Bokelskere.no

Åpningslinjene i første avsnitt av John Fantes "Wait Until Spring Bandini" er for meg legendariske. Og jeg tenkte det kunne være artig med en diskusjon angående romanåpninger. Kanskje er det setninger i begynnelsen av en roman som etterlater sterkere minner enn andre.

Her er den jeg nevnte ovenfor og aldri glemmer.

"HE CAME ALONG, KICKING THE DEEP SNOW. He was a disgusted man. His name was Svevo Bandini, and he lived three blocks down that street. He was cold and there were holes in his shoes. That morning he had patched the holes on the inside with pieces of cardboard from a macaroni box. The macaroni in that box was not paid for. He had thought of that as he placed the cardboard inside his shoes."

Jeg kan ikke se at noen har nevnt åpningen i Gabriel Scotts "Kilden", - hverken i denne eller i den andre tråden. Og den bør absolutt med!

"Et menneske kommer til verden, det vandrer rundt i en ham av støv, det lever og spreller og strir en tid, det trekkes med sykdom og urett og savn. Så dør det og går i glemme og blander sitt støv stille med jordens. Markus står det kanskje på brettet, hvad for en Markus var det?"

Leser en bok akkurat nå der jeg ble grepet av det første avsnittet. Brukte 10 min på den, leste om igjen og tenkte etter. Dette er fra Shantaram av Gregory David Roberts.

"Jeg måtte bruke lang tid og reise nesten verden rundt for å forstå det jeg nå vet om kjærlighet og skjebne og de valg vi gjør, men kjernen i det kom til meg i ett glimt, mens jeg sto lenket til en mur og ble tourert. Der gikk det på en eller annen måte opp for meg, gjennom skriket inni meg, at midt i min bundne, blodige hjelpeløshet var jeg fortsatt fri. Fri til å hate de som torturerte meg - eller å tilgi dem. Det høres kanskje ikke ut som all verdens, jeg forstår det. Men når lenkene og jernene skjærer og river i deg og du ikke har annet, så innebærer den friheten et helt univers av muligheter. Og valget du gjør, mellom hat og tilgivelse, kan bli til historien om ditt liv."

Den boka har jeg, og nå gleder jeg meg bare enda mer til å lese den:)

Åh, den romanen har jeg ennå friskt i minne. Shantaram. Boka er rent ut sagt ett mesterverk. Visstnok også basert på en sann historie. Det er et par år siden jeg leste den engelske utgaven, og jeg bestemte den gang at jeg også en gang skulle lese den norske oversettelsen. Og det med rette. Det skjønte jeg nå. Ved tredje gangs gjennomlesning av avsnittet du sendte.

Er ikke kommet halvveis ennå, men dette er en fantastisk bok så langt. Synes ofte at bøker mister noe i oversettelsen, men her har oversetteren gjort en bra jobb. Kommer til å lese den en gang til i fremtiden og gleder meg da til å lese den på originalspråket.

En romanåpning som fenger meg er fra ei bok jeg enda ikke har lest. Da jeg leste "Siderhusreglene" av John Irwing så var hovedpersonen i den boka veldig opptatt av Charles Dickens og siterte der åpningen av "Store forventninger" (tror jeg det var??), og boka begynte slik:

"Om jeg skal bli helten i mitt egen liv, eller om den stillingen skal bli besat av en annen, må disse sidene vise"

(Med forbehold om at jeg husker ordstillingen helt korrekt). Men iallefall fenger disse linjene meg veldig, og jeg skal lese boka en dag. Har flere bøker av Dickens, og jeg gleder meg spesielt mye til å lese denne boka.

Kanskje jeg er veldig lite kreativ, men jeg husker åpningen i Opptegnelser fra et kjellerdyp av Dostojevskij best. Jeg var veldig ung da jeg leste den første gang, og visste vel egentlig ingenting om den på forhånd. Åpningen er jo berømt, men jeg kjente ikke til den dengang, så jeg var helt uforberedt.

Jeg er et sykt menneske... Jeg er et ondt menneske. Et frastøtende menneske er jeg. Jeg tror jeg er syk i leveren. Forresten begriper jeg ikke en døyt av min sykdom og vet ikke så nøye hvor jeg er syk.

Kult! Men med tanke på lesning av Dostojevskij i ung alder, vil jeg heller karakterisere deg som nokså kreativ.

Sånn kan man selvsagt også se på saken... Kanskje litt for kreativ, for jeg fikk nok mer ut av boken noen år senere.

Åpningen i Maskeblosmtfamilien er jo legendarisk! Hør bare på dette: "Jeg hadde en god oppvekst. Mor la seg tidlig. Far døde da jeg var tolv. Jeg var enebarn". Mulig det bare er jeg som er så fascinert av Saabye, men for en måte å åpne en bok!! Skjønte jo fort at hovedpersonen i denne romanen var noe utenom det vanlige..

Jeg liker også Saabye Christensen veldig godt, men Maskeblomstfamilien har jeg ikke lest. De linjene du siterer her har jeg hørt før, men jeg har ikke lest dem og satt dem i sammenheng med resten av boken, og jeg regner med at effekten blir en annen da. Men det er en flott åpning, og som du sier, så forstår man med en gang at hovedpersonen er noe for seg selv.

Da burde du absolutt lese den! Og som du sier, man må jo lese boken for at disse setningene skal gi mening.