Vel, de siste hundre sidene var bra. Da var det personlige forhold og relasjoner som sto i fokus, ikke blader, huler og Morens sang. Må si jeg ble evinnelig lei av boka til tider, så den tok meg lang tid å komme gjennom. Ikke før slutten, som sagt, da våknet jeg, og nøyt Ayla og Jondalar. Gjør ikke noe at dette er den siste, hadde neppe blitt annet enn gjentakelser i ei til, og til og med jeg vet etterhvert at pilebark er smertestillende, at hestehov gir saltsmak, og at kamille roer mager...
Sist sett
