Dette er ei fantastisk bok.Krigens gru blir skildra nermast på ein dagligdags måte (om ein kan bruka eit slikt ord).Må ta pausar inninmellom for å prøva å fordøya alt det grusomme.Leste boka første gong då eg var ung,men eg synest faktisk det er enda verre å lesa den nå...Kanskje for at eg tross alt hadde håp om ei betre verd dengongen,at uttrykket "Aldri meir krig" kunne bli sannhet ein dag.
Viser 3 svar.
En utrolig sterk bok! Første verdenskrig er nesten "glemt", men det var en grusom, opprivende krig med en generasjon døde...
Sterkest inntrykk på meg gjorde skildringene av permisjon fra fronten - - - det hele framsto så meningsløst, så sinnssykt som krig egentlig er.
Remarque får fram krigens grusomhet og meningsløshet på en veldig troverdig og antakelig realistisk måte. Det gjør også sterkt inntrykk hvordan Paul reflekterer rundt fremtidsutsiktene for de overlevende som ble sendt i krigen før de rakk å etablere familie eller å få et yrke. De som var eldre hadde etablert et liv de kunne komme tilbake til, og de yngre som slapp å tjenestegjøre ville glemme krigen og skyve ham og hans jevnadrende til side. Hvilket liv ville de da få etterpå?
I bokas etterord skriver Haagen Ringnes at boka ikke begrenser seg til å si noe om første verdenskrig, men sier noe om krigens vesen. Beskrivelsene i denne artikkelen i Aftenposten fra en norsk sanitetsoffiser i FN-tjeneste i Bosnia, har mange likhetstrekk med episoder i Remarques bok, synes jeg. Rammene er forskjellige, men krigens grusomhet er den samme.
Sist sett
