiske ting fra virkeligheten fremfor feelgood-litteratur og den slags. Sånn sett er det "mye morsommere" å lese f.eks. om krigen. (MIsforstå meg rett.)

Min spesielle interesse for bøker og filmer om andre verdenskrig har vedvart i mange, mange år og henger nok også sammen med en generell interesse for historie. Desto mer interessant å merke at krigshistorien - dvs. hva bøker og filmer fra denne epoken handler om i dag - faktisk er i endring. Stor endring! Rett etter krigen var mye av litteraturen preget av heltehistorier om store bragder utført av enkeltpersoner. Hatet mot landssvikere og tyskertøser var stort. Landene som gikk seirende ut av krigen - de allierte - skrev også sine historier for å fremstå som edle og flotte.

I dag er det nesten omvendt (jeg tenker på hva det skrives om). Nå kommer det flere og flere historier om hva som EGENTLIG skjedde, og alt er ikke like vakkert. Som "Saras nøkkel" og filmen med samme navn - i tillegg til filmen "Utryddelsen" - forteller f.eks. historien om Frankrikes skammelige behandling av sine egne jøder. Som boka "Tyskerjentene" av Helle Aarnes, som får meg til å skamme meg på vegne av nordmenn og deres behandling av disse jentene etter krigen. Hva galt gjorde mange av dem - annet enn å forelske seg dypt og inderlig i unge tyske soldater, som utvilsomt hadde mange flotte egenskaper, selv om de deltok i okkupasjonen av bl.a. Norge? Jeg tenker også på boka "Fars krig" av Bjørn Westlie, hvor han forteller om faren som sto på feil side under andre verdenskrig. Uten å forsvare sin far, klarer han likevel å få frem hva som gjorde at nettopp han - i likhet med egentlig noen få til - vervet seg som soldat i krigen mot kommunistene.

Mitt poeng er at krigshistorien - eller måten denne fortelles på og hva som er temaene - hele tiden er i endring. Sannheten om hva som egentlig skjedde har ikke kommet frem enda, og dynamikken i dette gjør at i alle fall jeg stadig opprettholder min interesse og motivasjon for å lese mer om krigen. Jeg tror at man skal være forsiktig med å sette seg til doms over at noen leser mye og andre ikke noe om verken det ene eller det andre. Og i alle fall med å kategorisere hva som gjør at noen velger ditt, mens andre velger datt ... ;-)

Om verden blir et bedre sted å være i dersom "alle" leser om krigen, er jeg tilbøyelig til selv å ta avstand fra. Samtidig tror jeg fast og bestemt at vi kan ha mye å lære av historien, som dessverre har hatt en tendens til å gjenta seg selv litt for mye. Men hvem hadde vel trodd at det skulle skje nye folkemord - i Europa av alle steder - etter alle grusomhetene som skjedde under andre verdenskrig? Og så var det nettopp det som skjedde på Balkan ... Foreløpig er det ikke skrevet veldig mye om det som skjedde der, men det kommer - det kommer! Tendensene - i alle fall slik jeg har sett det beskrevet i "Ikke en flue fortred" av Slavenka Drakulic - er at man ønsker å glemme alt, at man ikke ønsker at sannheten skal komme frem. Alle sider i konflikten var grusomme, men noen mer enn andre. Min påstand er at disse landene ikke kommer videre før de har erkjent hva som egentlig skjedde og på en måte har tatt ansvar for dette. Først da kan de gå videre ... Kanskje er det mye av dette alle historiene om andre verdenskrig handler om?

For meg er det så enkelt som at skal en forstå sin samtid er det en stor fordel, ihvertfall i vår kulturkrets som ikke tror at historien gjentar seg i en lovmessig sirkel, å kunne noe om veien hit. Demokratiet er avhengig av at mange kan nok om det som former og har formet nasjoner/ samfunn/ kulturer/ religioner til å kunne sette ytringer i kontekst og være maktkritiske. Bare det å vite at det ikke finnes EN fasit på dette, men mange måter å tolke historien på, er en verdi i seg selv. Hvis vi bare kjente nåtid og framtid ville den erkjennelsen være vanskeligere å oppnå. Det er vanskelig å drive kildekritikk på spådommer om framtida.

Å lese en roman om enkeltmennesker og deres skjebner er for meg ikke det samme som "å lese om krigen" eller "å lese for å huske ugjerninger", selv om bakteppet er en krigssituasjon.