Bokelskere.no

Nei, benevnelsen hat kan jeg ikke bruke. Har aldri hata verken personer eller ting noengang. Hat er en følelse, dvs en reaksjon som ikke er fornuftbasert, men som ofte kommer som følge av svik og forakt. Og det er en så sterk følelse at det er skadelig for en selv. Å mislike en bok/sjanger har ikke slike katastrofale følger håper jeg:-)

Men når det gjelder bøker jeg virkelig har mislikt så er det Ari Behn si bok "Entusiasme og raseri"!

Etter å ha lest Vetle Lid Larssens "2" en gang på åttitallet fikk jeg fullstendig aversjon mot unge norske mannlige forfattere. Etter hvert ble det liksom alle norske mannlige forfattere, nesten, så jeg har ikke lest Solstad, Fløgstad, Kjærstad... Tvangslesing av Hamsun, Bjørneboe og Borgen på skolen hjalp vel heller ikke på motforestillingene.

Noen har sluppet gjennom, f eks Loe, Saabye Christensen og Roy Jacobsen med enkelte bøker, men jeg er skeeeeptisk. Ofte blir det for selvopptatt, synes jeg. Men så fikk jeg lese "Kompani Orheim" av Tore Renberg via en lesesirkel, og nå tror jeg at jeg skal la skansene falle :)

Ja, å hate er et sterkt ord. Særlig i disse tider. Mislike er bedre, som Annebj skriver nedenfor. Men at du misliker en genre synes jeg er vanskelig å forstå. Krimbøker er av natur retrospektive. Det finnes krim-elementer i mange retrospektive bøker (der plottet altså avslører noe som har skjedd tidligere). I farten kan nevnes flere av de russiske klassikerne (Forbrytelse og straff for eksempel) og vår egen Ibsen, som avslører en rekke kriminelle forhold i sin dramatikk. Kanskje det er den retrospektive fortellerteknikken du ikke liker? Uansett, deg om det. :)

Selv har jeg ikke mange bøker på fy-lista mi. Det må være Sansom, Vinter i Madrid, en av de få bøkene jeg har lagt fra meg etter hundre sider. Jeg kan være kritisk til litteratur, men i utgangspunktet synes jeg alle forfattere fortjener vår oppmerksomhet. Noen taler bedre til oss enn andre. Noen kjenner vi oss igjen i eller vi imponeres av språk og fortellerevne. Andre stiller vi oss mer likegyldige til. Jeg tror også det har med hvor vi er i livet å gjøre. Vi utvikler oss og får nye erfaringer og behov. Av og til må vi legge vekk bøker en stund. Noen ganger har vi bare behov for å underholdes og kan velge en lettlest roman som krever lite av oss.

Jeg misliker vel mer enn jeg hater, men stort sett sier jeg vel at den den boka var elendig eller forferdelig dårlig eller noe sånn. Eller som i tilfelle Øya av Victoria Hislop: Ræva. Dessverre fikk jeg Hjemkomsten av samme forfatter i gave, og grunnet min aversjon mot Øya kommer jeg nok til å gi den bort.

Det er forresten mulig jeg hater én bok, Lulu av Almudena Grandes. Den gjorde meg fysisk uvel og jeg ville helst gitt den terningskast null. Etterpå måtte jeg finne den mest harmløse og sex-løse boka jeg kunne tenke meg bare for å komme meg igjen. Ble anbefalt Middag på hjemlengsel av Anne Tyler og det fungerte helt fint.

Så det er vel sånn det fungerer: Hater du bøker, vil du ikke lese flere av samme forfatter, elsker du dem, vil du lese mer.

Hater !. Det blir for sterkt for meg, jeg har vel bøker som jeg ikke liker men jeg hater dem ikke. Mulig noen andre kan få glede av dem jeg ikke liker, vi er jo forskjellige. Og en bokelsker,kan vel ikke hate, de er jo allerede full av omsorg og kjærlighet til det skrevne ord.

Vel, jeg har noe med krim. Jeg hater det ikke. Har ikke lest på nær nok til å hate det, men jeg har en intens motvilje mot det. Sjangeren er stor, har jeg hørt, og fortsatt har hver krimbok jeg har fått eller plukket opp gått meg så på nervene at det nesten er smertefullt.

Men jeg vil gjerne gi det en sjanse til, elsket detektiv-historier og mysterier da jeg var liten. Kanskje krim med en overnaturlig vri?
Kom gjerne med idéer!

Ellers ikke en stor hater, bra eller dårlig, det er nå en opplevelse. Men jeg kan bli dødelig fornærmet på visse bøker, spesielt hvis jeg mener de ikke "prøver" hardt nok.
Med det sagt så kan jeg huske at jeg nærte et intenst hat for ei TL-klubb bok i mine yngre dager som avsluttet i noe à la: "Og så våknet hun på flyet."

Man bruker 'hate' som man bruker 'elske', å begynne å henge seg opp i det og ta det så alvorlig er meningsløst.

Hvis du har opplevd virkelig kjærlighet til en bok, i samme forstand som du snakker om hat, synes jeg nok at du er litt snål. ;)

Eg kan ikkje seie at eg har opplevd den kjensla i forhold til ei bok, nei. Men eg har mislikt historier, personar, språk og liknande i bøker. "Et godt menneske" av Nick Hornby er døme på ei bok som irriterte meg. Ein av personane i boka framsto som ein skikkeleg utåleleg type, noko som gjorde at eg mislikte heile boka kraftig.

Hat er aldri konstruktivt. Å hate noe eller noen fører aldri til noe godt.

Jeg har bøker som jeg liker ekstra godt. Jeg har bøker som jeg syns er spennende, og bøker som er humoristiske. Jeg har bøker som har mange interessante tanker og mye god informasjon. Jeg har bøker som har gitt meg mye, og som jeg stadig plukker opp og kikker i på nytt. Jeg har også bøker som ikke har gjort så veldig inntrykk på meg.
Men å hate bøker?
Nei.

I utgangspunktet burde det være unødvendig å hate en bok, fordi - som mange andre skriver her - man kan jo bare la være å lese det man ikke liker.

Men ofte er det slik at helhetsinntrykket av hele boka avhenger av hvordan slutten er - hvis det f.eks er noe man venter på å få forklart. Og hvis dette sviker veldig i forhold til forventningene, kan frustrasjonen bli ganske saftig. Enda mer typisk er sesongavslutninger på serier på tv, men altså på ingen måte ukjent fra bøker heller.

Min egen ferskeste erfaring er "Husets nummer" av Brodin/Hagerup. Ellers er "Legender om et selvmord" av David Vann og "Lucigers evangelium" av Tom Egeland andre bøker som har fått kjørt seg her inne av samme grunn.

Eg tviler på at eg nokon gong kjem til å hate ei bok, om ikkje den boka på ein eller annan måte klarte å øydeleggje livet mitt. Og sjølv då trur eg at eg heller ville klandra meg sjølv!

Men eg mislikar bøker. Eg trudde for ei stund sida at eg mislikte krim, fordi eg kjøpte ei bok som bokhandlaren anbefalte meg å byrja med, men eg klarte ikkje å lese den ferdig, og dermed trudde eg at dei fleste krimbøker var sånn.

Men så leste eg "Heksens Tid" av Árni Þórarinson, og fant ut at hei, dette her var ikkje så fælt. Men det kjem ikkje til å verte favorittsjangeren min.

Eg misliker i staden det faktum at dårlege bøker vert populære. Er ei bok dårleg, og ingen veit om ho, så er det nestan greitt; då tenker eg "så rart at denne er publisert". Men om den er kjempedårleg og heile verda les ho fordi dei trur ho er bra, så mister eg rett og slett håpet på menneskeheita. Nåja. C'est la vie.

Ja er det ikke frustrerende at bøker man selv ikke liker blir likt av så mange andre. F.eks bøker av Da Vunci koden-typen for min del. God ide for en enkelt bok, men patetisk som en hel sjanger.

Og på samme måte er det jo litt surt nå andre gir uttrykk for å ikke like det man selv liker. De andre må jo ha misforstått...?

Dette sier folk meg hele tiden hver gang jeg siter jeg hater noe, kan jeg ikke bruke ordet 'mislike' i stedet, sier de, men faktum er det at av og til hater jeg rett og slett. Jeg hater alle boeker som faar meg til aa tenke etterpaa at jeg har kastet bort tid, nemlig fordi jeg HATER aa kaste bort tid. Jeg foeler de har stjelt tiden min. Tid jeg kunne brukt til aa lese gode boeker. Men naar det er sagt, saa maa det og sies at jo flere boeker jeg leser, jo lengre tid gaar det mellom hver gang jeg tenker at dette, dette var en bra bok. Kravene blir bare hoeyere og hoeyere.

Nei - hater blir et for sterkt ord. Misliker er mer dekkende. Jeg skipper bøker som ikke fenger.Livet er for kort til å lese bøker som ikke fenger. Tror jeg leser litt av hvert - rett og slett for å finne nye historier. Prøver spesielt å få med meg debutanter. Dessverre er det langt mellom dem som treffer. Det er en av tingene som er bra her inne - at en blir obs på forfattere som en ellers hadde gått glipp av...

Hater ingen bøker, men misliker antageligvis bøkene til Nina Karin Monsen. Dan Brown og lignende setter jeg heller ikke pris på. Har sikkert fordommer når jeg sier at jeg ikke er interessert i det noen kvalifiserer som kiosk-litteratur (bare skyt meg, de som liker slike bøker). Jeg har dog respekt for det andre måtte like å lese selv om jeg ikke liker de bøkene selv. Om kiosk-litteraturen får folk interessert i å lese, så er det fint! Hmmm...nå lurer jeg nesten på om jeg burde lest slik litteratur før jeg sier at jeg ikke liker den (he-he), men det er så utrolig mange andre bøker jeg prioriterer :-)

Å hate en bok, kommer jeg aldri til å gjøre. For meg henger hat og kjærlighet veldig tett sammen, og jeg har kun hatet en person i hele mitt liv. Synes forøvrig at uttrykket "å hate" er i stor grad misbrukt da det ikke dreier seg om hat i de fleste tilfeller, men at man misliker noe.

Men det var en liten avsporing fra min side. Når det kommer til bøker jeg misliker, så kommer jeg ikke på noen spesifikke eksempler. Men jeg kan spare meg for en del av den klassiske litteraturen og det som mange ser på som ekte litteratur. Fordi det er tungt språk, og jeg synes de er tunge å lese. Jeg har også lagt merke til at etter jeg studerte religion noen år på universitetet har jeg totalt mistet sansen for mysterieromaner ala Dan Brown. Det skuffer meg nesten litt for jeg fant dem veldig underholdende før, men ikke nå lenger.

Det femte barnet av Doris Lessing ble jeg rett og slett irritert av. Det begynner å bli en stund siden jeg leste den, men tror jeg fant historien oppramsende og "kald". Og det passet overhodet ikke til temaet. Ser at det er andre bokelskere som likte boken godt, så det er bare nok et bevis på at smaken er delt.

Ellers har jeg tidligere nevnt Balansekunst av Rohinton Mistry. Hvorfor jeg leste den ferdig? Kun fordi jeg ikke evner å legge fra meg noe jeg har påbegynt.

Da jeg gikk på videregående (for over 20 år siden) hadde vi "Sult" av Hamsun på pensumlista, og det er vel det nærmeste jeg har kommet å hate en bok. Klarte ikke å komme meg igjennom boka den gang. Jeg fikk boka igjen på lærerskolen noen få år etter, og da kom jeg igjennom den, men klarte ikke å forstå hva som var så bra med den, for den klarte ikke å fenge meg. MEN jeg har faktisk ment å lese boka på nytt en dag:) Alle gode ting er tre:) Ellers har jeg ikke bøker i dag jeg hater. Jeg har bøker jeg misliker sterkt og som jeg synes er så dårlige at det er direkte latterlig, f. eks. "Mann på deling" av Fransis Pye (med forbehold om korrekt staving av navnet). Usj...det var et skikkelig makkverk av ei bok. Jeg vet ikke om det er noen spesielle sjangre jeg direkte misliker idag. Jeg leser ikke seriepocket og andre "klissromaner" mer, og det gjorde jeg mye tidligere. Disse bøkene vet jeg at jeg ikke liker idag, men jeg hater dem jo ikke.

Den boka, Mann på deling: Jeg er så enig i din vurdering, husker følelsen av avsky: skikkelig dårlig bok, mislikte de første tyve sidene før jeg ga opp.

Hvorfor skal du lese"Sult"for tredje gang når du ikke liker den?Det er så mange gode bøker som en ønsker å lese at en kan ikke kaste bort tiden med det.Selv leste jeg boka for mange år siden og virkelig følte SULTEN.

Herta Müller: Pustegynge utrolig bra skrevet om sult

Ja, det kan man vel egentlig lure på:) Det har vel noe med at jeg er nyskjerrig på hva det ER med den. Jeg vil gjerne SE hvorfor den boka er blitt en klassiker, hvis du skjønner hva jeg mener. Veldig mange lovpriser boka, og jeg vil vite/skjønne hvorfor! Da jeg leste den de to første gangene, ble jeg "tvunget" til det, og jeg vil gjerne lese boka en gang til uten å være "tvunget" til det:)

Ditto. Absolutt ingen krimleser, men det finnes noen som befinner seg i en "gråsone", liminalbøker så å si. Rosens navn av Umberto Eco er en jeg oppfatter slik.

Vet ikke om jeg klarer å hate bøker, men det er spesielt en som jeg anser som giftig uavhengig av leseren; Mein Kampf er og blir en bok jeg har vanskelig for å "svelge".

Kommer nok aldri til å hate en bok, det er bortkastet energi, men å mislike bøker gjør jeg.
Har aldri hatt mye til overs for romantiske bøker, men tenkte jeg skulle gi det en sjans etter å ha lest mye bra om Pride and prejudice. Det var bare såvidt jeg kom meg igjennom og dette er nok ett eksempel på bøker som ikke gir meg noe.

Jeg begynte en gang på Marions slør av Roy Jacobsen og Hjulskift av Vigdis Hjorth.. Å si at jeg hater dem blir for hardt, men de engasjerte ikke, og ble satt tilbake i bokhylla.. Kanskje en dag tar jeg mot til meg og begynner på nytt.. Kanskje.. :)

Bøker jeg hater har jeg, i likhet med Strindin, ikke vært i nærheten av siden skoledagene, Vesaas var faktisk inne i bildet der også, men da Isslottet.

Bøker jeg ikke liker derimot, det finnes det noen av også i dag, og jeg vet veldig godt hva det er, nemlig fantasy, trollmenn og vampyrer. Jeg er en av de ca. 5 menneskene her i landet som aldri har lest hverken Twilight, Harry Potter-bøkene eller Ringenes herre, og med mindre jeg skulle få personlighetsforstyrrelser på mine gamle dager kommer jeg nok aldri til å lese dem heller.

Det er ikke fordi jeg ser ned på denne typen litteratur, men jeg liker å forholde meg til den virkelige verden, ikke ville fantasier. Og bare sånn for ordens skyld, ja, jeg har prøvd meg på noen bøker innen nevnte kategori, men det funker ikke for meg, og så lenge det finnes så mange andre bøker jeg vil lese gidder jeg ikke bruke tiden min på å forsøke igjen.

Jeg er en annen en av de fem.Vil i samme forbindelse nevne Knausgård.

Knausgård ja, han tenkte jeg ikke på, han har jeg heller ikke lest. Jeg har liksom bare bestemt meg for at jeg ikke liker Knausgård jeg, i alle fall er jeg ikke interessert i å lese 6 tykke bøker om ham. Så hyggelig å møte likesinnede:)

Bøkene jeg "hater" avbryter jeg, så slike opplevelser har jeg bare fra skoletida. Og det skal nok mye til før jeg tar opp igjen Fuglane av Tarjei Vesaas:) Vet det er kvalitetslitteratur og at historien har betydd mye for mange, men å bli pådyttet den i umoden alder vil jeg ikke anbefale. Husker jeg led meg igjennom både analyse og teaterstykke;)

Hehe! Trodde ikke jeg hatet noen bøker helt til du nevnte Fuglane av Vesaas... På den tiden ville de DREPE leselyst;-)Kunne nok laget ei Facebook-gruppe på det...

Er enig i at Fuglane, til tross for at det er ei flott bok, kanskje ikke passer for folk I ungdomsskolealder.. Har forresten en litt artig historie ang. denne boka. For noen år siden skulle elevene i ungdomsskoleklassen min velge seg ei bok av en av forfatterne fra en gitt periode av vår litteraturhistorie. En av guttene ble skikkelig entusiastisk da han fant fram til Fuglane. Jeg prøve å ymte frampå om at dette kanskje ikke var boka for ham, men han var urokkelig. Noen dager senere ønsket han å bytte bok. Den unge filmentusiasten hadde nemlig trodd at han hadde funnet boka Hitchcock-filmen The Birds er basert på (altså Daphne Du Mauriers novelle)…

Søsteren min gikk faktisk på samme smellen første året på videregående. Alle i klassen skulle lese Fuglane og i motsetning til de andre var lillesøs fyr og flamme, for hun hadde sett Hitchcock-filmen. Det hjalp ikke hva jeg og andre sa heller. Hun oppdaget ganske raskt at det var snakk om en helt annen bok, kom til side 34 og tok aldri opp boken igjen. Mange år senere, da hun flyttet ut, fant mamma boken langt under sengen hennes, bokmerke lå fortsatt på side 34.

Fuglane hadde jeg nesten glemt! Hadde en lærer på gymnaset som tok helt av da vi kom til den boken i pensum. Så hadde han iallefall en "høydare" i løpet av skoleåret :-). Så til tross for hans enorme entusiasme greide han ikke å fenge meg. Litt trist i grunnen. Hadde litt lyst til å like den...