Bokelskere.no

Ja det er litt slik, opplever jeg, litt i retning av –
Noen: «Hvilken musikk er det du liker?»
Meg: «Åh, jeg hører jo på Beethoven av og til.»
Noen: «Jaha, gjør du dét, du? heee-heee ...» avsides (og iltert stirrende i gulvet): «tror han at han er noe, den sleskhanen!»

Havner jeg i en prat om musikk blir jeg alltid forlegen og ille til mote, fordi jeg liker klassisk over pop (jeg hører på P2 og ikke P3 for å si det slik) og fordi jeg ikke har noe videre ønske om å være bedre enn andre, bare være meg selv. Klassisk musikk føles nesten som en guilty pleasure, selv på universitetet. Jeg skyr derfor å prate om musikk, og det samme gjelder litteratur, for å slippe (dette er forøvrig direkte sitert fra en samtale med min optiker idag) –
Optiker: «Hva er favorittforfatteren din?» Meg: «Hamsun kanskje, jo det må bli ham.» Optiker: «Åja, Hamsun ... Han synes jeg er tung.» Meg: «Åja.»

Og dette etterfølges naturligvis av en litt vond tausheten, skjønt praten begynte hyggelig med meninger generelt om lesning og små artigheter rundt hvor akk så nærsynte all lesningen gjør oss. Jeg skyr derfor å prate om bøker med mindre jeg kjenner den jeg snakker med og denne kjenner meg, at vi vet hvor vi står, at vi har en smak og er oppriktige med hverandre. Dette til tross for at bøker jo er min lidenskap og jeg gjerne skulle ha plupret ivei med frimodighet.

Men kort tilbake til musikk igjen. "Allsang på grensen" gir meg frysninger, brrrrr, for ikke å nevne Melodi Grand Prix, nei huff, så jeg ser ikke på disse programmene, det får være måte på hva man skal pine seg igjennom for folkelighetens skyld. Hva er nå det folkelige, hvor kommer idéen fra? Eller: hvorfor er det så grunnfestet at folket er en masse som hverken leser eller beveger seg innenfor kultur?

haha. Du har hatt en ekkel samtale med din optiker. Jeg hadde en liknende en med min frisør. Jeg var nødt til å si følgende til henne i løpet av samtalen: "man kan være et kult menneske selv om man har utdannelse?"

Trenger jeg å si mer? Hun var tydelig på at hun var en shopoholiker, og veldig tydelig på å behandle meg som en nerd da jeg sa at jeg har utdannelse (hun spurte jo, som den frisøren hun er), og veldig tydelig på å gi meg en bekjent av seg som ekspempel på at "er man smart som han- og han er heeeelt gærn, han er medlem av Mensa- så husker man alt man har sagt for to måneder siden, og d'et ER skummelt".

Det som egentlig er skummelt er at jeg har hørt dette argumentet mot "nerder" mange ganger før, akkurat dette eksempelet -det at man husker alt som er blitt sagt for to måneder siden hvis man er smart, /DUH!/og at det er noe man burde være redd for, og det at er man smart så er man medlem av Mensa, og det at har man utdannelse så er man medlem av Mensa- haha,rart!

Underlig å ha en slik samtale med frisøren,hehe. Jeg foretrekker å lese slik at jeg slipper å legge ut om livet mitt. En hudpleier jeg var om begynte å legge ut om sitt syn på eu en gang jeg var innom og tok en behandling. Hun ødela hele opplevelsen av velvære for meg. Er overhode ikke interessert å høre servicearbeideres syn på ting hvis jeg ikke direkte spør om det. Jeg betaler tross alt for denne servicen/ behandlingen. Husk å ta med en bok neste gang.

Har du en veldig spesiell utdannelse siden hun så på deg som en nerd, Jeg har fem år utdannelse utover videregående, og har vel aldri følt at noen ser på det som negativt, eller at noen i det hele tatt vil vurdere å se på meg som en nerd. Eller er det noe jeg mister i innlegget ditt? Hm....

Nei, jeg har ikke noen veldig spesiell utdannelse, hah, det er nettopp det som gjør frisøren sin reaksjon enda mer komisk.. Hun trodde åpenbart at alle som har (noen form av) utdannelse, er nerder automatisk og ubetinget. Det var ikke noen grader av utdannethet, så å si, i hennes verden. Enten er du nerd, eller så er du ikke nerd, med andre ord:) -enten er du medlem av Mensa eller så er du ikke det :)Ellers så har jeg to mastergrader (faktisk,ja, to hihi), 7 år sammenlagt..

Hm... måtte være en veldig spesiell frisør du møtte på:)

ja, litt av en frisør.. hun visste ikke hva krimskrams er. Jeg trodde at jeg hadde sagt det feil, så googlet jeg det, og ja, det var et norsk ord.. så.. spesiell, ja. Men hun lukter seg veldig bra fram til alt som er i nærheten av å være nerd :)

Tror du at de tenker det, Eirik, at «tror han at han er noe, den sleskhanen!» Er det noe de sier, som gjør at du tror det, egentlig mener jeg vel å spørre om kan det være at du overreagerer, at du innbiller deg at de tenker slik? PS. Jeg mener ikke på noen måte å være frekk ved å spørre, jeg er bare litt undrende (og som jeg skrev en annen plass, kanskje naiv).

Det var en overdrivelse ja, det er heldigvis ikke slik. Hvem er det forøvrig som bruker et ord som "sleskhane" nå til dags, eller, heh, om det noen gang har blitt brukt, jeg kan ikke huske å ha lest det noe sted. En overdrivelse riktignok! dog mer enn dét. Det er vel et fåtall som tenker slik jeg beskrev i mitt innlegg, men jeg mener nå å ha blitt møtt av en slik reaksjon likevel. Ellers hender det ofte at det er en gjensidig forlegenhet, at hverken jeg eller den andre vet hva vi skal snakke om, hvor landet ligger, at jeg er redd for å "vise meg frem" og den andre er redd for å "bli ledd av". Ja oftere er det slik, en misforståelse altså. Noen blir jo til og med begeistret.

Jeg har en historie om møtet med den begeistrede og vet ikke om det kan sies å være bedre enn å møte fordommer, nedlatenhet eller frykt.
Det var en helt vanlig lørdag på den lokale puben, satt av til å trimme mavemusklene og se hvor full blæren kan bli før den må tømmes, og så gjenta dette. Det pleier å være en grei øvelse. I det jeg nevnte at jeg hadde begynt å lese Hamsuns samlede, spratt det opp en mann i 60-70 årene og begynte å deklamere Hamsun etter hukommelsen. Dette fortsatte han med hele kvelden, dukket fram overalt og overøste meg med sitater. Jeg ble nesten litt engstelig for å bevege meg rundt i lokalet slik han hoppet fram og resiterte med den inderligste innlevelse. Heldigvis resulterte ikke dette i nervøse rykninger hos meg, øl er en velsignelse slik, den legger liksom et slør over angsten....Jeg traff min overmann denne kvelden. Uansett hvor mye Hamsun jeg leser, vil jeg ikke rekke ham til støvleskaftene, heldigvis!

Sleskhane høres ut som noe Gert Nygårdshaug kunne skrive om i sine bøker om Fredrik Drum. Tundrapadde er for eks et flott skjellsord jeg tror jeg kan finne på å bruke i gitte situasjoner. Gøy med sånne avvæpnende ord. "Gå og hugg et tre", er en av mine favoritter. Funker bedre enn mange stygge ord.

Ja det har jeg ingen vansker med å skjønne, at det nesten blir en pinlig situasjon av det. Men hva kan man gjøre med det? Man kan jo selvfølgelig håpe at man andre felles referansepunkter som kan "bryte isen"....

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver, Eirik! Tror jeg er i en heldig situasjon i forhold til deg. Jeg liker både rock og opera, krim og klassikere, ikea og arvede møbler… Men, som du sier: det handler om å få være seg selv. Det er trist når noen gjør visse antagelser om deg som menneske, kun fordi du foretrekker en viss type musikk eller en viss type litteratur. Alle lesere, uansett personlige preferanser, skal bli tatt på alvor her inne. Samtidig virker det som om det er lettere å “ta” dem som leser “det riktige” og “ser ned på andre” – det er tross alt de som “angriper” dem som bare ønsker å kose seg med bøkene... Her inne har debattene om dette temaet oftest vært vinklet slik at noen (les: noen som ikke liker klassikere) føler seg sett ned på. Et eksempel, foruten denne tråden, er denne (fant ikke starten av tråden, det ser ut til at den er slettet..). Til tross for at de aller fleste innleggene handler om å respektere hverandre og om at vi faktisk allerede respekterer hverandre, henger fremdeles mistroen igjen. Det er litt sånn at bordet fanger: tar en til motmæle, er en automatisk en av disse besserwisserne som ikke respekterer andre.. Sukk.

Jeg tror vi er i en like heldig situasjon, Anja. Også jeg liker mye forskjellig. Både rock og opera, sier du, og jo, det finnes mye i spennet mellom The Doors of Wagner som jeg setter pris på. Krim er ikke en sjanger jeg misliker - Raymond Chandler er f.eks. glimrende, eller din favoritt Eco - men i likhet med fantasy vegrer jeg meg gjerne mot å lese denne sjangeren, ikke fordi jeg har noe imot den, nei Gud bevares! men fordi den gjerne er så kommersialisert, så lite ekte i uttrykket og lite oppfinnsom i innhold at man - iallefall jeg - rett og slett kan få mark. Det tar tid å lete seg frem til godbitene, og tid er det dessverre for lite av. Markedet for denne litteraturen er kanskje litt for, ehh . . . markedsstyrt. "Dette er Madonna sin favorittbok!". Når det gjelder møblement skulle jeg svært gjerne hatt et herskapelig engelsk bibliotek, franske vinduer etc etc, men som student er dette naturligvis bare drømmer, hele leiligheten er innredet med IKEA-artikler, og det har jeg forøvrig ingenting imot, det fungerer greit. Blir jeg derimot spurt om hva jeg liker, så svarer jeg hva jeg liker mest. Gustav Mahler kommer før Bee Gees, selv om jeg av og til er i humør for en dans.

Du får meg ofte til å smile, og nå er jeg ikke ironisk, men når du nevner Bee Gees må jeg bare le. De var store på 70 - 80- tallet, så de har muligens havnet i klassikerkategorien de også:) Du lever på en måte i en annen tid og det er jo litt artig.

The Doors er jo heller ikke akkurat oppegående, Jim Morrison døde (edit) 1971, men herlighet det er jo bra musikk.

Jeg lever utvilsomt i fortiden. Noen må passe på at vi ikke glemmer det gode den har å by på. ;)