Dette er en vill, vakker og poetisk bok, ukategoriserbar, men ikke ustrukturert. Mye selvbiografisk. Jeg visste ikke helt hva som foregikk da jeg leste den, og vurderte å legge den bort flere ganger underveis, men jeg er glad jeg likevel leste den ut. For etterpå satt jeg igjen med mange tanker om kvinners situasjon i Nord-Afrika, om respekt for mødre, om språkets betydning for hvem vi er, om den franske koloniseringa av Algerie, og ikke minst om lidenskap og forelskelse. Å bli slynget ut av dagliglivet av en brå lidenskap, og å ønske det, og å ønske skjønnhet i livet. Assia Djebar skriver svært personlig, og har et utsøkt og presist språk. En spesiell, ja unik, leseropplevelse som krever en viss innsats!
Sist sett
