Bokelskere.no

Var det Regnbuen du leste av Marie Hamsun? Den står på min skal lese-liste, tenkte jeg skulle lese den som en slags kompensasjon for at jeg ikke har fått til å lese Knut Hamsun hittil. Det er jo tross alt Marie jeg er i slekt med, så jeg tenkte jeg kanskje ikke ble utstøtt om jeg leste hennes bøker da...

Du er selvsagt hjertelig velkommen i foreningen, jeg tenkte på tidligere at vi kanskje skulle ansette Eirik som motivator, så at noen av oss kanskje kommer igjennom en bok av Hamsun *og' har utbytte av det.

Jeg er faktisk litt imponert over at Ann Christin klarte å lese ferdig Mysterier, for det klarte ikke jeg heller. Ga meg vel etter snaue hundre sider eller noe sånt. Det bruker å være rett før hundre sider jeg gir opp når jeg forsøker, i Markens grøde er det ett slags magisk punkt som jeg aldri kommer forbi. Om jeg ikke husker helt feil så er det rundt side 90.

Hamsun er for meg en sånn "jeg vil, jeg vil, men jeg får det ikke til". Jeg ser det gode språket, og hver gang jeg begynner på en bok så tenker jeg at: Denne gangen skal jeg klare det". Men så gir jeg opp igjen. Historiene har aldri gitt meg noe som helst, dessverre. Nå har jeg fått tips om August-trilogien. Det skal jeg huske på, og neste gang jeg føler for et forsøk så blir det første bok i denne. Ikke at jeg kommer til å gjøre noe forsøk i nærmeste fremtid, men når jeg en gang får ånden over meg.

Jada - Regnbuen er helt riktig gjettet. Den er kjempebra - helt til altså Knut dukker opp. Du bør absolutt lese den. Mitt eneste møte med Marie på trykk fra tidligere var barneboken "Tina Toppen" - ikke stor kunst, men sjarmerende, og Regnbuen ble en bekreftelse på at din slektning hadde et skarpt blikk og et godt språk. Barneskildringene hennes (jeg er svak for gode barneskildringer) er virkelig fine - hva enten det er barn eller voksne hun henvender seg til.

Deler din "imponasjon" for Ann Christin som jobbet seg gjennom Mysterier - det var visst en ren arbeidsseier, forstår jeg henne rett.

Tror det er et, vanligvis, godt skjult konkurranseinnstinkt som slo inn under lesing av Mysterier,hehe. Tenkte vel at når andre kan, kan jeg også. Jeg prøver å lære meg til å forstå hvorfor enkelte finner noen bøker så gode, når jeg ikke ser dette. Hadde det ikke vært for leseprosjektet vårt om Don Quijote hadde jeg ikke orket å lese den, men nå vet jeg hva andre prater om når de omtaler den.

Hadde det litt sånn når jeg leste Veien (the road) av Cormac McCarthy som jeg hadde det med Mysterier, leste den i utgangspunktet fordi alle hauset den så opp, og endte opp med å like den, men skjønner fortsatt ikke hvorfor den regnes som så storslagen.

Vi har vel allerede funnet ut at vi er på linje m.h.t. Don Quijote: jeg er veldig glad for å lese den boken, men hadde det ikke vært for samlesingen, så hadde jeg mistet gnisten for mange kapitler siden. Cormac McCarthy har jeg ikke prøvd meg på, men av det jeg har hørt om den, så tror jeg ikke det er en bok for meg. Jeg fristes ikke så lett av sånne undergangs- og katastrofe-romaner, kanskje det betyr at jeg må være veldig overfladisk, men da får jeg heller stå ved det. Jeg kan godt lese om "alvorlige" temaer, men er en sterk tilhenger av måtehold i alle ting... ;-P

Tihi - i og med at The Road og Mysterier er blant mine favorittromanar, skjønner eg jo korfor vi krasjar litt i smak :) Du får la vere å lese yndlingsboka mi, Morgon og kveld, då.

Tenkte nok at vi hadde litt forskjellig smak. Nå er det sånn at jeg faktisk likte The road, men synes ikke den var så fantastisk som mange sier. Dessuten er den så dyster at jeg ble i litt dårlig sinnstemning når jeg leste den. Minnet sterkt om noen serier/ filmer jeg har sett om å overleve et atomangrep/ evt et globalt dødelig virus som gjør at jun et fåtall overlever hvorav majoriteten er onde dødlige bander.

Hvis en skal vurdere en bok utfra hvor sterkt den griper en, ville nok denne komme høyt opp på min liste også. Jeg husker ennå den følelsen av nesten å bli kvalt av støv, og hvor håpløst alt var. Sukk,nei jeg sier som annelingua; jeg fristes (rett og slett) ikke så lett av sånne undergangs-og katastrofe-romaner.

Da skal jeg prøve å lese Regnbuen etterhvert, så får jeg håpe at jeg kan leve med Knut Hamsuns tilstedeværelse i boken. Jeg har også lest en en Maries barnebøker, men husker ikke hva den heter. Det var en søt og sjarmerende barnebok, det kan jeg si selv om jeg ikke var helt i målgruppen. Det er jo godt å vite at den av dem jeg har noen gener til felles med skriver bra da i alle fall...