Bokelskere.no

Jeg har ikke lest denne om Prosten og bjørnen, men da jeg leste "Tordengudens sønn", fikk jeg mange herlige assosiasjoner til alle våre dagers merkelige sekter og religiøse utvekster, og alle slags forunderlige trosformer som folk kaster seg inn i og velger å tro på. For å kunne tro, må man ha et meget sterkt ønske (og en meget sterk trang) om å ville tro på noe. Det er hva jeg tror Paasilinna vil vise med sin "Tordengud".
Den var slett ikke så ille!

Men ellers så kan jeg være enig i det du skriver om at Paasilinna har det med å gjenta seg selv en god del...
- Og det kan være lurt å ta noen lange pauser mellom hver gang man leser en av hans bøker.

Paasilinna er fin pauselektyre mellom tyngre litteratur. Jeg likte det religiøse prosjektet hans her; en tverreligiøst møte på Malta for alle religioner for å prøve å finne likhetene. Det går selvsagt ikke så bra, selv ikke med en reddende bjørn.

En del løse tråder: hvor ble det av barna til prosten? Han ofrer dem ikke en eneste tanke noen gang. Hvor morsomt er det på en skala?

Jeg er enig med mange her: Kollektivt selvmord er den morsomste av de jeg har lest. Utrolig morbid humor, som merkelig nok fungerer.

Nå blir det Paasilinna-pause igjen ei stund.

Barna til prosten? Hadde han barn? I så fall må jeg ha vært helt i tåkeheimen da jeg leste boka. (Det er forsåvidt ikke utenkelig; lesestolen var ei solseng på stranda i Agia Marina, med en sjarmerende kelner som brakte forfriskninger når man signaliserte behov for det).

Jeg er så sentimental når det gjelder dyr at jeg ble rørt av forholdet mellom prosten og bjørnen. Oppholdet ved Kvitsjøen ble kanskje litt langdrygt, men resten synes jeg var ganske så fornøyelig.

Du har nok rett i at man bør ta nokså lange Paasilinna-pauser.