Da har jeg fulgt Tommy Kristoffersen gjennom tre romaner. Jeg leste de tre rett etter hverandre, og er ikke så sikker på om det var et smart trekk, på slutten ble jeg nemlig litt lei. Ikke fordi historiene er dårlige, for det er de ikke, men fordi jeg hele tiden satt og håpet på at han ikke skulle gjøre noe dumt.
Tommy var et hyggelig bekjentskap, han er nevrotisk så det holder, men det bor ikke noe vondt i ham. Enkelte steder måtte jeg stoppe fordi jeg kjente igjen meg selv i Tommy, og begynte å fundere på om jeg er nevrotisk også... Dessuten er jeg enig med ham i flere ting.
Det er lettlest, med mye humor og interessante betraktninger, og selv om Tommy gjør meg litt sliten, så kunne jeg ikke unngå å bli glad i ham. Den første boken, Dråper i havet, er den beste, de andre to synes jeg holder et litt lavere nivå, men de er fortsatt leseverdige. Og så må jeg innrømme at jeg likte slutten, den var litt sår, men inngir også håp.
Viser 1 svar.
Tommy Kristoffersen har vært et hyggelig bekjentskap for meg også. Spesielt "Dråper i havet". Enig med Solveig at denne er den beste.
Disse relativt korte bøkene er fullspekket med humor, livsfilosofi og selvironi.
Selv om Tommy ofte gjør hva han kan for å skyve folk, les damer i fra seg, så forstår vi at han har et innerst ønske om å finne en å dele livet med. Han har bare mistet troen på det skal skje.
I den tredje boken: Knuseverk (2003) får jeg håp om at det endelig skal lykkes for Tommy. Han er invitert inn til naboen på selveste Julaften. Noe som selvfølgelig avstedkommer atskillig angst og katastrofetanker.
Men denne gangen har han ikke noe å frykte. De finner tonen og Tommy føler for kanskje første gang i sitt liv at han kan slippe taket, og være seg selv.
Boken slutter ikke på siste side, (jeg innrømmer at jeg gikk en liten runde før jeg oppdaget det) og det gjør kanskje at Solveig ikke var fullt så optimistisk som jeg. Slutten er derfor full av håp.
Sist sett
