Denne romanen er sterkt knyttet til James Joyce' egen bakgrunn, altså en sevbiografisk bok selv om han bruker andre navn på personene i boka.
En intressant bok, der han viser oss glimt av barn og ungdomsårene sine til han er i ferd med å flytte ut.
Han forteller når den litterære spiren begynte å gro og at han etterhvert følte seg annerledes. Hvordan familieforholdene endret seg fra en høy standar til fattigdom.
På slutten av boka er det som jeg kjenner igjen måten han skriver på, hvordan han formulerer seg, slik han gjør i "Ulysses". Her begynner han å filosofere og undre seg over alle teorier og sannheter, som f. eks. her der han sier:
Kunstnerens personlighet, som til å begynne med ytret seg som et skrik bare, eller som en rytme eller stemning, og deretter som deltaker i sin egen beretning, destillerer seg etter hvert ut av tilværelsen-avpersonifiserer seg så å si.
Tror ikke det er så dumt å lese denne før "Ulysses", blir liksom mer kjent med mennesket bak den verdens berømte boka.
Sist sett
