Bokelskere.no

En fortellekunst som er så livaktig at du bare må la deg bevege. Når den da også drar meg inn i en brutal, fargerik historie som viser et for meg ukjent land India på sitt beste og verste. Men, ot det er grunnen til at den ikke kommer helt opp som favorittbok, den var for lang, nær 800 sider er vanligvis ikke en bok for meg. Men denne hadde jeg ingen problem med å komme gjennom

Denne boka er ei av dei mest brutale bøkene eg har lese...Absolutt ei bok som gjer noko med lesaren!!

Dina, Ishvar, Om og Maneck: Gjennom desse får vi kjennskap til det indiske samfunnet i all sin råskap - men også menneskeleg samhald, varme og omtanke! Korrupsjon og fattigdom kjenner liksom ingen grenser - både i forhold til personar og til dei som er sette til å forvalte lover og reglar.

Må seie at det i starten ikkje alltid var like lett å halde tråden - etterkvart som personane vart introduserte, men dette tok seg opp etterkvart.
Er imponert over måten Mistry skildrar det indiske samfunnet på - både rått og brutalt, men også med glimt av humor innimellom. Sluttar meg til ei setning på baksida av boka: "Balansekunst er blant de sjeldne bøkene som setter varig preg på leseren"....

Rohinton Mistry tar tak i Indias historie i denne boka, der vi får følge hovedpersonene fra selvstendigheten i 1947 til unntakstilstanden i 1975.
Historien om India er ingen solskinnshistorie.
Det er heller ikke den historien som blir fortalt i boka "Balansekunst". Jeg syns forfatteren har fått fram et ganske så realistisk bilde av hvordan det var å leve i India i denne tidsperioden.
Mange grusomheter, motsetninger og uroligheter, voldsomme hendelser, en brutal virkelighet, nådeløs politikk og (uendelig mange) fargerike og forskjellige mennesker som strever for å overleve i et stort og uoversiktlig land. Men dette er India på godt og vondt, og den ufattelige fattigdommen finnes fremdeles.
Jeg har vært der og kan underskrive på det.

Jeg er helt enig i at dette er fortellerkunst på høyt nivå. Har kommet halvveis i denne boken, og jeg fascineres av at den gir meg en medrivende beskrivelse av India gjennom noen årtier (fra -47 til -75) Alle sanser synes å bli iverksatt i sin brutale realisme, og jeg føler at jeg lærer noe viktig om en helt annen kultur og samfunnsstruktur. Selv om den riktignok kan fokusere mest på elendighet så blir jeg allikevel dratt videre fra side til side i denne kolossen av en bok. Velger å se på "Balansekunst" som en episk fortelling som gir oss innblikk i en verden som er uendelig fjern fra vår.

Jeg slutter aldri å forundre meg over alle som mener at denne boken er så fantastisk. Med unntak av Lessing sin "Det femte barnet" har jeg aldri blitt så provosert av noen bok. Mistry velter seg i elendighet - historien er totalt blottet for livets nyanser. Jeg irriterer meg fremdeles over at jeg leste den ferdig.

Enig. Dette er en "stor" bok. En av de beste bøkene jeg har lest