Det er så lenge siden jeg leste min forrige bok av Surén,Dråper i havet, men jeg kan fortsatt huske at jeg tenkte det samme da som i dag: han her må jeg lese mer av. Spørsmålet til meg selv blir derfor hvorfor jeg ikke bare gjør det?
Dødsmåter er en fantastisk postmoderne roman, som spenner over mange interessante tematiske nedslagsfelt. Det mest påfallende, og kanskje også det grepet som fungerer best, er de dobbeltironiske metakommentarene i boka. Forfatteren Surén skriver en roman om en forfatter, Jørgen M. Tolo. Tolo skriver på en bok han i skissene kaller Dødsmåter, det samme som romanen til Surén er blitt kalt. I tillegg kommenterer Jørgen M. Tolo seg selv og sine gjøremål i tredjeperson. Legg til Reidun Foldnes' vrangforestillinger om en svindler, som kanskje er med utgangspunkt i henne selv, og vridninger av virkeligheten til å ligne populærlitteraturen hun beskjeftiger seg med, så blir dette nærmest en total ironi. Men det fungerer, noe jeg sjelden opplever at denne måten å skrive på gjør.
I tillegg er begge rammehistoriene til Surén glimrende. Ideen om en essaysamling om ulike dødsmåter, bygd opp rundt de fire elementene, er god, det er bok jeg kunen tenkt meg å lese. Og forfatterkarakteren Tolo, med sine observasjoner av gutten ved elva, er interessant, trist og morsom på en gang.
Det beste i boka er likevel samsvaret mellom måten Tolo skriver og leser sine tekster og måten jeg som sleser møter Suréns tekst på. På side 27 skrives det:"Og jeg leste og skrev om dødsmåter, og midt i det forferdeligste hendte det jeg lo, og midt i latteren skammet jeg meg. Og jeg lo videre. Og jeg skammet meg enda mer, skjønt jeg av og til syntes jeg bare lot som om jeg skammet meg, at det var innbillning, at jeg forsøkte å overbevise meg selv om at jeg var et godt menneske, du skammer deg jo ikke i det hele tatt, kunne jeg noen ganger tenke, hva slags skam er vel det, du forsøker å skjule latteren din, kanskje, eller du øver deg på å skjule latteren din, men ikke egentlig for å skjule den, bare for at det skal se ut som du skammer deg." Og er det ikke nettopp slik vi også leser boka? Og er ikke det et godt eksempel på et lite samfunnskritisk miljø, vi er konsumenter, som forsøker å opprettholde en fasade, og derfor leser vi bøker som vi ønsker, tror og mener skal gjøre en forskjell. Og så lever vi oss inn i det...
nei, det ble veldig kritisk, men akkurat dette er det som trekker denen boka ned fra toppkarakteren. Jeg vet ikek om romanen Dødsmåter forandrer meg og/eller måten jeg betrakter verden på. Men fantastisk god litteratur er det, og denen boka anbefales til alle.
Sist sett
