Bokelskere.no

Når jeg har sittet med morgenkaffen og lest i Myrbråtenfortellingene, om Thomas Olsen Myrbråten og fremveksten av hans verdensteori, og stikker innom Jernia på vei hjem, og ser geometriske former i hyllene i stedet for nyttegjenstander, former jeg kunne tenke meg å omgi meg med på grunn av deres rent språklige egenskaper –

– eller mer generelt, når jeg i det hele tatt stanser opp i lesingen av en forfatter som Thure Erik Lund for å tenke: Ja, men det er jo sånn det er –

– er det da jeg bør ta en pause, gå meg en tur, spise meg et knekkebrød, og prøve å roe ned knotten igjen?

Eller i hvert fall komme meg noe lynkjapt vekk fra Jernia?

Eller bør jeg tvert i mot intensivere lesingen og ta i mot det som kommer til meg, fordi det faktisk er sånn det er?

(Også postet på egen blogg.)

All ære til deg og eventuelle andre som har lest hele denne mursteinen med full oppmerksomhet! Jeg må medgi at jeg datt ut av konsentrasjonen mer enn en gang, og jeg hadde ikke ork til å gå tilbake for å sjekke hva jeg eventuelt hadde gått glipp av.

I motsetning til Ture Erik Lund har jeg ikke ordforråd nok til å uttrykke presist hva jeg mener om bøkene. Jeg kunne jo lage meg noen nye ord, men der ville jeg komme til kort, er jeg redd.

Den første boka var forståelig, den tredje likeså. Men både Compromateria og Uranophilia var såpass "gjennomhullet" av essay-liknende partier og fortellinger inni hovedfortellingen at jeg ofte falt av lasset. Ikke fordi disse partiene var kjedelige eller uinteressante, men fordi jeg ikke skjønte hvorfor de var der. Jeg er nok en temmelig konvensjonell leser: Jeg vil gjerne ha noe som driver historien framover. Slike knagger fant jeg ikke så ofte.

Uranos, himmelguden, født av Gaia og kastrert av sine egne barn, er ingen munter skikkelse å kalle opp et litterært verk etter. Så er da Myrbråtenfortellingene heller ikke særlig muntre, trass i sprelske fraspark både i språk og innhold.

Så har jeg også klatret og krøpet og vasset meg gjennom Compromateria. Sammen med Myrbråten - eller kanskje er det ikke han? De løse trådene fra forrige bok henger der fortsatt, sammen med flere som er enda løsere.

Jeg er fascinert over Lunds ord-innovasjoner, men ikke like imponert over språkkvaliteten - i de lange setningene med innskudd og digresjoner er det lett å miste setningssammenhengen av syne. Og det har han gjort både titt og ofte.

Etter lang vandring i en eiendommelig sinnstilstand tar jeg pause igjen. Gi meg noe traust og håndgripelig nå, før jeg gir meg i kast med ei ny Myrbråten-bok!

Ferdig med Grøftetildragelsesmysteriet - og tror jeg tar en pause der. Kanskje lese litt enkel krim før jeg tar fatt på neste bolk. Både historien og språket er såpass aparte, og det henger så mange løse tråder i lufta at jeg må få med meg resten også.

Jeg er sjelden på Jernia, men tror jeg har en idé om hva du mener.

... og mer enn det jeg sa da, da jeg ennå var midt i boka, vet jeg ikke om jeg kan si. Jeg tror ikke jeg forstod den. Det jeg sa om Jernia dreide seg nok om noe annet. Kanskje om noe helt motsatt. Det gjør ikke så mye. Jeg vet ikke om jeg forstår det nå heller. Jeg vet ikke om jeg er enig heller, i de synspunktene som kanskje ligger inni der. Det gjør ikke så mye det heller.

Nettopp den følelsen sitter jeg igjen med - nå - jeg la fra meg boka for kanskje fem minutter siden, etter å ha holdt på med den siden i vinter, til morgenkaffen hver gang jeg drikker morgenkaffe ute på stamkafeen - følelsen av at det ikke gjør så mye - det heller. Disse bøkene ber ikke om at jeg skal forstå dem. De ber ikke om å bli hørt, stiller seg lite takknemlige til mine eventuelle anstrengelser, de trenger ikke meg (dvs. leseren) i det hele tatt. De er, og de gjør det de skal, ved å være...

"Noe av det mest høyverdige norsk litteratur kan by på" - jo. Ja. Jeg kan skjønne den beskrivelsen.

Noe av det mest høyverdige norsk litteratur kan by på?? Mener du det eller er det en fleip? Utfra de 2 innleggene dine, ( hvis jeg forstår deg rett da, de kan jo virke noe kryptiske i sin form), er jeg mest imponert over at du har klart å bruke både vinter, vår, sommer og høst på denne boken.

Beskriver du den som "høyverdig" utfra det faktum at boken var rent ut ubegripelig, og for at det ofte kjennetegner den type littetatur? Du har ikke akkurat gitt meg lyst til å lese den. Men jeg tror jeg vil se etter boken på biblioteket, rett og slett for å bla i den. Den vekker ihvertfall nysgjerrighet.

Men uansett, innleggene dine er gode - det skal du ha

Tillegg: oj, jeg må ha misforstått helt. Ser nå at du har gitt den terningkast 6. ( hadde nok misset helt hvis jeg skulle ha prøvd meg på en tekstanalyse av innlegget ditt, særlig det siste).

Kanskje er ikke "høyverdig" litteratur noe for meg....?

1 time senere: Har lest innleggene en gang til, og nå tror jeg at jeg forstår, og nysgjerrigheten har kommet tilbake...

Jeg tror du gjør Martin litt urett i å kritisere han for utsagnet om høyverdig litteratur, Brit, da han virker å ha parafrasert min kommentar til hans første "rabuleringer". Men han forsvarer det godt, og jeg står fortsatt bak min uttalelse. Og det er mange som er enige i det.

Men for å utdype litt; TEL er ikke totalt uforståelig, han er vanskelig tilgjengelig, men når du er inne i ideene, språket og tankene som presenteres, så er det enklere å forstå. Jeg startet med å lese Grøftetildragelsesmysteriet, den første av de fire "Myrbråtenfortellingene", og la den vekk, med en klart uttalt intensjon om aldri å plukke den opp igjen, etter ca. 40 sider. Heldigvis haded jeg dårlig samvittighet, plukket den fram igjen, og etter 80-90 sider, så åpner det sg. Fra å være rabulistisk, essayistisk, knotete, snirklete og uvant, ble det en utrolig historie om vekst og fall, oppvekst og samliv, samt en haug av merkelige tildragelser og snåle karakterer. Og etter 250 sider, så skjønner man mer, og storkoser seg med, de første 80 også. Det endte for min del med et hovedfag om boka.

De andre tre er ikke like gode, særlig ikke Uranophilia, men de er likefullt gode. Og i Elvestengfolket er halve boka nærmest som enkle noveller å regne.

TEL er en forfatter flere lesere burde lese, men det krever nok noe jobb.

Når det gjelder det høyverdige, så var det kanskje pompøst, særlig med tanke på måten han blander både høyt og lavt på. Men ideene hans, tanken om at språk og litteratur har en kraft, og ideen om at samfunnet bør gjenomgå kritikk og utsetets for prøver på alle plan som har med eksistens og samfunnsstruktur å gjøre, den er høyverdig

Kritikk? Da har du misforstått. Betegnelsen " høyverdig litteratur" var betegnelsen Martin konkluderte med i sitt andre innlegg. Fordi jeg tolket begge innleggene, ved første gangs lesning, som om boken hadde vært svært tung å komme gjennom - samt noe i retning av meningsløs og kanskje noe "snurrig" i sin form, ble jeg overrasket over konklusjonen. Som du ser av svarinnlegget mitt har jeg supplert det 2 ganger nettopp fordi jeg etterhvert fikk større innsikt og forståelse for hva han faktisk forsøkte å formidle. Da jeg til min store overraskelse registrerte at han hadde gitt boken terningkast 6, forsto jeg at jeg hadde bommet totalt. I ettertid så jeg klarere hva han mente, og det skriver jeg jo også avslutningsvis i mitt innlegg. Etter å ha lest ditt innlegg er jeg styrket i troen på at "Myrbråtenfortellingene" ikke akkurat er lett tilgjengelig stoff. Veldig glad for svaret ditt også, Tord. Oppklarende. Begrepet " høyverdig litteratur" og hva som egentlig ligger i det, finnes det kanskje ikke noen klar fasit på. Jeg er vel heller ikke blant de bokelskerne her inne som har utforsket den sjangeren i særlig omfang. Ønsker å tilføye at jeg befant meg i mitt " humoristiske hjørne" da jeg svarte på innleggene til Martin. Ble veldig glad da han ga meg et flott svar på tiltale. Dette har vært interessant.

Bra, og enig i at dette var interessant. Og at det i det hele tatt diskuteres bøker av Thure Erik Lund her inne, viser at forumet har noe for seg. Det er ytterst få som tar i hans verker i den litterære offentligheten, og derfor gleder dette meg.

For å få et visst innblikk i hvor snurrig dette egentlig er, kan jeg anbefale bokprogrammet om TEL, og hans siste bok (beste siden Grøfte...), Straahlbox: http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/713951/

Takk for svar. Har kikket litt på Thure Eriks Lund's forfatterskap, og har satt opp "Leiegården" på "skal lese" listen min. Har forstått at det er en grei bok å starte med hvis man ikke har lest noe av forfatteren fra før. Har du noe kjennskap til den? Jeg må jo si at denne tråden har gjort meg nysgjerrig

Leiegården er en flott bok, jeg har særlig sansen for prosjektet til den første leietakeren, Johannes M. Tror det er mye av Lund selv i han, med et prosjekt om å skrive så intrikat og vanskelig at kun de ytterst få orker å lese gjennom boka. Men Leoegården er sammen med Elvestengfolket og Tanger de "enkleste" bøkene å lese fra start til slutt. Unngå boka Inn til å begynen med, og jeg anbefaler deg på det sterkeste å lese en eller to av essaysamlingene hans, særlig Om naturen og Forgreininger. TEL er kanskje Norges beste essayist, sammen med Knausgård.

Uansett, lykke til, tror du har mye å glede deg til

Hm. Jeg tror jeg glemte litt at innlegget mitt kom til å bli lest, eller - lest av ganske mange som ikke kjente til bøkene (det er fire av dem, samlet i det ene bindet). Jeg skjønner i hvert fall hva du mener med at jeg skrev litt kryptisk.

Men jeg likte dem godt. Ikke på grunn av ubegripeligheten i en del partier - det er ikke like ubegripelig hele tiden - men jeg vet ikke om de kunne vært skrevet på noen annen måte - for nettopp språket og de vanlige tankemåtene våre hører til blant det som blir problematisert. Det er vanskelig å kritisere noe på premissene til det man kritiserer.

I tillegg til at språket har sin egen melodi, og Idéstrømmen har det. Jeg kan lytte til en sang uten å høre ordene, og jeg kan lytte til Thure Erik Lunds ideer uten å kunne gjøre rede for dem etterpå - og som sagt, uten at jeg nødvendigvis er enig - men det er noe solid der. Noe veldig solid og gjennomarbeidet.

Så hvis jeg har gjort deg - noen - nysgjerrig, så er jo det fint. Jeg kan ikke love noe, men jeg synes jo selv det er verdt å ta en titt.

Jeg elsker denne tetralogien. Det beste med romanene er nok at jeg kan gløtte bort på bokhylla og vite med sikkerhet at den boken kommer jeg til å lese flere ganger. Synes Lunds grep om språket er så forfriskende originalt at jeg ofte måper mens jeg blir kjent med de snirklende setningene hans. Gleder meg til å høre seriens første roman som lydbok.

Finnes det egentlig noe bedre enn å se språket i hyllene på Jernia? Og å omgi seg med noe av det mest høyverdige norsk litteratur kan by på, samt noe av det mest guttete du kan finne (regner med det var i elekstriske maskiner du fikk detet innfallet) kan vel knapt bli feil. Det viktigste er at du fortsetter å lese, ikke legger vekk bøkene for å bli ett med tingene, jf. Black&Decker av Økland

Det var en vinflaskeholder. Eller noe sånt. Fikk ikke helt med meg hva det var til. Det var jo det jeg plutselig opplevde, formen var skilt fra funksjonen. Om det egentlig var Thomas Olsen Myrbråten (evt. hans forfatter) eller meg selv det kom fra vet jeg ikke helt. Delvis fordi jeg ikke helt har oversikt over ideene hans, jeg er ikke en gang sikker på om det går an å ha oversikt over dem, det jeg fatter av dem er de ganske antioversiktlige. Men om noe er det vel ganske mettet med mening. Med opplevelsen jeg hadde var det egentlig omvendt. Men det var i hvert fall noe om skjedde fordi jeg hadde vært i en verden der hverdagsgjenstander er noe annet enn det de er til hverdags. Og ja, høyverdig er en beskrivelse jeg kan forstå. Strekker seg etter noe uoppnåelig og når så godt som opp.