Bokelskere.no

Det er ei stund sidan eg las ferdig Hans Fallada sin roman "Alle dør alene". Eg har skrive litt om den tidlegare her på Bokelskere - no er tida inne for ein slags fasit.

Og boka gjorde eit mektig inntrykk på meg. Så mektig at eg framleis kjenner det vanskeleg å skriva noko fornuftig, noko som gjev boka den credit'en den har krav på. For det er ei stor bok, la det vera sagt med det same - og ei viktig bok fordi ho kanskje meir enn noko anna bok eg har lese frå denne tidsperioden fortel meg kva nazismen var for folk flest. Ein fantastisk draum om eit nytt og stort rike som raskt enda i eit mareritt.

Men for å seia litt om handlinga: romanen tek utgangspunkt i ei sann historie. I dei første krigsåra starta ekteparet Elise og Otto Hampel, eit ektepar frå arbeidarklassa, sin eigen private kampanje mot nazismen gjennom å skriva og distribuera 220 handskrivne postkort med antinazistisk bodskap. I boka følgjer me dette ekteparet, som her heiter Quangel, i det ytterst risikable arbeidet med å leggja ut korta. Men me møter også naboane deira - den eldre jødiske kvinna som brutalt vert rana og plyndra av nokre av dei andre naboane i leigegarden, av ein familie med nazipampar, me møter det kvinnelege postbodet Eva som får store problem på jobben då ho i trass melder seg ut or partiet, me får eit innblikk i det stille, mest anonyme tilværet til ein tidlegare dommar som ser forfallet spreia seg rundt han, eller me helsar på snyltarar og småkjeltringar, politifolk som gjer ein slags freistnad på å gjera ein heidarleg jobb, og me får stifta bekjentskap med det brutale SS som gjer som dei vil.

Først og sist får me eit unikt innblikk i eit samfunn og politisk system som byggjer på makt, frykt og vald. Alle desse tre delane er rikeleg til stades heile tida - byråkraten si redsle for å bli degradert eller sparka av sine overordna, ofte med dei mest vilkårlege grunnar som årsak. Det er den vanlege borgar sin frykt for å bli meldt og kasta i fengsel eller sendt i konsentrasjonsleir, stundom utan å vita kvifor. Og det er redsla for fysisk vald, ein valdsbruk som heile tida er til stades i eit Berlin som er gjennomsyra av brutalitet.

Og det er nett dette eg kanskje vil hugsa best frå denne romanen etter kvart som eg får stoffet på avstand - denne ustanselege utskjellinga og sparkinga nedover, der menneska ikkje lenger vert behandla som individ, men som ei brikke i massen. Det syner oss eit system som er i ferd med å rotna opp innanfrå.

Korleis går det så med dette ekteparet, som i all sin naivitet trur at postkorta deira vil ha noko å seia frå eller til? Dei vert sjølvsagt tekne og henretta - særleg denne sekvensen av boka var gripande.

Hans Fallada levde eit intenst og tragisk liv. Utgjevinga av denne utgåva var ein av fjorårets litterære sensasjonar på verdsbasis. Stilen er naken og rå - eg trur det kanskje er den boka som har gjeve meg best innblikk i nazistatens sanne vesen.

Nå har jeg - omsider - fullført denne boken, som også jeg synes var veldig god. Så god at jeg først - etter akkurat å ha lest den gripende slutten - ga den terningkast seks. Etter en liten memorering av mine tanker underveis har jeg imidlertid gått ned til terningkast fem, for jeg hadde jo noen innsigelser også.

Først og fremst var den for lang. Særlig skildringene av de "ekle" personene Enno og Barkhausen ble for langdryge, selvom det også var fascinerende å følge deres, særlig Ennos, tilnærming til livet, - en type det virket som om forfatteren hadde god kjennskap til.
Ellers synes jeg nok også de fleste andre personene, også de "gode" (som det var få av), var skildret deprimerende gledesløse og likeledes deres liv, også før krigen, - huttetu.
Jeg fikk en litt grøssende følelse av hele mentaliteten og ble minnet om den utrolig gode filmen "Det hvite båndet", om barns oppvekst i en tysk (østerriksk?) landsby rundt 1. verdenskrig. Innledningsvis fikk jeg også noen assosiasjoner til "Forbrytelse og straff", - gammel dame som blir ranet og et korrupt embetsverk. Begge disse assosiasjonene viser jo hvor god boken er, men for meg var den til tider likevel for "traurig".

Til gjengjeld fikk den meg til (nesten) å fatte hvor uhyre forferdelig det var å leve i et totalitært samfunn uten lov og rett, med frykt for å bli angitt - til og med grunnløst - av naboer eller andre, og fengslet og banket opp - atpåtil drept - av dem med makt og medlemsskap i partiet. Og hvor vanskelig det var under sånne forhold å være et anstendig menneske!

Tja. Boka er god, det er jeg med på, men enestående? Ikke slik jeg definerer det. At den tilfører særlig mye ny kunnskap om nazistatens sanne vesen, er jeg ikke enig i. Jeg satt stadig med følelsen av at dette hadde jeg lest før i en eller annen form. (Jeg fikk blant annet sterke assosiasjoner til Klaus Hagerups hørespill I denne verden er alt mulig).

Falladas styrke er at han samler et bredt persongalleri: Medløpere, opportunister, værhaner, maktmennesker, ofre, sadister og unnalurere. Og altså ekteparet Quangel, som etter fattig evne prøver å påvirke systemet, til å begynne med av helt private grunner.

Ekteparet og hverdagsmenneskene rundt dem er godt og nøkternt skildret, men etter min mening er skildringen av maktens representanter svak og bortimot uten nyanser.

Sluttkapittelet ble en nedtur for meg. Visst skal man være glad for at verden går videre og at folk har håp om bedre tider, men dette virket oppkonstruert og lite troverdig i mine øyne.

Ein skal hugsa på at boka vart skrive straks etter krigen - av ein forfattar som så å seia var augnevitne til det som skjedde. Slik sett ser eg på denne romanen som eit samtidsdokument med høg grad av historisk truverde. Det er også ein intensitet i skildringa som maktar å formidla noko av uhyggen i tida. Å samanlikna verket med seinare verk av forfattarar som har levd på (lang) avstand frå nazi-Tyskland, både i geografi og tid, slik du skriv, er vel nokså urimeleg?

Huffda - jeg skulle nok ikke ha nevnt Klaus Hagerup. Det var slett ikke min mening å sammenlikne, bare å nevne et eksempel for å illustre min følelse av "deja vu", spesielt når det gjaldt skildringen av uhyggen i tida.

Men andre tyske forfattere gjennomlevde jo også denne tida og har siden skrevet bøker med nazistaten som bakteppe. Ett eksempel er Siegfried Lenz, som etter min oppfatning har skrevet langt bedre romaner om denne perioden i ettertid. Det er naturligvis vanskelig å sammenlikne Fallada og Lenz, både når det gjelder skrivestil, persongalleri og dybde - men jeg synes altså ikke at Fallada når helt opp i romankvalitet, selv om boka hans absolutt har verdi som samtidsdokument.

Jeg er enig i at boka er interessant som "øyenvitneskildring", men det gjør den ikke nødvendigvis til en glimrende roman.

Fullførte boka i går - på jonsokaftan. For meg er dette ei bok som vil sitte i kroppen lenge. Eg er vanlegvis ikkje lettrørt, men her kjende eg tårene pressa på - lesepauser vart nødvendige. Og det trass i at innhaldet ikkje var overraskande; eg er godt kjend med krigshistorie og krigslitteratur.

Nazismen som system er kald og grusom, og avlar kalde, kyniske menneske. Menneskeverdet tel ikkje, straffa for den aller minste motstand mot systemet er fatal, det er frykta og valden som styrer.

Anna og Otto Quangel - to ubetydelege personar som har mist sin einaste son - utfører sin stille motstand mot regimet ved å legge ut postkort på stader der folk ferdast. Det er deira måte å få tilbake sitt eige menneskeverd på.

Eg sluttar meg til det Knut Rage skriv ovanfor her: Dette er sterkt,gripande! Eg blir reint fortvila på vegner av mennesket - Korleis er det mulig at ein leiar og eit politisk system kan ta bort evna til sjølvstendig tenking, til å ta bort evna til empati, medkjensle? Eg må også tilføye at eg under "rettsbehandlinga" av ekteparet opplevde eg parallellar til Kafka og Prosessen - absurd!

Nokre språklege minus såg eg, men likevel er eg ikkje i tvil om at frå meg får denne terningkast seks. ( Ser ikkje bort frå at eg kjem til å lese meir av Fallada)

Hans Fallada levde sjølv eit dramatisk og sterkt liv, kanskje det førte han nærare sjølve det tragiske i mennesket - og det kjem tydeleg til syne i måten han skriv på - det er så sterkt, ei bok av Fallada vert sitjande i deg. Anbefaler også "Hva nå, lille mann?" Kåre Willoch sa ein gong at inga anna bok hadde makta å tydeleggjera kvifor så mange vanlege tyskarar slutta opp om nazismen.

Etter å ha lest alle de kraftige anbefalelsene her inne og svært gode anmeldelser, har også jeg endelig fått lest denne boka. Jeg ble litt skuffa. Det er ei god bok, men jeg hadde venta meg noe helt ekstraordinært. Det syntes jeg ikke det var. Høye forventninger gjorde nok at leseopplevelsen ikke ble så stor som den kunne blitt om jeg ikke hadde lest så mye positivt på forhånd.

Innholdet i boken får et større erindring når man har fått litt på avstand. Det er en lavmælt bok om vanlige folk.

Skjønner godt hva du mener. Jeg gav boken terningkast 4 da jeg lukket den. Når jeg tenker tilbake på den nå, har jeg lyst til å gi den fem eller seks. Kunne tenkt meg å lese den igjen.

Holder nå på å lese boken. Har lest en del bøker fra WWII. Dette er et vitnesbyrd hva dårlige tider kan hente ukjente krefter hos mennesker. Våge å gjøre noe kan få katastrofale følger. Nå har det seg, at det nå i vår nære fortid har mange nye bøker om krigen kommet på marked. Evt. nye opplag av bøker som ble utgitt rett etter krigen. Rett etter krigen ville folk flest ikke snakke om krigen, men jobbet for en bedre og fredfull fremtid. Disse bøkene viser til et råtten samfunn fra topp til bunn (nazisme). Mao henter ut det verste hos mennesker, fordi når et råtten eple ligger nær et friskt blir dette også råtten etter en kort tid. Det handler også om å overleve, følge strømmen. Når en unormal norm blir snudd på hode.
At Hitler og Quisling i det hele tatt kom til makten er nesten uforståelig for de senere generasjoner. Begge var noe klumsete i væremåte. Var frykten for kommunismen så overskyggende at man ikke så hva pøbel som var på vei til innta politisk makt.
Det gjør litt godt å høre at noen tyskere våget å yte noe motstand. Det forteller også at de visste noe om konsentrasjonsleirene. Det forteller også om hva skjer når mennesker setter på seg skylapper.

Der var siste side lest av denne faktastiske boken.Wow, denne glemmer jeg aldri, for en fantastisk forteller Fallada var. Jeg har allerede vært på biblioteket og lånt hva nå lille mann. Dette er det beste jeg har lest på lenge og en viktig bok som fortellet historien om det tyske folks liv under Hitler. Dette blir seks ++ på terningen:-)Gjett om den anbefales:-)

For meg var det i omvendt rekkjefølge - eg las "Hva nå lille mann?" først. Og les gjerne meir av Hans Fallada. Sjølv levde han eit liv som er ein roman i seg sjølv, prega av narkotika og fattigdom, og sinnsjukdom.

Jeg har lagt Hans Fallada i ønsker-meg-hylla :-)

Det er bare å glede seg, fantastisk flott skrevet og synes det er flott at Fallada får den oppmerksomheten han fortjener og emnet er også veldig viktig:-)Spennende å høre hva du synes, regner med å høre fra deg:-)

Holder på med denne nå, og vil gjenta det du skriver som jeg er veldig enig i "Man får et innblikk i et samfunn og politisk system som bygger på makt, FRYKT og vold". Er snart ferdig med den (ca, 100 s igjen) og kan nesten kjenne på kroppen den forferdelige frykten som disse menneskene ble utsatt for under annen verdenskrig. Har igrunnen ikke tenkt så mye over det at også i Berlin slet folk med redsel og undertrykkelse.

Jeg fikk øynene opp for boka da jeg leste Aftenposten idag, og jeg har fluksens satt meg på ventelista på biblioteket. Gleder meg til å lese den. Det hadde vel vært å ønske at flere yngre mennesker som ikke husker etterkrigstiden (det gjør jeg) leste boka!

Menneskeheten husker og har tatt lærdom, Tao. Vi har ikke hatt en verdensomspennende krig på 66 år.

Mellom 1. og 2. verdenskrig gikk det ikke mer enn drøyt 20.

At vi bare er gode, og at det bare kan være fred på denne store jordkloden, er selvfølgelig utopisk, men for guds skyld ikke la oss bli ignorante. Det er farlig. Jeg sier ikke at du er det, bare for å ha sagt det.

Skjønner godt hva du mener. Mange ganger kan det beste være å bite ting i seg. Men vi har lov til å tenke og mene det vi tenker og mener, og som du sier det er veldig komplekst :-)

Ikke fordi vi nødvendigvis skal "lære" for det gjør vi, som du sier, aldri! Men fordi det er vår nære historie og det er viktig som du også sier, at krig ikke bare er selve krigingen (hvis det går an å si det på den måten), men hvordan menneskene hadde det før, under og etter den siste verdenskrig. Særlig synes jeg det er veldig interessant å få den vinklingen på Tyskland. Rett etter krigen var det bombastisk slik: Tyskere er noen jævler! Nå, når vi ser det litt klarere, forstår vi at mange tyskere hadde vonde skjebner og holdt ikke med Hitler og hans kumpaner. DERFOR vil jeg lese denne boken!

Interessant tråd dette her. Mine foreldre var barn under krigen, og følgelig er også jeg altfor ung til å ha opplevd den. Jeg er likevel interessert i det som skjedde den gangen - særlig har D-dagen og invasjonen i Normandie vært viktig for meg å vite noe om. Fallada har jeg kjøpt og gleder meg til å lese noe som sikkert viser en for meg ny og ukjent side av andre verdenskrig.

For meg handler det mye om vissheten om at jeg ikke kan ta min frihet og velstand for gitt. Jeg er veldig bevisst på hva svært mange ofret under krigen, og som har ført til at jeg i dag kan leve det livet jeg gjør. Derfor er det viktig for meg at jeg både minner meg selv og barna mine på det. Vi har hatt de med oss til Normandie, sett slagmarkene, og besøkt kirkegårdene både til de tyske og de allierte soldatene. Det var noe av det sterkteste jeg har vært med på. Likeledes er det sterkt å lese litteratur om eller se filmer fra enkeltmenneskers skjebner under krigen. Det er som sagt en stadig påminnelse til meg selv om at vi har mange å takke for mye.

Selve krigen har de fleste av oss en distanse til, ja. Men både nynazisme og gammelnazisme lever i beste velgående - og tilhengerne kommer av og til fram i lyset med sine forskrudde tanker (- og ord og gjerninger). Om man ikke har andre motiver for å lese litteratur med tema fra krigstida, så er det et poeng at romanene handler om mennesker som lever, elsker, hater - og besnæres av sunne eller usunne ideologier. Å lese om disse menneskene kan iallfall bidra til at vi blir bedre rustet til å "kjenne lusa på gangen".

Så å lese bøker som forteller om hva mennesker er, hvordan de tenker og handler og hvorfor, om godhet kontra ondskap, er egentlig ikke bryet verd, for vi har ingen ting å lære av det. Min konklusjon: La oss fortsette å være uenige.

Jeg har lest denne diskusjonstråden med stor interesse, og føler meg i grunnen kallet til å si noen ord selv - jeg som elsker å lese om spesielt andre verdenskrig i alle dens fasetter.

Hvorfor leser jeg bøker om andre verdenskrig - eller for den saks skyld ser mengder med filmer fra denne perioden i historien? Om alt fra selve krigshandlingene (som jeg faktisk er minst interessert i), hverdagsliv under krigen, om jødeforfølgelsen, Holocaust, nazismen, landssvik, motstandsarbeid, jakten på nazistene etter krigen, om atombombingen i Japan, om angrepet på Pearl Harbor, om invasjonen av Norge ... ja, kort sagt det meste!

Etter å ha gransket min sjel tror jeg at min motivasjon i alle fall ikke er ubetinget basert på at "vi må ikke glemme", men det er nok noe der også. Jeg slutter imidlertid aldri å undre seriøst på hvorfor jødene ble behandlet slik de ble. Jeg klarer bare ikke å forstå det - verken følelsesmessig eller rasjonelt. Så kanskje leter jeg etter noe i litteraturen som kan forklare en slik ondskap. Den eneste forklaringen jeg i grunnen har funnet til nå er at menneskeheten alltid - til alle tider - har hatt behov for noen å skylde på når ting går galt.

Jeg synes også at det er viktig at det som en gang skjedde, blir skrevet ned. Det handler om viktige historiske dokumenter og vitnesbyrd! Samtidig er det jo en viss fare for at alt som blir skrevet, tas for god fisk og at det er ansett som helligbrøde å innta en kildekritisk holdning til noe av mengden som er pøst ut på markedet i årene etter krigen.

Jeg tilhører vel også dem som trigges av å lese om fæle, dramatiske ting fra virkeligheten fremfor feelgood-litteratur og den slags. Sånn sett er det "mye morsommere" å lese f.eks. om krigen. (MIsforstå meg rett.)

Min spesielle interesse for bøker og filmer om andre verdenskrig har vedvart i mange, mange år og henger nok også sammen med en generell interesse for historie. Desto mer interessant å merke at krigshistorien - dvs. hva bøker og filmer fra denne epoken handler om i dag - faktisk er i endring. Stor endring! Rett etter krigen var mye av litteraturen preget av heltehistorier om store bragder utført av enkeltpersoner. Hatet mot landssvikere og tyskertøser var stort. Landene som gikk seirende ut av krigen - de allierte - skrev også sine historier for å fremstå som edle og flotte.

I dag er det nesten omvendt (jeg tenker på hva det skrives om). Nå kommer det flere og flere historier om hva som EGENTLIG skjedde, og alt er ikke like vakkert. Som "Saras nøkkel" og filmen med samme navn - i tillegg til filmen "Utryddelsen" - forteller f.eks. historien om Frankrikes skammelige behandling av sine egne jøder. Som boka "Tyskerjentene" av Helle Aarnes, som får meg til å skamme meg på vegne av nordmenn og deres behandling av disse jentene etter krigen. Hva galt gjorde mange av dem - annet enn å forelske seg dypt og inderlig i unge tyske soldater, som utvilsomt hadde mange flotte egenskaper, selv om de deltok i okkupasjonen av bl.a. Norge? Jeg tenker også på boka "Fars krig" av Bjørn Westlie, hvor han forteller om faren som sto på feil side under andre verdenskrig. Uten å forsvare sin far, klarer han likevel å få frem hva som gjorde at nettopp han - i likhet med egentlig noen få til - vervet seg som soldat i krigen mot kommunistene.

Mitt poeng er at krigshistorien - eller måten denne fortelles på og hva som er temaene - hele tiden er i endring. Sannheten om hva som egentlig skjedde har ikke kommet frem enda, og dynamikken i dette gjør at i alle fall jeg stadig opprettholder min interesse og motivasjon for å lese mer om krigen. Jeg tror at man skal være forsiktig med å sette seg til doms over at noen leser mye og andre ikke noe om verken det ene eller det andre. Og i alle fall med å kategorisere hva som gjør at noen velger ditt, mens andre velger datt ... ;-)

Om verden blir et bedre sted å være i dersom "alle" leser om krigen, er jeg tilbøyelig til selv å ta avstand fra. Samtidig tror jeg fast og bestemt at vi kan ha mye å lære av historien, som dessverre har hatt en tendens til å gjenta seg selv litt for mye. Men hvem hadde vel trodd at det skulle skje nye folkemord - i Europa av alle steder - etter alle grusomhetene som skjedde under andre verdenskrig? Og så var det nettopp det som skjedde på Balkan ... Foreløpig er det ikke skrevet veldig mye om det som skjedde der, men det kommer - det kommer! Tendensene - i alle fall slik jeg har sett det beskrevet i "Ikke en flue fortred" av Slavenka Drakulic - er at man ønsker å glemme alt, at man ikke ønsker at sannheten skal komme frem. Alle sider i konflikten var grusomme, men noen mer enn andre. Min påstand er at disse landene ikke kommer videre før de har erkjent hva som egentlig skjedde og på en måte har tatt ansvar for dette. Først da kan de gå videre ... Kanskje er det mye av dette alle historiene om andre verdenskrig handler om?

For meg er det så enkelt som at skal en forstå sin samtid er det en stor fordel, ihvertfall i vår kulturkrets som ikke tror at historien gjentar seg i en lovmessig sirkel, å kunne noe om veien hit. Demokratiet er avhengig av at mange kan nok om det som former og har formet nasjoner/ samfunn/ kulturer/ religioner til å kunne sette ytringer i kontekst og være maktkritiske. Bare det å vite at det ikke finnes EN fasit på dette, men mange måter å tolke historien på, er en verdi i seg selv. Hvis vi bare kjente nåtid og framtid ville den erkjennelsen være vanskeligere å oppnå. Det er vanskelig å drive kildekritikk på spådommer om framtida.

Å lese en roman om enkeltmennesker og deres skjebner er for meg ikke det samme som "å lese om krigen" eller "å lese for å huske ugjerninger", selv om bakteppet er en krigssituasjon.

Fantastisk inspirerende innlegg, denne går rett på ønskelista mi:-) Spennende å lese om 2. verdenskrig også fra er tysk ståsted.

Du gir her et fantastisk flott innblikk i hva denne romanen rommer! Jeg kjenner den i kroppen selv, flere dager etter at jeg ble ferdig med boka - og jeg tror den vil vokse enda mer i tiden som går. Akkurat nå holder jeg på med lydbokutgaven av "Afrika - et vakkert land" av Tomm Kristiansen, og hans beskrivelse av Zimbabwe og despoten Mugabe rommer nøyaktig det samme - frykten for å bli offer for regimet pga. vilkårligheter, bare for å nevne noe.

Jeg skulle ønske at flere fikk øynene opp for denne skatten av en bok!

Har fått øynene opp for den på grunn av din og Knut Rages flotte innlegg, leser boka nå og er helt oppslukt, dette er en utrolig skatt av en bok. Har snakket varmt om den til naboen, han er 79 og lyste opp da jeg nevnte Hans Fallada, han skal låne boka etterpå:-)

Takk! Burde kanskje nemnd at boka vart skrive i 1947, og slik sett er nærast samtidig med dei hendingane den skildrar.

Det du nevner der er jo det mest fascinerende! At forfatteren skriver nær sagt nesten samtidig med at hendelsene skjer!