Jeg har såvidt startet. Har lest akt 1 og beundrer virkelig Ibsens evne til å plassere informasjon i tilsynelatende dagligdagse samtaler, sladderen til tjenerskapet især. Herlig!
Jeg skriver ikke noe om handlingen i påvente av referat fra Hedvig.
Viser 3 svar.
Da Hedvig ikke ser ut til å være tilkoblet for tiden, våger jeg meg med noen tanker om Vildanden etter å ha lest stykket ferdig.
Min helt i dette stykket er Dr Relling. For noen herlige diagnoser han stiller! Rettskaffenhetsfeber, tilbedelsesdelirium og demonisme.
Jeg har ledd mye av dialogene i Vildanden, men et toppet seg da Hjalmar Ekdals verden ligger i ruiner og han må vekk - men blir. Han har tross alt mistet hatten sin og man går ikke ut uten hatt! Det er vanskelig å tenke seg at Ibsen er på livsløgnerens side når Hjalmar våser som verst. Tilsvarende vanskelig er det å like Greger Werle som selv etter tragediene han har forårsaket skal fortsette sitt arbeid for en ideell verden.
Dette er så langt min Ibsenfavoritt.
Stemmer at jeg har vært utkoblet og feriert :-)
Er nå tilbake og har mye å ta igjen.
Skal begynne lesingen av Vildanden i dag og gleder meg veldig til dette stykket :)
Dette er også min Ibsenfavoritt. Jeg leste stykket for noen måneder siden, så alt er ikke helt ferskt i minnet, men jeg ble imponert over måten han hadde bygget opp dette dramaet. Her er det mye symbolikk, og det er spennende karakterer.
For et par uker siden kom jeg over ei bok av Francis Bull som heter "Vildanden og andre essays". Der skriver han at Ibsen vanligvis pleide å skrive tre forskjellige utkast til sine skuespill, men at selve rammen som regel var nøye planlagt på forhånd. I Vildanden går det fram av skisser og endringer at stykket og personene har endret seg mye underveis. Ibsen etterlot seg også en oversikt over hvilke levende modeller som hadde inspirert de ulike karakterene. Hjalmar Ekdal var en blanding av flere personer, noen av dem mislykkede kunstnere, den ene med oppfinner-illusjoner og liten selverkjennelse.
Bull skriver også om sannhetskravet som har vært sentralt i flere av Ibsens skuespill:
Det hendte ikke synderlig ofte at Ibsen og Bjørnson hadde samme syn på et problem; men det usunne og farlige ved å oppstille absolutte fordringer, og sannhetskrav som var over evne, hadde de begge to samtidig fått øye på...
Hedvig er definitivt den personen som jeg får mest sympati med i stykket. I følge Bull var Hedvig navnet på Ibsens søster, og hun var den eneste i familien han alltid hadde et godt forhold til.
Historien om Høydalsverket er inspirert av en lignende hendelse i Verdalstraktene. En konsul som var stortingsmann, kjøpmann og skipsreder ble beskyldt for å ha drevet snikhogst i statens skoger. Konsulen ble frifunnet, men en av hans underordnede ble dømt.
Om Gregers Werle skriver Bull:
Somme lesere av Vildanden mener nok Gregers har rett, når han ser sin far som opphavet til alt det gale og sørgelige som efter hvert rulles opp for våre øyne i Vildanden. Men gjennom fru Sørbys oppfatning av grosserer Werle har Ibsen gitt et visst korrektiv, idet hun sier at "denne sunde, livskraftige mand fik hele sin ungdom og alle sine bedste år igjennem ikke høre annet enn straffeprækener... Dette var en usunn påvirkning fra en mor som det antydes var sykelig sjalu. Bull mener Ibsen har framstilt Gregers som en mann som har stoppet opp i sin mentale utvikling og som derfor framstår som et barn. Som en motvekt til dette, måtte han skape en ny person, doktor Relling.
Avslutningsvis sier Bull:
I Vildanden er Ibsen overhodet ikke - som så ofte ellers - den strenge dommer. Alle de personer vi her lærer å kjenne, - selv Hjalmar -, har i større eller mindre grad fått del i hans medfølelse, og en av dem, Hedvig, er skildret med en så nennsom, rørende ømhet at hun har en plass helt for seg selv i det store galleri av Ibsenske skikkelser. Grunntonen i stykket kunne betegnes med de Strindbergske ord: Det er synd på menneskene.
Det er kanskje dette fraværet av den strenge dommer som gjør at dette stykket oppleves så stort?