Et vågestykke!! Hvordan tør en hvit å snakke med svarte kvinners stemme i en bok som denne? 60-tallet er ikke langt unna! Jeg tar av meg hatten.
Enkelte amerikanske anmeldere har satt spørsmålstegn ved forfatterens innsikt, og kritisert f.eks. stereotypene, at de svarte kvinnene er uskolerte og viljesvake, og de svarte mennene er voldelige (Minnys mann) og ellers fraværende. Og Skeeters dilemma; egoismen i det å ønske å realisere sitt prosjekt mens de andre kvinnene utsetter seg for stor fare, blir ikke utdypet. Det har av noen vært oppfattet som bl.a. arrogant, og et tegn på manglende forståelse av tiden.
I en historie som er så ny, og så syk og betent som dette, er troverdigheten kanskje det aller, aller viktigste!
Jeg syns det virker som at forfatteren er veldig ydmyk og behandler historiene omhyggelig. Men for meg som ikke har levd i denne kulturen selv, er det absolutt helt umulig å forstå hva som er uriktig eller søkt.
Men Stockett har nok klart seg bra, etter andre anmeldelser å dømme.
Romanen er uansett en mangefasettert page-turner, som får alle strenger til å vibrere. Vi inviteres til frykt, raseri, glede, munterhet, skam, sorg, forelskelse; historien mangler ingenting! Og den tar aldri pauser. Den fungerer perfekt som underholdning. Absolutt hele tiden.
Sist sett
