Bokelskere.no

Jeg har kun lest "Forføreren" og den virket temmelig konstruert på meg. "Den magiske penis" hvdpersonen visstmok hadde var ikke morsom i det hele tatt, heller vulgær og kommersiell.

Merket meg også at Dag Solstad (den forfatter jeg har lest flest bøker av; BRA!)ble bedt om en kommentar da Jan Kjærstad ble tildelt Nordisk råds litteraturpris for en (flere?) av bøkene om denne ekle, blodfattige, kalde, postmodernistiske Jonas Wergeland. "Nei, dette vil jeg ikke kommentere", sa han.

Nei, gi meg heller mennesker som puster, elsker, fortviler og lever.

Hvordan Kjærstad er som person aner jeg ikke.

Men Dag Solstad virker meget kunnskapsrik og sympatisk!!

Traff ham for et par år siden da han holdt et foredrag "Om religiøsiteten i mine bøker" i et menighetshus ved Lillestrøm. Håper denne underfundige mannen lever mange år til og skriver flere bøker!!

Det var et sjeldent reflektert innlegg i Kjærstad-diskusjonen Stig. Mine komplimenter. Jeg forstår hva du mener, men opplever hans forfatterskap på en annen måte. Den teoretiske virkeligheten du skildrer, kjenner jeg meg ikke igjen i. Tvert imot kjenner jeg meg igjen i Kjærstads ganske så hverdagslige verden, der de små tingene ender opp med å få stor betydning. For sånn føler jeg ofte at livet er. Så spørs det om vi tør å tenke stort om små ting.

Det er en lengsel i Kjærstads bøker som overskygger kunnskapen og teoriene. I Kongen av Europa sies det et sted at romantikken er en forutsetning for opplysningstiden, at det ikke ville være kunnskap uten lengselen etter den. I denne spennvidden mellom opplysningen og kjærligheten til den, befinner mye av Kjærstads diktning seg. Det er en ydmykhet i dette som mange overser når de leser hans bøker og henger seg opp i hans kunnskapsrikhet.

Jeg sier ja takk, begge deler. Disse to forfatterne har ulike måter å skrive på. Det blir litt formålsløst å sette dem opp mot hverandre. Begge er utvilsomt kunnskapsrike. Begge er etter min mening også sympatiske mennesker (jeg har truffet begge to flere ganger), selv om jeg synes akkurat det er irrelevant i vurderingen av en forfatters bøker. Både Solstads og Kjærstads forfatterskap skildrer etter min mening levende mennesker, som jeg kan identifisere meg med. Jeg håper for min del at begge disse to lever i mange år og skriver mange flere bøker. :)

Er enig i at det er irrelevant mht til å vurdere en bok om forfatteren virker sympatisk eller ei. Det som gjorde at jeg svarte Stigs innlegg var at innlegget ga meg sterke assosiasjoner til min egen opplevelse av boka Forføreren. At Kjærstad er kunnskapsrik, tviler jeg ikke på. Bare det at jeg syns han briljerer med det.

Jeg er forøvrig også negativ til janteloven og dens utbredelse i Norge. Men problemet er at opprøret mot den kan slå over i det pompøse, noe jeg syns Forføreren gjør.

Har du forresten lest den siste boka til Solstad? Jeg prøver å få tak i symbolikken med at Bjørn Hansen leser "Sykdommen til døden" av Kierkegaard på slutten. Anmeldelsen i Dagsavisen skriver noe vettugt om dette.

Fint at vi kan være både enige (om saken) og uenige (om boka). Jeg opplevde ikke Forføreren som verken pompøs eller briljerende, men det er meg. :)

For øvrig så har jeg ikke lest den siste boka til Solstad. Jeg har nok ikke vært like trofast leser av ham som av Kjærstad. Har bare lest 6 av hans 17 bøker. :)

Hei,

Ettersom du spør antar jeg at du faktisk ønsker hjelp? (Jeg må også innrømme at det er forfattere jeg ikke klarer å komme igang med, av minst like irrasjonelle grunner, men de forblir min hemmelighet)

Jeg vet lite om dine interesser men her er et forslag til studieoppgave: Den norke Bokklubben ga ut "Tusen og en natt" rundt 1990, basert på en oversettelse av Waldemar Brøgger fra 1967. Utgaven fra 1990 hadde Jan Kjærstad som tilrettelegger. I 1987 hadde samme Kjærstad utgitt "Det store eventyret" Finnes det en sammenheng mellom disse hendelsene og en av hovedpersonene i "Tegn til kjærlighet"? I min utgave av "Forføreren" (billig) fra 2001 er det nesten i hvert eneste kapittel en eller flere boktitler fra verdenslitteraturen skrevet i kursiv. Vil du anbefale denne som en bokliste til noen du kjenner? Sist og ikke minst, om du av uforklarlige grunner ikke liker fyren, klarer du å ta Kjærstad i faktafeil?

Applauderer et konstruktivt innlegg i Kjærstad-debatten. Kjærstad sier selv at de orientalske eventyrene er av hans viktigste inspirasjonskilder. Jeg har selv en dansk oversettelse av 1001 natt på 5500 sider, som er neste storprosjekt etter Shantaram (utsetter Knausgård). Og for å komme herr Nesvik i forkjøpet: Det er både åpenbare og skjulte sammenhenger i Kjærstads forfatterskap. Den som ønsker å dypdykke, kan finne godt skjulte og glitrende perler.

Det minner meg litt om hvordan man kan reagere på "radiopersonligheter" hvis de dukker opp på tv. Noen ganger blir man sååå skuffet... Jeg tror jeg ville prøvd ut et lite eksperiment på meg selv, - kun for å se hvordan du vil reagere på bøkene hans. Tenkte jeg skulle anbefale "Forføreren", - men det er kanskje et dumt førstevalg (når du allerede har "piggene" ute mener jeg:-). Hva mener du Jan; får Stig bare en bekreftelse på sin oppfatning av Kjærstad ved å lese om Jonas Wergeland...??

Det virker som om Stig har et problem med personen Kjærstad (utfra et bilde han har inne i hodet sitt). Denne antipatien virker ikke helt rasjonell på meg og er altså ikke basert på forfatterskapet, da han ikke har lest noe av ham. Jeg tror ikke man kan kurere antipati overfor en forfatter ved å lese bøkene hans. I hvert fall ikke om leseren er forutinntatt i forhold til forfatteren.

På den andre siden: hvis Stig leter etter en sympatisk Kjærstad, en mer ydmyk forfatter enn han kanskje fremstår i media, så bør han gå til Kjærstads tidligste verk, kanskje hans debut-bok, novellesamlingen Kloden dreier stille rundt.

Kjærstad kjemper gjennom hele sitt forfatterskap mot den norske janteloven. Han kjemper for å tørre å tenke stort. Dersom vi er av den beskjedne typen som synes det er dumt å tenke stort på egne eller andres vegne, som synes storhet og stolthet er en synd, så er nok ikke Kjærstads bøker noe for oss. Det jeg opplever ofte i samtale med andre, er at Kjærstad nettopp blir offer for den samme janteinnstillingen som han kjemper mot i hver eneste bok.

Til Stig: Hvorfor lese Kjærstad i det hele tatt? Jeg forsår egentlig ikke helt poenget. Hvis det er en forfatter jeg ikke liker, så leser jeg bare en annen. Det finnes millioner av bøker der ute. Vi klarer ikke å lese mer enn en brøkdel av dem i løpet av et liv, uansett.

Et interessant innspill: Hvordan få interessen for en forfatter man ikke tåler trynet på?

Jeg har ikke noe godt tips. Jeg kjenner Jan Kjærstad. Han er en helstøpt person med ærlige hensikter i alt han gjør. Han er også en god familiemann og en interessant samtalepartner. At han er en habil pianist gjør ham også til en morsom mann å ha med på nachspiel, hvis det er et piano til stede. Vi har drukket mange glass sammen, og jeg kan skrive under på at han over hodet ikke har noe "glatt" ved seg. At han mangler karisma, stiller jeg meg fullstendig uforstående til.

Ja, Kjærstad er kunnskapsrik, og han liker å skrive på en slik måte at kunnskapene kommer i sentrum. På en måte er han en feilplassert romantiker i opplysningstiden. Men jeg er absolutt inhabil i min vurdering av mannen. Han er en venn, og venner forsvarer man. Andre kan ha fått et annet inntrykk av ham, bevares.

Når det gjelder bøkene hans, har jeg lest alle sammen (tror jeg), og uansett mitt kjennskap til Kjærstad som person, så har jeg en dyp respekt for hans forfatterskap. Etter min mening er han en av samtidens beste norske forfattere. Han er ambisiøs på egne vegne og ønsker å fortelle noe med bøkene sine. Han har også et språk som til tider kan være grensesprengende, og en evne til å skildre nyere norsk historie på en mer forfriskende og ironisk måte enn noen annen forfatter.

Jeg legger merke til at du ikke har lest noe av ham, Stig. Dersom forfatteren byr deg så mye imot (som person, og kun basert på et bilde) at du får kvalmefornemmelser når du åpner en bok av ham, så tror jeg ikke jeg har noe tips til deg, annet enn at du enten får la være å lese ham eller jobbe med din egen Kjærstad-traume.

Hei Stig. Jeg har litt problemer med å forstå hva du mener over, men får et inntrykk av at du ikke fikk det utbytte av bøkene til Kjærstad som du kanskje forventet, til tross for at du sier at han skriver "drivende godt". Vel, nå var jo dine forventninger så lave som de kanskje kunne blitt (utfra dine betraktninger før du leste ham). :)

Jeg vil ta fatt i noen utsagn som, hvis jeg forstår deg rett, er ankepunkt mot Forføreren: at Kjærstad ikke forfører, at det er store huller i hans historiefortelling, at han burde lese seg selv og at han i perioder blir (pinlig) kjedelig. Vel, jeg tror ikke Kjærstad ønsker å forføre. Det er ikke mange likhetstrekk mellom Wergeland og ham som person, etter det jeg vet. Videre tror jeg ikke Kjærstad har satt seg som mål å skrive en komplett historiebok. Jeg tror derimot at han leser seg selv. Gang på gang på gang. Jeg vet såpass om skriveprosessen bak en slik utgivelse at hvert eneste ord sannsynligvis har vært lest et titalls ganger av forfatteren selv før utgivelse. Og at det kan bli kjedelig? Vel, vi lesere er forskjellige. Noen kjeder seg ved å lese Ibsen, andre koser seg. Noen kjeder seg gjennom Larssons krimbøker (jeg inkludert), andre fryder seg over dem. Selv fant jeg ikke et kjedelig øyeblikk i Forføreren.

Dypdykking og dypdykking ... jeg har i hvert fall lest mye av ham, og rytmen i språket hans passer meg godt. Jeg er også opptatt av de samme tingene: At det skal være greit å tenke stort i Norge, at vi bør kunne lære av historien og de store tenkerne før oss, at kunnskap og lengsel går hånd i hånd og at enkeltindividet må gis en reell sjanse i livet. I tillegg synes jeg Kjærstad er en kløpper på å strukturere en fortelling. Men dette er mine tanker og opplevelser. Jeg kan forstå at andre leser ham annerledes.