Bokelskere.no

Takk for et godt innlegg og forslag.

Det jeg vil er å lære. Jeg er hekta på å lære, og ønsker å bygge opp et slags fundament av kunnskap. Jeg vil også lese populærvitenskap fordi det kan være underholdende og tankevekkende. Det "farlige" med populærvitenskap er muligens at det er lett å bli forvirret dersom man ikke selv er utdannet på området - noe jeg selvfølgelig ikke er. For å gi et eksempel; jeg har fått en viss interesse for spørsmålet om forskjell mellom kjønnenes hjerner, og det er egentlig litt fascinerende (og totalt forvirrende) å se at det finnes så mange bøker om emnet - som motbeviser hverandre.

Jeg er enig med deg (og Rudolf Steiner) i at alt henger sammen, og tror derfor at jeg vil få mest utbytte av faglitteratur om jeg kombinerer stoff om hjernen som et organ med bøker om psykologi, sosiologi og filosofi. :-)

En veldig god, og anerkjent bok om hjernen er:

The Developing Mind - How relationships and the brain interact to shape who we are

Daniel Siegel

Den er anerkjent også av nevropsykologer. Og i tilegg ganske godt skrevet, slik at det går an å lese den. Det er jo ofte et problem med fagbøker at forfatterne er dårlige rent språklig.

"Dårlige rent språklig" blir jo i så måte målt opp til et ideal utenfor akademia, hvilket blir en litt urettferdig sammenligning. Joda, noen kunne ha vært bedre til å skrive, men de henvender seg vanligvis til et fagmiljø. Det er sjelden at man i utstrakt grad skriver for allmennheten som akademiker. Hovedsaklig, som jeg forøvrig også nevnte tidligere, så skyldes dette at enkelte temaer avkrever distinkte innsikter som implisitt går frem av bøkene forutsatt at man kjenner koden.

Det er vel også en god metafor for "dårlig skrevne" fagbøker; de er godt kodet for en avgrenset gruppe innviede. Med forståelige fagbøker til alle og enhver, så devalueres forfatterens utdanning og bakgrunn med tiden.

I en forelesning med Thomas Hylland Eriksen som jeg overvar, så sa han at fagbokforfattere med et polert språk lett mistenkes for å skjule sine faglige utilstrekkeligheter. Det går med andre ord akademisk sport i "dårlig språk". Det er ikke nødvendigvis en uting, men det virker lite demokratiserende - hvilket igjen er nødvendig for å bevare kunnskapshierarkiet (som man aldri kan og bør bevege seg bort i fra).

Så om det er et problem er vel en vurderingssak fra ulike ståsted. Jeg, for min del, føler at jeg ofte får mer ut av en tung, og gjerne "dårlig språklig", fagbok - hovedsaklig fordi man entrer en eksklusiv gruppe ved å forstå noe som andre legger fra seg i frustrasjon, rettere sagt; et akademisk fortrinn. Men da er man inne på det utilitaristiske ved det, og ikke det rent semantiske og semiotiske.

Jeg må nok si at jeg ikke er enig med deg. Det at en fagbok er kronglete skrevet betyr ikke at den er bra, selv for de "innvidde". Det finnes selvsagt fagområder som er vanskelig tilgjengelige, og som krever forkunnskaper å forstå. Men dt er flere fagbøker som rett og slett er dårlig skrevet, rent språklig. Den boken jeg nevnte for eksempel, er en meget ansett bok innen nevropsykologi og den er til alt overmål godt skrevet, med et språk som flyter. Det er på den annen side mange fagbøker som er gode / dårlige, men er plaget av de er dårlig skrevet. Det har ikke med om ting er "populærvitenskaplige" å gjøre eller ei, men at de rett og slett er svake rent språklig.

Jeg er enig i at en dårlig skrevet bok ikke er utelukkende bra med bakgrunn i språket, men det er forsåvidt en slutning tatt på siden av hva jeg skrev, og er i så fall en feiltolkning av innlegget. Poenget mitt var å ikke miste motet selv om boken kan være tungt skrevet. Min erfaring tilsier at mange av de bøkene som jeg har fått mest utbytte av ikke nødvendigvis har bra språk. De har imidlertid et vanskelig tema som man må skjerpe seg for for å både kunne forstå det og for å kunne beskrive det.

Det er også tydelig at utenlandske forfattere skriver for mennesker som behersker deres språk, og det er derfor heller ikke rettferdig å si at en bok skrevet på et annet språk er dårlig skrevet fordi den ikke passer norsk syntaks og semantikk. En kan alltids ha en slik innstilling på at ting er bra eller dårlig - det betyr imidlertid ikke at det inntrykket er riktig. Hvis man leser oversettelser av franske eller tyske fagbøker, så kan man fort få et inntrykk av at språket er dårlig, men det er egentlig kulturelt betinget, og en estetisk/etisk vurdering av syntaktisk og semantisk oppbygging og innhold vil ikke virke helt riktig eller rettferdig.

Ellers så er det også ofte en grunn til at de er dårlig skrevet, og det skyldes i stor grad "kodifiseringen". Vi liker å tenke på at tilnærming skal være så transparent som overhodet mulig, men det er en god grunn til at en god del nedskrevet kunnskap er vanskelig tilgjengelig. Men det har jeg skrevet om tidligere. Analogisk kan man si at det er en form for formidlingsøkonomi; selv om et firma kan lage en billig vare, så betyr det ikke nødvendigvis at selskapet selger den nær produksjonsutgiftene. Også som tidligere nevnt så finnes det en hierarkisk tilnærming til kunnskap, og den avkrever en god del egeninnsats hvor man går gradene, slik at man ikke kan gå rett fra nivå 3 til nivå 14. En begrensning av en slik praksis vil, som tidligere nevnt, devaluere forfatterens arbeid.

Det virker kanskje litt på siden av hva som bestemmer om en bok har dårlig eller bra språk, men jeg anser disse temaene som uløselig tilknyttet hverandre - mye fordi man lett kan forestille seg konsekvensene hvis praksisen ble endret; altså bare ved å endre tilgjengeligheten i form av det språklige.

Forøvrig passer det med en liten historie: Arne Næss pleide å benytte deler av tiden på Tvergastein på å lese biologibøker som han ikke forsto så mye av. Dette for å utfordre sine små grå. Slik jeg ser det, så vil et utelukkende lettilgjengelig språk også være med på å begrense utfordringen. Heldigvis er det ikke slik i verden at ting bare faller ned i fanget på en. Det burde det heller ikke strebes mot - det blir vel forenklingen av mitt budskap.

Ja, det her med om hvorvidt det finnes forskjeller i hjernen er en vanskelig sak. Mange vil dog hevde i dag at det er de sosiale implikasjoner gjennom oppveksten som utvikler både kjønn og personlighet, ikke biologi. Michael Persinger har forøvrig skrevet en del om hva han mener er kjemiske reaksjoner i hjernen som 'trigger' religiøse opplevelser. Hele hans fundament for forskningen er at hjernen er helt likt konstruert hos 'alle' mennesker i hele verden. Han går videre og benytter teorien i forhold til dopaminer som benyttes av sjamaner i indianerstammer for å få åndelig innsikt.

Både innenfor sosiologi, antropologi og filosofi vil man nok finne det samme ståsted. Men det finnes bøker om det motsatte. Ole Jørgen Anfindsens bok Selvmordsparadigmet inneholder for eksempel et utgangspunkt i den gamle sosialdarwinistiske idèen om at det finnes underlegne "raser" i form av gener, og derfor også psykologisk.

Det er forøvrig et generelt problem når man diskuterer biologisk psykologi, det at det indikerer at det enten må være homogenitet eller heterogenitet, og alle implikasjoner det måtte medbringe.

Under sosiologi/antropologi kan jeg foreslå det meste av Thomas Hylland Eriksen. Det er ganske lettfattelig og enkelt startmateriale til tankesettet. Ellers så er læreboken i biologisk psykologi som brukes ved NTNU ganske grei. Den heter Discovering biological psychology og er skrevet av Laura A. Freberg.