Jeg mistet desverre litt grepet mot slutten av denne boka. Det var en desperat handling der, av den typen som forandrer alt, men jeg trodde ikke noe særlig på den.
Om det var hvorfor - på grunn av måten det fantastiske ble behandlet, kanskje? At spøkelsesgreia i boka ble litt for teknisk, men jeg vet ikke det. Jeg liker det jo nettopp når det fantastiske blir en del av bokuniverset på både logiske og uforutsigbare måter. Det står nok heller på karakteren. Handlingen var desperat, og karakteren var nok også desperat, men fullt så langt var han eller hun ikke drevet. Oppfatter jeg det, da.
Men ellers har jeg jo sansen for Niffenegger. Jeg likte den forrige boka hennes, og fant igjen mye av det samme her. Spennende og i bunn og grunn likandes karakterer, idèmateriale som (med unntak av den desperate handlingen) glir veldig naturlig inn i fortellingen, og et språk som kan være ganske intenst, og som har litt for store ord noen steder, men som trekker meg veldig tett inntil det som skjer. Fantastisk litteratur som burde være spiselig også for de som tror at de ikke liker sånt.
Sist sett
