Svenskenes svar på Arto Paasilinna?

Den dagen Allan Karlsson fyller hundre år, har bestyrelsen på aldershjemmet han bor på, sørget for at det skal bli gjort stor stas på ham. Så mye er satt i gang at Allan ikke orker tanken på å være til stede under all festivitasen, men rett og slett klatrer ut av vinduet på rommet sitt og velger å stikke av.

Ulykksaligvis kommer Allan til å stikke av med kofferten til et medlem av motorsykkelgjengen Never Again, og dermed får han hele banden etter seg ... Underveis dukker den ene pussige skruen etter den andre opp; Benny, Bosse, Gunnilla den skjønne, elefanten Sonja, Bøtta, Gjedda og Hanken ... bare for å nevne noen. Og mens de forsøker å stikke av fra Never Again-gjengen, har de også politiet og pressen i hælene. Parallelt foretar Allan tilbakeblikk i sitt fantastiske liv, hvor han har møtt ingen ringere enn Truman, Stalin, Formann Mao, Roosevelt, Franco, Kim Jong Il, de Gaule ... og har hatt en avgjørende finger med i spillet mht. utviklingen av atombomben ...

Mens det ser ut som det ligger lik etter lik i kjølevannet etter den flyktende gjengen, spekulerer både politiet og pressen på hva som egentlig skjer. En stund ser det ut til at hundreåringen er blitt trippelmorder.

"I takt med at dagene og snart ukene gikk, fikk journalistene stadig større problemer med å holde saken om den mistenkte trippelmorderen og håndlangerne hans i live. Allerede etter et par dager hadde tv og morgenavisene sluttet å rapportere, i tråd med det gamle, defensive synet at hvis man ikke hadde noe å si, skal man ikke si noe.

Tabloidavisene holdt ut lenger. Hadde de ingenting å si, kunne de jo alltids intervjue og sitere noen som ikke skjønte at de heller ikke hadde noe å si. Derimot droppet Ekspressen ideen om å bruke tarotkort for å finne ut hvor Allan befant seg. I stedet fikk de være ferdig med Allan Karlsson inntil videre. Med god appetitt på neste skitt, som det het. Med det mente de at de nå fikk finne frem til noe annet som engasjerte nasjonen. I verste fall fungerte det jo alltid med slanking." (Side 270)

Denne boka har blitt presentert som "hylende morsom", "den morsomste boka jeg har lest!" etc. Kanskje var det nettopp derfor jeg måtte bli skuffet? Fordi forventningene på forhånd var for skyhøye? Jeg skjønner på en måte hva som må ha gått hjem hos de fleste som har lest denne boka, men humoren fungerte langt på vei ikke helt på meg. På den annen side har jeg ingen problemer med å se for meg at en film basert på denne boka kan bli hylende morsom!

Gjennom fortellergrepet med at Allan ser tilbake på sine hundre års levde liv, dras vi samtidig gjennom hele det 20. århundres viktigste politiske hendelser på verdensbasis. Og Allans rolle oppi det hele er som en slags Paasilinna-skrøne. Bare med den vesentlige forskjell at Paasilinna skrøner og briljerer med til dels nokså alvorlige mellommenneskelige temaer og klarer å gjøre dette morsomt uten at det grenser til det patetiske. Akkurat det synes jeg ikke Jonas Jonasson helt får til. Dermed ble jeg noen ganger sittende igjen med en nokså flau smak i munnen. Men selv om denne boka ikke helt falt i smak hos meg, så gi den for all del en sjanse dersom du fra før av har tenkt at dette er en bok du ønsker å lese! Boka er godt skrevet, og skrivestilen er konsekvent til punkt og prikke! Alle blødmene er nok foretatt ved vitende og vilje! Og når den ikke helt gikk hjem hos meg, så kan det også skyldes at jeg både i forkant og underveis har lest andre bøker av en helt annen kaliber. I den sammenheng kom denne boka rett og slett til kort. Like fullt synes jeg den fortjener terningkast fire!

Godt oppsummert, Rose-Marie. Jeg har helt gått ut av lesemoduset jeg lenge var i. Nå er det vinterferie, og denne noe oppskrytte boka sto for tur.

Snakk om å lyve på seg vodkafester med sentrale statsledere i forrige århundre. "Hundreåringen som hoppet ut gjennom vinduet og forsvant" leses av mange og skal etter sigende være ustytterlig morsom.

Den ene lite troverdige historien serveres etter den andre.

I nåtidshistorien møter vi en hundreåring som rømmer på bursdagen sin. I utgangspunktet er han alene, men utover i boka blir han kjent med både politi og røvere, hunder og elefanter, som alle blir en fin vennegjeng. Det blir et par dødsfall underveis, men det må man vel bare regne med - i tråd med fortellerstilen til Jonas Jonasson.

Om sannheten ikke henger på greip, er ikke den såkalte forklaringa de serverer statsadvokaten på slutten av boka det spott mer troververdig. Inntil da har både den nye vennegjengen, statsadvokaten og leseren blitt så vant til usannsynligheter, at det fungerer.

Allan er 100 år, og har opplevd både mangt og mye, han har til og med bidratt til en god del av de store hendelsene i verdenshistorien. For å få en oversikt over viktige hendelser på 1900-tallet, er det ok lesing - mye blir snudd på hodet med artige vrier. Det er rett og slett ikke til å tro at Allan kan være tilstede både i den spanske borgerkrigen, sammen med Oppenheimer under den andre verdenskrigen, redder kona til Mao Zedong, går gjennom Himalaya fra Kina til Iran, til sitter i fangenskap i Vladivostok, blir kjent med både Kim Il Sung, og Kim Jung Il, sitter på ei strand på Bali i 15 år osv osv. Hvor mange av USAs presidenter han faktisk har kjent, mister man etterhvert oversikten over.

Et artig grep er at Allan som den svensken har er, forsøker å være nøytral gjennom hele sin livshistorie, samtidig som hans profesjon er å lage bomber. Jeg ler ikke underveis, men når jeg gjenforteller plottet til folk, blir det så absurd at vi må le. Så hvorfor jeg ikke mens jeg leser? Tror svaret ligger i språkføringa - detaljer overforklares, poeng gnis inn. Akkurat som i "Potensgiverne". Begge bøkene har artige ideer, men de formidles på en litt lettvint måte - kanskje?

Mye av den samme opplevelsen jeg satt igjen med. Kanskje den hadde gjort et litt bedre inntrykk om jeg hadde lest den på svensk, uten å ha noen forventninger i forkant. Ser at mange kan synes den er morsom, men jeg måtte tvinge meg gjennom den, så jeg kunne begynne på Det stumme rommet av Wassmo. Det er så mye bra litteratur jeg ikke har fått med meg enda =)

Leser vanligvis en helt annen type bøker, så dette var en litt ny opplevelse for meg. Boken var veldig lettlest, og selv om jeg ikke fikk krampelatter av den så har jeg nå humret og kost meg litt. Smak og behag er så forskjellig, og det er jaggu bra.

Ja, det har du rett i. Og, som sagt, kunne sikkert hatt en annen opplevelse av den en annen gang. Tror den hadde vært morsom som høytlesning/radioteater/film =)

Flott og grundig omtale, Rose-Marie..den kunne du gjerne limt inn i lesesirkelen vår. Helt enig i det du skriver.(Men mitt terning-kast endte bare på to...)