Bokelskere.no

Ja, kritikken går dessverre begge veier: det fins de som blir ille berørt når man nevner en klassiker, og det fins de som begynner å hyperventilere når de hører tittelen på en krimroman. Hvis man er svak, så skal man velge å snakke om krim med de som elsker krim, og om Dostojevskij med de som elsker Dostojevskij. Hvis man er sterk, skal man ikke tilpasse seg omstendighetene, men dele sin leseglede ubetinget. Jeg ser at du har lest mye krim og mye klassikere... det er en vanskelig situasjon, kan man si :):) Jeg hadde ikke klart dette.

Nå skal jeg prøve å formulere forskjellen mellom kiosklitteratur og klassikere, ganske så stilisert (jeg tror jeg kommer til å tråkke på noens tær.. men pytt, jeg er ganske upopulær fra før ;) ;)... Ja... altså. Leser man Hamsun, Dostojevskij og Bjørneboe, så er man mer opptatt av dypere spørsmål og temaer enn når man leser Jo Nesbø. Dessverre, sånn er det bare. Man er mer opptatt av og tenker mer på livet med dens årsaker og virkninger, på virkeligheten og hva den består av. Jo Nesbø tilbyr sikkert noen veldig interessante historier, til og med god karakterskildring osv men sjeldent noe å tygge på enn et plott med et - sikkert- spennende høydepunkt.

Så: man er en dypere person hvis man ikke liker krim. Haha. Det er sant. Spørsmålet er om dette er en veldig stor fordel, rent darwinistisk, (snakker om det naturlige utvalget, heh)- for er ikke det så at de som tenker for mye ,forgår lettere? Er mer tilbøyelige til å få depresjon og angst? (kall det eksistensiell angst, det er fremdeles angst):):):) Det er nemlig nesten aldri sånn at man finner svaret hvis man leter lenge og iherdig nok. Så.. underholdning er kanskje bedre enn grubling, krim er bedre enn tung litteratur, lek er bedre enn melankoli. Flyte på overflaten er bedre enn dykke ned i det mørke vannet? Mest sannsynlig.Men mitt krav er da: det skal være reflektert. Reflektert underholdning, reflektert lek. Da er man tilbake i utgangspunktet- refleksjon. Tenke, tenke ,tenke. Process, process,process.

Og ja- og når det gjelder det vanskelige språket til enkelte av oss her inne, heh: er ikke det språket som er det mest essensielle når det gjelder bøker?! Er ikke det språket vi utvikler av å lese bøker?! Er ikke det en tett sammenheng mellom språk og tenkning?! (det er en og samme ting egentlig) Så.. bøker utvikler språket/tenkningen...Man får kanskje bedre ordforråd av å lese Hamsun enn av å lese Nesbø??

Jeg vet ikke om det er lurt å fortsette :)

Apropos krim, har du lest noe av Gert Nygårdshaug? Der er det litt å bryne seg på. Litt kryptisk av og til, men fornøyelig lesing. Min ferielektyre.

Litt å bryne seg på? Hvordan da? Jeg antar at han skriver på liknende måte som Akunin (som jeg har lest), sånn sett at boka er gjennomført på en raffinert og sofistikert måte, men ..jeg tror ikke det er stort mer enn det der. Får du en fonemmelse av livets surrealistiske natur av å lese krim? Er det poesi i krim? Er det tankeganger og sinnstilstander som er utenom det hverdagslige, eller rettere sagt: den kriminelle hendelsen og omstendighetene og det "hverdagslige" kring den? Er det noe mer enn underholdning og - rett og slett - en intens handling? Er det noe, hm, essayistisk over krim? Er det formuleringer, metaforer og sammenlikninger, pussige hendeleser og observasjoner, assosiasjoner og allusjoner som illustrerer menneskets natur? Nei.. Nettopp.

Du stiller så mange spørsmål, og Gert Nygårdshaug kan trolig ikke tilfredsstille alle dine krav til god litteratur, sikkert få. Handlingen i disse bøkene foregår i forskjellige land hvor litt av disse landenes kultur, mat og vin- tradisjoner beskrives. Det er tolking av gamle skrifter, myter og overtro. Foreløpig har jeg vært innom St. Emilion i Frankrike, Sør Italia og Egypt, med en kort tur innom Midt-Norge. Uten å røpe for mye, siden jeg også har lest bok nummer 5, hvor en slags oppklaring kommer, er det trolig en dyp depresjon som ligger bak mye av det som skjer.

Er ikke så god på spesifikke sjangre så jeg kan ikke uttale meg om det er essayistisk. Noe det sikkert ikke er.

Nei, men jeg har lest Boris Akunin. Veldig bra, sofistikert krimforfatter fra det nye Russland ;) Bøkene hans er oppbygget på en ekstremt raffinert måte, og måten han tegner bildet av det nye Russland nærmer seg veldig mye Dostojevkij sin måte å tegne bildet av det gamle Russland..;) Kryptisk er vel et ganske treffende ord her og. Fortreffelig eksempel på deilig, utfordrende logikk, en herlig hjerne, han. Ikke noe tungsinn her, men ...finnes det egentlig russiske bøker uten tungsinn? Jeg tror at til og med krimmen i Russland preges av en slags dypsindighet og melankoli, her på et samfunnsmessig nivå. Er det fordi alle forfatterne der på en eller annen måte er etterfølgere av Dostojevskij?

Jeg elsker B. Akunin! Bøkene er typisk russiske, men likevel hver og en forskjellige – forfatteren gjør et nummer ut av å ta for seg forskjellige sjangre innen krimlitteraturen (det lukkede rom, spionromanen osv.). Er du forresten klar over at forfatterens navn er et pseudonym, som spiller på den tross alt mer berømte Mikhail Bakunin? Morsomt ;)

Bakunin, ja.. hihi. Kult. har du lest noe av Bakunin? Det har ikke jeg, men det frister, det frister..:)

Nei, men det er fristende for meg også!

Tja,hmm. Tenkte å svare på det siste du skriver, om ordforråd. Når det gjelder Hamsun så er språket, ihvertfall i den ene jeg har lest, veldig utdatert, ihvertfall i min verden. Men, i andres er det muligens aktuelt å slå om seg med språk fra tidlig 1900-tall. Ellers er jeg enig med deg at Nesbø muligens ikke utvider ordforrådet til leseren bortsett fra når det gjelder diverse uttrykk om torturmetoder, krimtekniske saker med mer. Er nok ikke spesielt dyp av meg og surfer nok litt på overflaten ;) Blir det for mye grubling er det lett for at det går over i depresjoner og angst.. Men ellers er jeg selvfølgelig glad for at det er mange kunnskapsrike personer her på BE som kan vise meg lyset. Er nok mer for lek enn grubling, men sier som Ole Brumm "ja, takk begge deler" Det ene utelukker nødvendigvis ikke det andre.

Er ikke utdatert feil ord? Hamsuns språk er fra en annen tid, og vil naturligvis virke svært gammelmodig, kanskje til og med fremmed for moderne lesere, men skal man av den grunn si at det er utdatert? Visst er "utdatert" et ord med mange synonymer, men har det ikke flest negative konnotasjoner? Jeg synes utvilsomt at Hamsuns språk virker arkaisk, men virker det mosegrodd, uaktuelt, ubrukelig, ugyldig eller ute av kraft? Nei, det synes jeg definitivt ikke. Når du skriver at det er utdatert, synes jeg du får det til å virke som om språket hans ikke er relevant for moderne lesere, og jeg håper og tror jo at det slett ikke er det du mener.

Tja, er neimen ikke sikker selv. I den konteksten det ble skrevet i var det et svar på Cathys innelegg om å utvide ordforrådet, noe hun har rett i. Men jeg er en praktiker og synes det er greit å se nytten av dette i dagligllivet. Det var nok det jeg tenkte da jeg svarte. JEg skrev vel også at det gjaldt i min verden. Jeg forstår at i forhold til å lese og tolke gammel litteratur, er det nyttig og berikende med et slikt vell av skildringer og nyanser Hamsun benytter i sine bøker. Men for meg som foretrekker nyere litteratur har jeg ingen spesiell nyttte av det gammelmodige språket. Jeg humrer litt av både Hamsun og Dostovjevski ( som jeg også leser/ har lest), men jeg blir ikke klok på det.
Som jeg har skrevet noen ganger, så er jeg fortsatt i utvikling og kanskje jeg en gang finner ut av det. Det skal ikke stå på innsatsen ihvertfall:) Som en anne klok bokelsker skrev for en tid tilbake parfraser jeg: Ser med undring og beundring på alle de unge menneskene som allerede har forstått og kan tolke og elske den type litteratur, noe som mange av oss litt eldre fortsatt jobber med å forstå.

Språket hos Hamsun er utdatert, ja.. Men jeg syns at man som nordmann burde ha kjennskap til hvordan det norske språket var på Hamsuns tid. Det er ikke obligatorisk at man skal bruke ordene Hamsun brukte i nåtida! Det har jeg ikke sagt! Men det er både interessant og lærerikt og krever en sunn nysgjerrighet å bli kjent med språket til Hamsun og Ibsen. Nå er ikke jeg norsk, men jeg har til og med hatt lyst å lære meg norrønt for å kunne lese kongesagaene i original! Jaja, jeg vet at norrønt er "utdadert".Herre. Men språket forteller mye om hvordan mennesker tenkte - og selvølgelig skrev! - i forskjellige epoker, så det er absolutt verdt å få med seg, syns jeg. Det beriker ens språkverden, å lese Hamsun er en utfordring, det er det, og det er bra, for da utvikler man språkevnene sine i sitt eget morsmål og er mer åpen for å ta innover seg alt som er morsomt og spesielt og interessant ved språket. Man bearbeider all denne informasjonen i løpet av tiden, og ender opp med et godt spårk til slutt, selv om man ikke bruker Hamsuns ordforråd eller ordet "Kuboå" i sin daglitale ;) (jaja, "kuboå" er et ikke-eksisterende ord. men spårkleken, den språklige oppfinnsomheten er essensiell for den tenkende, det visste også Hamsun)

Så, for å oppsummere: hovedvekten ligger på språket når det gjelder lesing og bøker. Språket rent teknisk til og med- det jeg prøver å formidle. Litteraturspråket som en kilde for berikelse av ens eget spårk. Litteratur bidrar til å forbedre språkbruken ved å skjerpe språkevnen generelt. Det er morsomt. Og jeg har kost med med Bjørneboes "Bestialitetens historie" og dens uttrykk på latin, italiensk og tysk og et rikt norsk språk, et spårk som bærer preg av etterkrigstida i Norge, MER enn jeg hadde kost med med Nesbø... Må beklage en gang til , men sånn er det bare :)

La meg svare deg, det du skriver til å begynne med, min rolle forteller at jeg må - og ta naturligvis dette med en klype salt, jeg er jo ikke helt habil! Hamsun er slettes ikke utdatert, nei, det er nåtiden, ja nåtiden nemlig, som har skrånet ut. Språket hans er så opprinnelig som det kan bli. Nåh, i det minste for meg som har lest ham så mye at jeg rusler rundt og tenker med hans ord; det høres riktig ut, mens radikal bokmål får det til å vrenge seg i meg, haha.

Selvfølgelig er du den rette, og det er veldig mange som er enig med deg. Jeg har ingen vansker med å forestille meg deg ruslende rundt i gul dress, hatt, kanskje til og med en spaserstokk, og gruble over livet, kjærligheten, og andre store spørsmål:)

Tube ekte majones,hehe. Du får sagt det, men skjønner ikke hvorfor du mener jeg er ironisk for det var ikke ment slikt. Eirik her jo selv sagt i tidligere innlegg at han lever i en annen tidsalder og at han elsker Hamsun, og da er vel ikke så rart at jeg drar assosiasjoner til Nagel i Mysterier. Tenkte det var på sin plass. Ikke noe ondt ment i det. Jeg bare humrer for meg selv over annerledesheten. Den er både berikende og festlig.

Er det noe jeg ikke forstår her?? Men jeg synes Cathy går langt over streken i det innlegget du (Ann Christin) har svart på ovenfor her (majones). Snakkes mye om personangrep i dette forumet, at vi skal skille sak og person, og ikke angripe enkeltpersoner, men i mine ører lyder innlegget direkte fornærmende... Men kanskje det er noe jeg, som sagt innledningsvis, ikke forstår her......

Jeg har lært av AnjaE og tatt på meg de "riktige brillene". Gidder ikke å la meg provosere av noe som sikkert bare er en misforståelse:) Men takk for at du påpeker det. Er ikke så gøy å bli sammenlignet med en tube ekte majones, men prøver å se humorisktisk på det. Har heller ikke problemer med at noen sier jeg ikke er i stand til å gruble.. Få om ingen her som kjenner meg. Jeg sitter i solen og nyter livet. Litt sjokoladeis og senere litt rødvin, Livet er herlig:)

Beklager majonesen, virkelig. Misforståelse eller ikke- ironisere kan man "livet, kjærligheten, og andre store spørsmål", men siden jeg vet hva du syns om Nagel sin avstikkende gule drakt,-en umulig skikkelse, faktisk,det skal du ha-,så går tankene mine følgende gang: 1) Ann Christin liker ikke Nagel og Hamsun 2) Ann Christin synes at Nagel og Hamsun grubler over "livet, kjærligheten, og andre store spørsmål" med et smilefjes på slutten (kan man gruble med et annen persons smilefjes på slutten?) 3) det er ikke kult å gruble med et smilefjes eller ikke på slutten 4) jeg mistenker at her gjøres det narr av de små bjørnene som grubler (nå har jeg skrevet "grubler" så mange ganger at jeg ikke lenger vet hva det betyr) 5) hm. 6) gruble med et smilefjes på slutten og ordet "store" i kombinasjon med spørsmål lukter ironi 7) jeg må bruke ironi mot ironien.

det er en viss - stor -fare for å henge seg opp i ordvalget og smilefjes når man LESER andre folks tanker. det er jeg klar over.

Nå har ikke jeg noe i mot verken Nagel eller Hamsun. Har vel heller ikke sagt at det er galt å gruble, tror jeg, men jeg grubler ikke så mye selv. Utfordringen med skriftlig kommunikasjon er jo akkurat dette, at en blir misforstått, spesielt av dem som ikke har satt de "riktige brillene" på og som ikke kjenner "stilen" en skriver.

Ikke skjønner jeg hvorfor jeg gidder å foklare meg da det er jeg som er den "fornærmede" part i denne diputen. Ikke liker du smilefjesene mine heller. Og siden jeg ikke er så god på presise formuleringer og fremmedord er det vanskelig å nå gjennom til deg, Sorry Sam.

Tror du bare er litt kranglete innimellom og ønsker å provosere. Mulig du har rett mht ironisering av grublingen og evt nødvendig påfølgende depresjoner, men ikke i innelegget til Eirik, og da kun fordi du idealiserer det og fremstiller det som et must for å leve et meningsfullt liv. Har forøvrig respekt og forståelse for både tenkere, grublere og depressive. Tror jeg er ganske empatisk, men det har jo ingen nytte her inne.

Det har i hvertall aldri vært min intensjon å fornærme Erik. Tror han vet hva jeg synes om han og at det absolutt ikke er noe ondt bak det jeg skriver.

"Mulig du har rett mht ironisering av grublingen og evt nødvendig påfølgende depresjoner", skriver du, men i resten av innlegget ditt og et til innlegg nekter du for fullt at det var snakk om ironi. Jeg kjenner stilen din, ja, og jeg VET at du var ironisk. Jeg VET at du ser ned på de "kompliserte, mistilpassede og ikke verdensvante grublerne" slik som Nagel. Det er nettopp dette som fikk meg til å skrive det jeg skrev.

Du tar feil, Cathy. Jeg ser ikke ned på kompliserte, mistilpassede og ikke verdenvante grublere. Mulig at jeg ser ned på noen, men ikke akkurat denne "gruppen"

I dag så jeg to unge menn på stranda med hakekors tatovert på kroppen; slikt er jeg ikke så begeistret for. Likegyldighet synes jeg også er en uting, men ikke misforstå min manglende erfaring og innsikt med grubling og mistilpassethet med nedlatenhet og ironisering.

At vi er så forskjellige behøver ikke nødvendigvis at vi ikke kan respektere hverandre og hverandres syn på diverse. Du har jo en del sterke meninger, men det utelukker ikke at jeg ikke har respekt for det meste av det du uttaler deg om. Når du bringer følelser inn i dette forumet kan det av og til gå litt over stokk og stein, og da er jeg nok ikke helt på linje.

Det må kunne være litt humor i innlegg også. Hvis alt skal være så dødsseriøst og alvorstynget blir det trist å være tilstede.

Pass på nå så "brillene" ikke er så langt unna:-)

Takk for påminnelsen:)

Jeg bruker smilefjes bak et innlegg for å nettopp å vise st det IKKE er ironi. Et smilejfjes er på en måte avvæpnende, satt for å vise at det ikke er vondt ment. Slik bruker jeg det, og slik tolker jeg det hos andre. Mulig andre bruker det i andre hensikter, men men....

Jeg gjør også det. Synes det er nødvendig med noen smileys for å få frem at det jeg skriver ikke alltid bør tas så høytidlig.

Når jeg tenker meg om så er det egentlig et stort kompliment å blir sammenlignet med en tube EKTE majones. Hva er vel bedre enn å være EKTE:):):)

Hadde det vært så vel. Det var ikke akkurat det som ble lagt vekt på i begrunnelsen;) Er det noen som er motsetninger her så er det nok Cathy og jeg. Ingenting å bekymre seg for.

Huff, majonesen var faktisk litt drøy. Sorry. (men bra uttrykk, eller? heh. du får lov å bruke det ;)) Ingen kjenner noen her bare ved å ha skrevet litt til hverandre. Men men.. livet ER herlig. Det jeg mente var at - blabla ..refleksjon.. blabla. Jeg er faktisk tom for fornuftige ord nå :)

Hmm... Var du den samme som sa at man måtte lese de tunge tankene, for det gikk ikke an å leve dem, eller blander jeg sammen her nå?

ja.. been there, done that, blitt lei

Jeg er enig i at det er en balansegang – og av og til, til en viss grad, en feig en – som kreves av sånne lesere som meg ;) Personlig har jeg absolutt ingen problemer hverken når det gjelder å snakke om krim eller russisk litteratur, problemene kommer heller når jeg prøver meg på en slags sammenslåing. Ærlig talt: Dostojevskijs Brødrene Karamasov kan på enkelte måter sidestilles med krim, iallfall befinner vel boka seg innen krimmens videste begrep? Men: mange lesere er ikke villige til å trekke disse linjene.

Hurra! Jeg er enig i at Hamsun, Dostojevskij og Bjørneboe har gitt meg mye mer enn hva en krimbok noensinne har gjort! Likevel: jeg leser krim i perioder jeg har det svært travelt, rett og slett fordi jeg ikke greier å la være å lese og der og da ikke evner å ta inn over meg noe annet enn nettopp et krimplott eller ren underholdning… Jo Nesbø gir meg spenning; jeg har lest alle hans krimbøker, men han kan ALDRI erstatte en forfatter som f.eks. Shakespeare. For det aller meste trenger jeg litt mer å tygge på enn hva Nesbø kan gi meg..

Jeg vet ikke om man er en dypere person om man ikke liker krim, men jeg liker å tenke at man er mer sammensatt som leser om man velger å gå dypere inn i litteraturen, dvs. at man våger å utfordre seg selv. For min mor hadde nok det å lese ei utfordrende krimbok vært mer enn nok, for meg stiller det seg annerledes. Ikke fordi jeg er bedre enn henne, men rett og slett fordi jeg befinner med på et annet sted når det gjelder preferanser innen litteraturen. Her er jeg absolutt på linje med deg: det dreier seg om refleksjon og det å jage videre på leting etter kunnskap.

En av de mest komiske sidene ved denne debatten, er for meg språket. Som ungdomsskolelærer er jeg vant til å uttrykke meg (alt for) omstendig. Likevel synes jeg selvsagt det er forfriskende med alle dere som hiver dere utpå (ja, det gjelder blant annet deg, Cathy!). Enkelte ganger er det riktig så fornøyelig for min enkle hjerne å prøve å følge tankerekkene andre kommer med. Hver og en av oss – til tross for feilbruk av tegnsetting, manglende dobbeltkonsonant eller utstrakt bruk av fremmedord andre ikke helt skjønner i innleggene – er absolutt i sin fulle rett til å uttrykke seg på sin måte her på disse nettsidene. Noe annet hadde absolutt minnet om sensur (jfr. kommunismen du tidligere nevnte). Jeg setter pris på å lære nye ord, og sjekket selvsagt ut definisjonen på grafoman (som jeg tolker som en person som skriver og skriver, men som bare skriver innholdsløst tull..). Jeg som leser er absolutt ute etter å utvikle både min litteraturkunnskap og mitt ordforråd, noe av det aller beste med å lese er tross alt at en kan nyte og lære samtidig.

Du – og jeg – vil trolig få pepper fordi vi hevder at Hamsun har et bedre ordforråd enn Nesbø. Men: denne påstanden er korrekt, likefremt som det er korrekt å påstå at Nesbø har mer intrikate og bestialske plot enn hva Hamsun kan varte opp med ;) Synes i grunnen det å sammenligne så ulike forfattere er temmelig meningsløst, på lik linje med å sammenligne Margit Sandemo med Virginia Woolf. Begge har absolutt sin plass vår litteraturhistorie, på samme tid som de appellerer til ulike lesere.. Sandemo ga meg lyst til å lese mer, Woolf har utviklet meg som menneske i voksen alder… Sånn har det iallfall vært for meg som leser ;)

Hihi-.. du er dyp? Gratulerer ;) Det er egentlig en handikapp, prøvde jeg å si i et annet innlegg her i tråden. Du spør hva som er koblingen mellom grubling og tenking på den ene sida og angst og depresjon på den annen? Jeg skal svare med et spørsmål: Er det mulig å ikke bli deprimert hvis man tenker for mye? Og et annet spørsmål: Er det mange av de store forfatterne i mer moderne tid, og da snakker jeg "dype" forfattere, som ikke er enten alkoholikere ,suicidale eller viser fram et åpenbart meningstap? Og hvis man leser disse forfatterne, er det ikke fordi man også lever med/er i ferd med å få et alvorlig meningstap? ;)Camus, Sartre,Bukowski,Bjørneboe..bare for å nevne noen.nok om angst og depresjon. Man tenker ikke så mye når man leser boka, det er sant, men den har en virkningskraft som treffer som et lyn iblant. det må du ha opplevd. og man blir hekta på denne opplevelsen,og oppsøker andre bøker som treffer som et lyn.Huff.. hvis man PRØVER å skjønne hva boka har å formidle, er man på feil vei. Det å PRØVE i det hele tatt er nytteløst i alle sammenhenger.

Da jeg snakket om språk ,snakket jeg ikke så mye om språket som virkemiddel i en bok, men om språket som sådan- dvs boka som et læremiddel i et språk (det kan være et fremmed språk, det kan også være morsmålet, det kan også handle om allmenn dannelse når det gjelder fremmedord..) Så lese hjelper definitivt på å utvikle ordforrådet!

Hm, ok... dyp og grubling er det en klar sammenheng mellom. Skal prøve å forklare hva jeg mener med disse to ordene ved hjelp av synonymene og antonymene deres.

Hvis grubling er i samme semantiske feltet som tungsinn, og antonymet til dyp er grunn, så skal grunn bety som mye som lettsinn i mange tilfeller? ;)

Men ja- interessante forfattere er tungsinte og dype og grublende ,og det er bare dem ,og de bisarre, jeg kan lese.That's the truth :)

Hæ? Etymologi? Please :) Debatt? Du spurte. Jeg svarte.

F*ck everyone who's not depressed :):):)

Du må gjerne fortsette, for nå begynner dette å nærme seg en reflektert diskusjon;)

En reflektert diskusjon som har vært mange ganger før, men... det er jo en grunn til at diskusjonen dukker opp igjen og igjen. Og det er en grunn til at folk lar seg drive med. Og det skal du ha, uavhengig av hvordan jeg personlig oppfattet det første innlegget ditt: Du fikk opp temperaturen i diskusjonen!

Når det gjelder påstandene du kommer med i dette innlegget, kan jeg heller ikke denne gangen la dem stå uimotsagt:

"Leser man Hamsun, Dostojevskij og Bjørneboe, så er man mer opptatt av dypere spørmsål og temaer enn når man leser Jo Nesbø"

ER man virkelig mer opptatt av dypere spørsmål? "Si meg hva du leser så skal jeg si deg hva slags person du er"? Personlig mener jeg denne formen for generalisering er helt vanlig i "litterære" kretser. "Har du ikke lest de store forfatterne så er jeg ikke interessert i hva du tenker". Smak på det... Det virker litt lett, gjør det ikke? Ikke mye kjøtt på den uttalelsen. Det er nemlig sånn at du ikke kan si NOE om meg basert på hva jeg leser. Du kan komme med allverdens teser, men du kan ikke bevise noen av dem. Det er slett ikke umulig at jeg er mer interessert i å LEVE disse store spørsmålene enn jeg er i å LESE om hva andre mener om dem.

Og hvis du kan ta det som det er ment (altså som et personlig synspunkt og ikke et angrep på din person), "sånn er det bare" beviser faktisk ikke påstanden din.

man er en dypere person hvis man ikke liker krim.

Og det er man fordi...? Det er ikke lov å like begge deler? Eller være så dyp at man faktisk trenger noe lettere for å komme opp fra bunnen?

Når det gjelder krav til "reflektert underholdning" så er jeg helt enig. Uavhengig av genre.

Språk er viktig når man leser. Og skriver. Jeg tilstår gjerne, jeg både fryder meg og gremmes over enkelte av innleggene her inne. (Av og til over det samme innlegget). Kvaliteten er sprikende, men det er bare bra. Det hadde vært forferdelig kjedelig om vi alle var likttenkende og liktskrivende. Det at man er velformulert betyr ikke at man ikke kan lære noe av et dårlig formulert innlegg.

Jeg er heller ikke helt enig i at språket er det mest essensielle når man leser bøker. Språket er en vesentlig del av opplevelsen, men jeg vil faktisk heller lese en engasjerende bok med dårlig språk enn en språklig god bok som er fullstendig uengasjerende.

Men som det vel også er sagt her i tråden (jeg tror det var her, og er for makelig anlagt til å sjekke så jeg parafraser "en eller annen post fra bokelskere.no") Den som har noe å si bør se an sitt publikum. Teksten blir IKKE bedre av å gjøre den vanskelig tilgjengelig for leserne. Det er ingenting GALT i å bruke vanskelige ord om det er de rette ordene å bruke. Men det å bruke de vanskeligste ordene man kan bare for å kunne si "se hvordan jeg kan skrive" vil fort gjøre at teksten kommer i veien for budskapet. Og DET er en situasjon hverken tekstforfatteren eller leseren er tjent med.

Skal vi se... ;) Økt temperaturen, ja, det vil jeg tro.. jeg pleier å spissformulere ting slik som "sånn er det bare", selv om det kanskje ikke fungerer så bra som bevis. (jeg prøver ikke å bevise noe by the way.. tror jeg i hvert fall, hm. jeg er for øvrig ikke native speaker så.. det kan forekomme feil. grammatikk, vet du. altfor vanskelig ;) for more "info" on the subject check http://cathys-blogg.blogspot.com/) Men ja.. reflektert. It's a f*ng disability!!! Det er det.

Hvordan oppfattet du det første innlegget mitt da? Det hadde jo alt: ironi, politikk, mangetydighet ;) Nesten som et gresk drama. Men, seriøst: hvordan skal man si det jeg sa ellers da? Men... aggressiv kapitalisme i kombinasjon med sosialistiske verdier... det fungerer jo egentlig bra... selv om det er en selvmotsigelse.Huff.. likevel: alle kan ikke ha rett. Det går bare ikke. Sånn er det bare :)

Ok.. leve de dype spørsmålene.. det er greit nok. Eller.. nei. Det er det ikke. Jeg skjønner i hvert fall ikke det. Leve de uten å lese om dem? Jeg skjønner virkelig ikke. Hvordan har du lært å kjenne disse spørsmålene da om ikke gjennom bøkene? Hvordan vet du da hvordan du skal leve dem hvis du ikke har fått kjennskap til dem? Men jeg må tilstå en ting: jeg for min del foretrekker nåfortida å LESE om de dype spørsmålene enn å LEVE dem ;);) faktisk.

Og så lurer jeg på en ting: hvordan i all verden skal man plutselig kunne sette seg ned med en krimroman etter å ha tilbragt halve livet på å dykke ned i den herlige miseren av tanker som tar mye, men ikke gir noe tilbake? ;) Andre veien går det kanskje- at man går fra krim til dypere litteratur..men omvendt... trur ikke det.

Enda en ting å tilstå: for meg er språket alt. Språket er veien til ...hm, hva skal man kalle det..oppvåkningen? Jeg har studert språk og lest bøker og formulert meg på forskjellige språk siden jeg kan huske. Å studere språk er Å TA AVSTAND. Å lese/snakke på et fremmed språk hele tida er å ta avstand. Å ta avstand er farlig ;)

Som jeg sier lenger opp, det går så absolutt an å leve de dype tankene uten å lese om dem. Heldigvis går det også an å leve de dype tankene uten å skrive om dem.

Som tao sier: Sitter du i din gode, dype lenestol og leser de dype tankene, så tolker du deretter. LEVER du de dype tankene, så tolker du deretter.

Det er litt for enkelt å hevde at "siden du ikke leser de dype tankene så er du et grunnere menneske". Med den typen tanker innabords, hvem er det EGENTLIG som er grunn?

Når det gjelder å gå fra litteratur til krim så er det veldig fristende å trekke frem Andre Bjerke. Men han er kanskje ikke dyp nok i utgangspunktet til å bli godkjent i denne sammenhengen?

Jeg vet ikke, jeg sitter bare her i nattemørket og trykker på knapper på et tastatur. Jeg har ikke rett til å dømme noen, egentlig.

Men hvis jeg skulle gjøre et forsøk på akkkurat det, og da bevege meg utenfor både min bekvemmelighetssone OG litt på kanten av skikk og bruk siden jeg da kommenterer deg som person på veldig spinkelt grunnlag; du har allerede sagt det, men du konkluderer feil. Språket er VEIEN, ikke MÅLET.

Jamen.. formen er innholdet. Det har jeg endelig SKJØNT. Haha. Det var faktisk litt av en sjokk da jeg sjønte det...