Bokelskere.no

Jeg håpet i det lengste at den skulle gripe meg, men det som skal virke sjokkerende blir kun en parodi på noe som kunne ha vært sterkt om ensomhet, sjalusi og onde tanker og blir derfor irriterende. Skuffet.

Jeg synes Stig beskriver følelsen sjalusi på en god måte. En del av boka hvor han beskriver episoder med en medelev ble bare motbydelig eller spekulativt. Muligens meningen det, men det trakk ned helhetsinntrykket av boka. Har uansett gitt boka en femmer...

kanskje vi er helt enige om at en bok om sjalusi, samt den forferdelige følelsen å miste sin kjæreste i en rent uttalt historie om hvor grusomt det er, er på sin plass. Men dette er ikke den boka vi skulle ha.

Hvilken bok skulle du ha da?

Godt spørsmål, og som kan stilles mange som kritiserer en bok. Det er ikke alltid vi har lest den boka vi har lest, noen ganger har vi trodd vi leste den, gitt opp underveis fordi den ikke var sånn vi håpet den skulle være. Sæterbakkens bok har fått meg til å drømme en annen bok, godt gjort av Sæterbakken det. Den fikk meg til og med irritert, og skuffet. For meg utviklet Ikke forlat meg til et slags vrangbilde; fortellerens bruk av detaljer ble utmalende ekkelt, som et slags pek for at jeg hadde et sympatisk syn på hovedpersonen i begynnelsen? At hovedpersonen ikke hadde et godt selvbilde (som førte ham inn i elskerens avhengighet), gir Sæterbakken et godt svar på. Det må jeg jo bare innrømme. Så om jeg liker det eller ikke, må jeg innrømme Sæterbakkens dyktighet - og holde den boka jeg "skulle ha" for meg selv. Jeg skylder dessuten deg som medopplever av Sæterbakkens roman å innrømme dette.

Takk for et interessant svar Rune! Det fikk meg til å tenke på amerikansk mainstreamfilm. Vi vet hva vi får og hvordan det går når vi setter oss ned i kinosetet. Og det gjør det vanskelig å drømme sin egen film... Jeg hadde faktisk mer sympati for hovedpersonen mot slutten, når jeg hadde fått innsikt i hva han hadde gått gjennom. De sidene er allikevel de som trekker ned leseopplevelsen jeg hadde av boka.

ja, Totoro, og det er der problemet ligger opplever jeg i Sæterbakkens tekst; kanskje overdriver han for å være på den sikre siden? rent homoerotisk holder det? spør jeg - hvis jeg ikke må legge helt andre premisser for homoerotikk? ... Og dermed forsvant også teksten inn i et vanskelig landskap (for å si det mildt), kanskje bare fordi jeg er en homoerotisk novise (om noe sånt finnes - mao. uerfaren), men jeg opplevde - som deg at jeg kunne forstå hovedpersonens skam - og deretter hans totalt manglende selvtillit inn i det skjebnesvangre forholdet som gir tittelen Ikke forlat meg.

Du mener at han tar med sekvensen for å tilfredstille leseren. Jeg synes ikke det er noen grunn til at han skal ha så dårlig skrivetillit. Den delen ga meg forresten noe av samme leseopplevelse jeg fikk da jeg leste "Fatso". En følelse av tristhet og skam. Jeg har tenkt å lese flere av Sæterbakkens bøker. Har du noen du kan anbefale kanskje?

jeg er en fersk Sæterbakken leser; han vekte vel en interesse hos meg under bruduljene i Lillehammer ang striden om Holocoustfornekteren Irving. Ikke ferdig med Sæterbakken nei. Forresten vil jeg skrive under på sammenligningen med "Fatso" (leseopplevelsen).

Vår lille diskusjon her gjør nok at jeg kommer til å lese Sæterbakken med nye øyne:-) Kanskje kan vi diskutere vårt neste møte med Sæterbakkens tekster, når den tid kommer. Jeg setter ham opp på skal lese-lista mi;-)

Av å lese dette og mottakelsen ellers - kanskje er det Zombie-karakteren det kommer an på, som virkelig avgjør hvorvidt en vil like boka eller ei? Imidlertid har jeg ikke noe svar. Jeg er usikker selv. På Zombie. Ikke boka.

Det jeg derimot finner svært vellykket, og som er et slags fellestrekk ved hans romaner, er hvordan han tvinger deg inn i fortellingens akse, nedslagsfeltet - hovedpersonen, protagonisten - og føler en ufattelig ømhet for stemmen i mørket(det svarte blekket eller den hvite siden?), han som nesten uten unntak er alene i en ond verden. Altså en roman om den grenseløse kjærligheten - for det er det den er! - tilsvarende den grenseløse følsomheten i litteraturen, den som tvinger oss tilbake til utgangspunktet, -og utover!, den ene, den talende, den som finnes i alle romaner. Mennesket. "Alle mine romaner handler om kjærlighet". Grusomheten er ensomheten, og omvendt, men i litteraturen blir den ene oss alle.

Roses are red, violets are blue, the flowers of evil bloom for you!

Finnes ingenting spekulativt ved dette. Kanskje kunne det vært en roman om den skilte faren som dreper eks-kona.

Totoro. Les S-trilogien.

Forøvrig var jeg beruset og sentimental når dette ble skrevet. Den beste følelsen i verden. Jeg angrer intet.

Takker for det fine diktet;-) og et interessant svar. Regner med at du var edru når du leste boka, ellers kan det være at den er enda bedre enn du tenkte først. Og ja det er vel Zombiekarakteren som utgjør mye av boka, og jeg likte ikke alt han gjorde og heller ikke måten forfatteren beskrev det på. Men forfatteren kom allikevel ut i pluss for min del. Hvorfor vil du at jeg skal lese S-trilogien?

Veldig enig med deg, jeg hadde også håpet på denne - men det ble egentlig bare verre og verre, selv om grepet med å snu tiden opp ned var interessant nok. Men ikke nok til å gripe denne leseren heller, så jeg endte opp i stor irritasjon. Friskt nok det da, men neppe det Sæterbakken var ute etter?