Bokelskere.no

Joda, novellen om Anselma, Camila og Lotario er både svulstig og melodramatisk. Dessuten er stil og språk (i alle fall i den norske versjonen) svært omstendelig og langtrukken. Er både innhold, karakterer og stil parodiert, tro ...(??)

Og slutten på bolken inneholder jo også en cliff-hanger, så her er det bare å lese videre for å finne ut av dette.

Igrunnen er det flere av kapitlene som ender midt i en spennende situasjon. Av og til virker det nesten "unaturlig" å dele romanen opp slik, men det fremmer jo leselysten.

Hvorfor skriver forresten mange moderne forfattere (f.eks. Solstad og Knausgård) sammenhengende tekst uten kapittelinndeling og ofte uten avsnitt?

En som er ekstrem i så måte er Marcel Proust med sin gigant-roman "På sporet av den tapte tid". Cirka 3500 sider med tekst nesten uten avsnitt og med mange lange setninger. Merkelig nok er den ganske lettlest likevel (på norsk. Kan vel skyldes oversetteren).

Og når jeg først er helt ute på viddene kan jeg nevne at jeg husker at bøkene om Hardy-guttene og om Morgan Kane hadde utrolig mange cliff-hangere ...

Jeg leste litt Hardy-guttene og Morgan Kane for mange år siden, men husker ikke cliff-hangerne. Men jeg har jo funnet ut nå etter å ha lest dQ at det iallefall ikke er noe nytt :-)

Jeg har også sett tendensen til at mange forfattere i dag skriver lange setninger og har tekst uten avsnitt og kapitler. Har i grunnen lurt på om en del av dem er påvirket av den godeste Proust, men jeg synes ikke alle lykkes like godt som ham, da...