Jeg har lest om menneskets hang til alkohol i flere bøker denne våren. Det begynte med Amalie Skrams ”Hellemyrsfolket”. Åpningsscenen hvor Oline stikker av fra Sjur Gabriel for å kjøpe sprit er uforglemmelig. Tenk å være så tørst!
Videre har jeg lest Knausgårds ”Min Kamp 1 & 2” som også tar for seg alkoholisme i usminket versjon. Harry Holes siste meritter har jeg tilgode, men jeg regner med at han også holker videre.
Det var vel først når jeg kom til Hemingways ”Og solen går sin gang” at jeg virkelig begynte å føle tørsten selv. Her drakk et selskap på tre mennesker 2 flasker Champagne og 4 flasker rødvin før de gikk ut for å ”drikke” lunsj.
Jeg holder nå på med Don Quijote som kan unnvære både mat og vin i lange perioder, og som dessuten oppfatter vinsekker som jetter og kapper av dem hodet så vinen flyter...
På et tidligere tidspunkt i livet klappet jeg sammen en bok av Jon Michelet og bestemte meg for aldri mer å lese noe av ham. Det ble rett og slett for mye rølp. Så tørst som jeg føler meg etter denne våren, bør den kanskje hentes fram igjen til skrekk og advarsel.
Hvilke tanker har dere om bøkenes forhold til de edle dråper? Blir dere noen gang fristet til et lite glass? Jeg oppfordrer dere herved til å øse av litteraturens beger og dele drukkenskapens gleder og sorger med oss andre og begynner med et sitat fra Herman Melvilles Moby Dick: ”Better sleep with a sober cannibal than a drunken Christian.”
Viser 31 svar.
Den der aldrig turde drikke, turde aldrig noget stort. Ægte helte lade ikke vandet skylde modet bort. - Johan Herman Wessel
Jeg har nettopp lest ferdig Graham Greenes "Monsignor Quijote". En herlig fortelling om fader Quijote og borgermester Sancho som fyller opp den gamle Seat'en Rocinante med vin og reiser ut på eventyr.
I en av mange picnic'er sier Sancho følgende: "Klokt er ikke noe absolutt begrep. Hva som er klokt kan variere og avhenger av omstendighetene. Hva som er klokt må vurderes i den gitte situasjon. For meg er det klokt å drikke en halv flaske til i den situasjonene vi befinner oss, det vil si uten mat. For deg kan det naturligvis være den rene dårskap. I så tilfelle blir jeg, når tiden er inne, nødt til å vurdere hva det vil være klokt av meg å gjøre med din halvpart av flasken"
Fra Keith Richards "Livet":
Vin hadde forlengst veket plassen for Jack Daniel's som bandets tørsteslukker. Da vi dro til Canada for å spille inn den første plata var vi ute på landet, langt inn i skogen, og vi drakk opp hver eneste Jack Daniel's i mils omkrets! Mot slutten av den første uka hadde vi tømt alle butikkene. Vi hadde sendt bud til Montreal etter mer.
Når det gjelder gutta i Rolling Stones, blir man faktisk litt lettet når det bare er alkohol det er snakk om...
Jeg kjøpte denne i går - "Life" i pocketutgave. Den må vente litt på tur, men passer sikkert fint inn etter at jeg er ferdig med Stephen Frys selvbiografi (del 1). Gleder meg til å lese den, selv om jeg aldri har vært noen stor Stones-fan!
Leser Sinnets gitter av Einar Mar Gudmundsson nå. Mye drikking, uten at det virker nevneverdig fristende...
Jeg har akkurat begynt på Mark Twains "Huckleberry Finn". Faren har akkurat kommet hjem med en 15 liters dunk med whisky som han mener "vil holde til to fyllekuler og en delirium tremens".
Litt senere hevder Huck: "Men jeg vil heller bli bitt av en slange enn av whiskyen til fattern"
Med tanke på at Huck får juling hver gang faren drikker så virker heller ikke denne drikkingen særlig fristende, været her på østlandet i dag, derimot....Det blir nok et lite glass i solen!
INTELLIGENS.
Det var i de dager, da øllet var godt
og folk hadde lov til å tørste. - -
Vi satt på kaféen og håpet så smått,
at øllet ble bragt med det første.Men tjeneren tok sig visst andre ting til;
det varte og rakk: vi ble svimle.
Min venn tok og så på et stykke med sild:
jeg satt og var nær ved å himle.Da så vi en vogn i urimelig fart,
en ølhest sprang løpsk med sin doning.
Min venn bare tygget nervøst på sin bart
og sa med fortvilet betoning:Man tror at vår kelner er dum som en hest,
men så du det lynrappe føllet?
Her fattet da dyret unektelig best
at det stundom kan haste med øllet!Herman Wildenvey
Og så har eg eit par sitat frå Platon her.
Selv om jeg har lest flere bøker av bla. Hemingway har jeg aldri blitt tørst etter alkohol samme hvor gode drinkene de blander seg høres ut:)
Hva slags forhold jeg har til det er vel at det ikke plager meg nevneverdig så sant jeg ikke føler at det ikke har en døyt med historien å gjøre at hovedpersonene stadig vekk er på en gedigen rangel. Lite av det i sci-fi snodig nok:)
Derimot kjenner jeg meg godt igjen i beskrivelsen av kaffetørste mennesker:)
Denne tråden er veldig interessant, i og med at de fleste bøker for voksne gjerne inneholder alkohol på en eller annen måte. Denne nytelsesdrikken/“giften” (velg selv!) har jo vært til både stor glede og stor sorg for mange, på samme tid som den noen ganger har vært inspirerende og andre ganger ødeleggende for forfatteren.
Om jeg tenker på begrepet “til glede”, kommer Kollektivt Selvmord av Paasilinna, Shakespeares Falstaff og Platons Symposion først fram i min erindring. I Kollektivt Selvmord er det på mange måter alkoholen som får menneskene som møtes til virkelig å våge å se hverandre. Når de først har våget seg så langt, er veien tilbake til livet kortere enn den ellers ville vært. Falstaff er en gjennomgangsfigur i mange av Shakespeares stykker. Til tider blir han portrettert som en komisk og dum skikkelse, andre ganger blir han sett på som mer intelligent. Likevel: i alle stykkene kommer det klart fram at Falstaff liker flaska og de mest minneverdige øyeblikkene leseren/teatergjesten har med ham, er når han gjerne er påvirket av alkohol og framstår som en slags komisk (men likevel intelligent) kommentator. Symposion handler om et stort drikke- og etegilde. Filosofiske storheter slår ut håret og selv om mye av det som skjer er farget av alkoholen, ytres det mangt og meget gullkorn.. Det var deilig å lese denne boka, siden en som leser innser at til tross for at mye har skjedd i samfunnet (for eksempel den industrielle revolusjon, teknologiens inntog) siden antikken, er menneskene likevel så å si uforandret…
Så er det dette med sorgene som gjerne følger alkoholen. Det finnes en drøss, sikker hundrevis –tusenvis! - av antihelter som lar seg ri av alkoholens mare, alt fra detektiver til familiefedre har fått kjenne på hva avhengighet er gjennom bøkene. De karakterene/forfatterne jeg først og fremst kommer på er Carl Johan Jensens U – historier av djevelskap (der alkoholen på Færøyene til tider flyter lett og uhindret over karakterenes lepper og får dem til å handle annerledes enn de kanskje ellers ville gjort) og den deliriske tilstanden hovedpersonen i det poetiske verket Årstid i helvete av Rimbaud befinner seg i. Sistnevnte lider av paranoia og alle slags ekle syner etter sitt misbruk..
Om jeg likevel skal trekke fram EN bok som virkelig har gjort inntrykk på meg når det gjelder denne problemstillingen, er det Märta Tikkanens Århundrets Kjærlighetssaga. Her får vi på mange måter møte den andre siden, altså ikke den maskuline forherligelsen av alkoholismen eller alkoholens gleder, men den rå hverdagen som møter dem som må leve med dette mennesket. Rått, ekte og poetisk – en av mine favorittbøker!
I Gert Nygårdshaugs bøker drikker hovedpersonen, Fredrik Drum en del gode viner, han drikker også grappa og lokal vin der han oppholder seg. Måten han beskriver vinopplevelsen har fristet til tilsvarende vinsmaking mange ganger. Han drikker tilsvarende mengder vann også, noe som ikke gir meg samme tørsten:)
Harry Holes drikking er av en litt annen kaliber. Når han beskriver de første slurkene som han hiver innpå av whiskey, og spyr opp galle et par ganger, for så å få den brennede gode følelsen av neste slurk, frister ikke noe særlig.
«It sometimes seems to me that I can hear wine talking – he speaks with his soul, with that voice of the spirits which only spirits can hear and understand - and says: Man, my beloved, I want to sing out to you, despite my prison of glass and my bolts of cork, a song full of fraternity, a song full of joy, light and hope. I am not ungrateful; I know I owe you my life, and I will reward you. I will pay off my debt to the full; for I feel an extraordinary joy when I tumble deep down a throat parched by hard work. The breast of a decent man is a dwelling-place that I far prefer to these melancholy and impassive cellars. It is a joyous tomb in which I eagerly accomplish my destiny.» - Charles Baudelaire.
Baudelaire og Scott Fitzgerald er de to som kommer meg til tankene (foruten Hemingway, men han er jo nevnt). Det er også en minneverdig scene i Trolldomsfjellet hvor Hans Castorp drikker portvin alene på høyfjellet.
Tenker umiddelbart på Endens Hage av Hemingway. Her drikkes det til frokost, lunch, middag og kvelds. Han får det til å høres godt og forfriskende ut, men samtidig leser jeg jo mellom linjene at alkoholforbruket er en viktig faktor i tragedien.
I boka "og solen går sin gang" av samme forfatter drikkes det også til frokost, lunch, middag og noen ganger hele natten lang.
Ikke rart jeg følte meg "dårlig" etter alle disse fyllekulene ;)
Bok I i Platons Lovene seier ein god del om vin. Og mens eg har ordet: Nrendan Behans sa om seg sjølv at han var "a drinker with a writing problem", men eg har ikkje kjelda for dette.
Jeg har en litt artig historie om det franske eplebrennevinet calvados, forfatterne Erich Maria Remarque og Per Petterson - og meg selv:)
I boka "Tre kamerater" av Remarque ble det stadig drukket calvados, og jeg ble såpass nysgjerrig at jeg måtte prøve det; og det har siden vært favorittdrinken min. Så satt jeg en kveld med calvados'en ved siden av meg og hørte Per Petterson selv lese fra boka "Jeg forbanner tidens elv". Plutselig forteller han om hvordan hovedpersonen kjøpte med seg en flaske calvados til seg og moren, fordi dette var blitt favorittdrinken deres etter å ha lest om calvadosdrikking i Remarques bok "Tre kamerater"!!! Det føltes ganske snodig;-))
(Og hvis noen synes dette høres kjent ut, så har jeg fortalt om det i en annen tråd for en god stund siden.)
Jeg kjenner mange, inklusive meg sjøl, som har ønsket å stifte bekjentskap med calvados - ikke etter Tre kamerater, men Triumfbuen av Remarque. For mitt vedkommende ble det et kortvarig bekjentskap. Not my cup of tea!
Prosecco, derimot - etter flere historier om Commisarie Brunetti av Donna Leon: Joda, man lærer både det ene og det andre av å lese romaner!
Jeg blir fristet til aa drikke meg snydens hver gang jeg leser Bukowski, for han gjoer det hele tiden og det skjer saa mye spennende! Jeg vil ogsaa bare vaakne opp i en forfattervilla i Hollywood!
Karaffelproblemer finner en også hos Jakob Sande.
Etter ein rangel.
I morgon vil eg byrja på eit nytt og betre liv,
trur eg.
Eg skal aldri gå på fylla meir og skjera folk med kniv,
trur eg.
Eg skal aldri skåla visor meir i laddevinsrus,
men syngja åndelege songar på Zions bedehus,
trur eg.
Alle kvinnfolk som eg møter skal eg sky som berre fan,
trur eg,
og gå vyrdelig forbi dei som ein nybakt kapellan,
trur eg.
Eg skal sitja som ein munk i ein misjonskone-ring,
og drikka kaffi medan drøset går um åndelige ting,
trur eg.
Det skal ingen meir få sjå meg når det lid til høgste natt,
trur eg,
koma ruslende på heimveg utan stivety og hatt,
trur eg.
Eg skal leggja meg når grisen går til kvila i sitt bol,
og stå upp når hanen flaksar og gjel i morgonsol,
trur eg.
Ja, i morgon skal eg byrja på den gode veg som sagt,
trur eg,
taka striden upp mot kjøtet og den heile develsmakt,
trur eg.
Men idag lyt det få vera, for eg er so spøkje tyrst
at eg mest må ha eit ølkrus til å leska meg på fyrst,
trur eg.
Dette diktet er jo så bra, og så godt sagt, smiler mens jeg leser det :)
Kan liksom høre den flotte stemmen til Jon Eikemo når jeg leser det.
Så bra da at du kom med dette artige diktet ;)
Ønskediktet, Hartvig Kiran og deklamasjoner med innlevelse. Det var tider det! :)
Ja, det var en fast tradisjon å høre "ønskediktet" i mitt barndomshjem. Synd at de ikke tar seg bry med å sende slike programmer.
Grisen fall over den kveltra bilen Grisen fall over den kveltra bilen Dritings sa Grisen, dritings
The Pig fell over the upturned motor car The Pig fell over the upturned motor car Drunk said Pig, drunk.
Frå “Three Pig Poems” (eigentleg er det fire) av Spike Hawkins
Jeg leser ganske mye om og fra Russland og øvrige Øst-Europa, og der er det en del alkohol inne i bildet, både på godt og vondt. I for eksempel En munter begravning av Ljudmila Ulitskaja, ligger en kunstner for døden, mens alle hans venner og elskerinne kommer og går, og gjerne fester litt over hodet på ham og sovner hvor det skulle være. Begravelsen utvikler seg også til et skikkelig sjøslag. Jeg har, etter litt øvelse i faget, blitt ganske glad i russisk vodka etterhvert, så lenge den er kald nok, og tilbehøret er riktig, så jeg kan finne på å helle meg et lite glass når jeg leser sånt. Men alt med måte, jeg drikker aldri mye vodka, det hadde jeg ikke klart om jeg hatt hatt lyst heller.
I boken Der vi engang gikk av Kjell Westö blir leseren med på mange dekadente fester med champagne i strie strømmer. Når jeg leser sånt så kan jeg få lyst på et glass selv, men det er ytterst sjelden jeg drikker champagne, det blir mest til spesielle anledninger. Det er heller ikke alltid jeg leser hjemme, eller på kveldstid, og da blir det jo i hvert fall ikke noe av hverken champagne, vodka eller noe annet.
Det er ganske mange bøker som omhandler de "edle dråper".
Bøkene til Peter Mayle og da spesielt i boka "Alltid Provence" dufter det herlig av både rødvin og ikke minst rosévin. I boka er det til og med prøvesmaking av vin.
Skal til Frankrike i august og gleder meg til å sitte på en fortausrestaurant med et glass iskaldt rosévin :)
Henri Toulouse Lautrec i boka "Moulin Rouge" eller "Røde Mølle" og hans venner på Montmartre på slutten av 1800 tallet supte litt vel mye Absinthe med de konsekvenser det fikk for mange.
I dag drikkes det ikke Absinthe i den form som den gang, mye bedre med et glass Pastis
Grom-gutten, selveste Morgan Kane bestilte alltid Tequila når han etter en lang dag på hesteryggen endelig fant en Saloon.
Det var mitt første møte med denne drikken uten at det har blitt en favoritt ;)
Hos oss har Tequila blitt en favoritt, dyr og vellagret gul Tequila, helst servert i Cognacglass, så god og rund i smaken at man ikke engang vurderer å finne fram sitron og salt. Mmmmm!
Følgende sitater er hentet fra Henrik Ibsens "Vildanden":
Jeg hører mokkaen og maraskinoen skal kredenses i musikksalen.
(Det var tider, det!)
Hedvig: ”Og så kommer ølet til.”
Gina: ”Ja, det forstår seg. Det løper opp; men det MÅ jo til.”
(Det sier seg selv, øl må man jo ha)
Hjalmar Ekdal: ”Nei, aldeles ikke. Der behøves ingen ting for meg”. -
”Øl?” - ”Var der øl du talte om?”....”Nå, --når du endelig vil, så kan du jo gjerne sette inn en flaske.”
(Det er tross alt øl det er snakk om!)
Hjalmar ”Ikke øl i en sådan stund. Gi meg fløyten.”
Relling: ”Det kommer over ham som en innskytelse; og så må jeg ut med ham på rangel.”
(Det er alltid godt å ha en unnskyldning for en rangel! En bekjent av meg pleide å se bak på Dagbladet for å finne ut hvem sin fødselsdag han skulle feire den dagen. Han gjorde dette hver dag.)
Følgende sitater er hentet fra Knud Thomsens "Klokken i Makedonia":
Zenia i kroen lager god mat og Galus’ ouzo er krydret som en ed i helvete..
”De er noen gamle fylliker” innrømmet Galus ”men det er vi jo alle sammen”
”Gud har ikke gitt oss alkoholen for at vi skal putte salamandere og slanger i den”
Galus vred av korken og tok en slurk, så rettet han seg opp og ble liksom meget tynnere. Øynene hans ble fulle av tårer da han rakte meg flasken. Jeg drakk, så skrøt jeg som eselet til skolelæreren og slo armene om drivstangen og lot meg svinge frem og tilbake uten motstand en god stund. ”Ja, man må nok venne seg til den” skrek Zorka ”men så kan man også bite hodet av en geit så lett som ingenting”
Jeg har ikke kommet særlig langt i romanen, men blir stadig minnet om min tørste venns utsagn: "Jeg syns vondt brennvin er godt og, jeg..."
Ja i denne fantastiske morsomme romanen er det mykje drikking. Og det er ikkje berre vanlig folk som drikk, men prestar og mange andre geistlige. Det verste er at dei drikk heile tida, også mens dei leitar etter denne berømte klokka oppi fjella. Og dei kosar seg skikkelig, virkar ikkje som drikkinga har ein einaste bakdel. Heller motsatt, at kreativiteten blomstrar, ideane myldrar om kvar klokka kan vere. Og humøret og stemninga er alltid godt,i tilleg til at Christianos stadig leitar etter ei eller annan kvinne som han ein gong kjente der i traktene...(og som han som regel finn). Ei fornøyeleg bok, nesten som eg blir frista til å slå seg saman med denne gjengen...
Ja, for min del ville vel en kveld med disse karene holdt lenge. Har nå lest ferdig og blitt kjent med aprikosbrennevinet til Peagias, et brennevin laget av valnøtter som heter Orahovac og Travarica som er brygget på merian og mynte. Alt virker til å være like sterkt!
En flaske anislikør ble også fortært før en hjemmelaget drikk uten navn ble beskrevet som at den fikk hårene til å reise seg på hodet og emaljen til å falle av tennene.
Klostermusene ble skjenket med Aqua Festina (skynd-deg-vann) og smakte som en blanding av calvados og whisky.
Til slutt fortæres Kruscovac (sterkt pærebrennevin) og Pelincovac, en mavebitter man ikke kan svelge uten å gråte. Så nå kan jeg ikke si at jeg føler meg særlig tørst lenger. Det lukter nesten fusel av selve boka!
Sist sett
