Bokelskere.no

Jeg har lest en Hamsun (Mysterier) og anbefaler ikke å begynne på den. Ettersom jeg har forstått er det andre bøker av H som er enklere å forstå og like for nybegynnere. Jeg skal gi ham en sjanse til, men venter litt. Tenkte å prøve meg på Markens grøde eller Viktoria, siden vi har dem i huset. Fenger ikke neste, gir jeg opp. Språket er vakkert, men for meg blir det dessverre litt kjedelig og irriterende å lese lange monologer/ dialoger spekket med skildringer og underlige tanker.

(Igjen må jeg ty til å svare én når jeg egentlig svarer flere. Livet er vanskelig, er det ikke?)

Hamsun er vel en av de største splitterne her på forumet. Det er et enten-eller om å elske eller hate ham, det er ingen toner av hengivenhet midt imellom disse. Selv tilhører jeg den part som blir ør, øm og svett av å lese ham, og tar derfor nå til motmæle. Det var kanskje ventet? Noen må jo forsvare vår prosaprins!

Jeg kom til å tenke på en morsom vits av Woody Allen:
Two elderly women are at a Catskill mountain resort, and one of 'em says, "Boy, the food at this place is really terrible." The other one says, "Yeah, I know; and such small portions."
Det du sier om Hamsun (og som jeg har observert er det vanligste argumentet imot ham her på forumet) synes å være denne vitsen snudd på hodet. Altså: "Hamsun skriver ypperlig, men det blir for mye". Denne logikken gir ikke mening for meg.

Et annet argument sier at "Han skriver bra, men han skriver om de feil tingene". Som Solveig skriver ovenfor, "han har et veldig bra språk, men historiene fenger ikke meg". Noe uhøflig likefram er jeg nå i uttrykksformen, men hvilke historier er man ment å skrive hvis man ikke kan skrive om de evige temaene Hamsun tar opp? For meg er det endog ofte slik at det er språket som former historiene, dvs. teknikk kommer før innhold, eller snarere at innholdet forutsettes av teknikken. Men så er kanskje teknikk feil ord å bruke om Hamsun, da det ikke er noe oppskriftsmessig ved ham.

Bjørg Frøysaa skriver nedenfor at hun ser "absolutt at han skriver godt, men det blir liksom ikke den rette stemningen." Dette utsagnet forstår jeg ikke. Stemning er nettopp Hamsuns ess. Jeg tror man må lete lenge etter en roman som kommer like mye til live som Pan.

(Det blir forøvrig spurt om lydbøker: jeg har hørt mange lovord om Axel Hennies opplesning av Sult, skjønt jeg har ikke erfart den selv. Kanskje den kan anbefales?)

Jeg tilhører absolutt Hamsun-elskerne her. Og til ditt spørsmål om Axel Hennies "Sult" kan anbefales, er svaret et stort og rungende "Ja!" Det tar dessuten bare i overkantav fem timer å høre gjennom hele boka, og det burde være overkommelig for de fleste. ;-)

Jeg for min del hater ikke Hamsun, selv om jeg ikke har blitt begeistret hittil.

Jeg må, som Ann Christin, ha mer enn bare godt språk for å kunne glede meg over en bok. Et bra språk er klart noe jeg setter pris på, men om det ikke finnes noe mer jeg liker, som for eksempel en historie som fenger, så blir ikke jeg med i fanklubben. Nå har ikke jeg vært innom alle Hamsuns bøker, så det kan godt hende jeg finner noe jeg liker der, derfor vil også jeg gi Hamsun en ny sjanse.

Når det gjelder de bøkene jeg har gitt et forsøk, men ikke fullført, så har jeg ikke blitt grepet av historien, det er ikke noe som suger meg inn å gjør meg interessert. Dessuten synes jeg det er fryktelig så dystert alt sammen jeg har prøvd. Nå er jo i og for seg Dostojevskij også dyster, men der rives jeg med av historiene med en gang, og ser at det har en effekt. Det er mulig den også har det hos Hamsun, men at jeg aldri har blitt engasjert nok til å legge merke til det.

Jeg har ikke avskrevet Hamsun helt enda, men jeg kommer nok aldri til å sette bøkene på noen liste over favoritter heller. Hamsun er en forfatter man liksom skal like for å være med i det gode selskap, så jeg får vel bare fortsette å prøve å håpe at jeg ser lyset en dag jeg òg.

Jeg kunne ikke se i hyllene dine hvilke bøker av Hamsun du hadde prøvd, men jeg vil anbefale å starte med August-trilogien (Landstrykere, August og Men livet lever). Den er iallefall ikke dyster. Jeg synes den er veldig morsom, med en del underliggende alvor.

Benoni og Rosa er vel heller ikke dyster. Jeg har ikke lest den, men den ligger på vent i lesebunken min. Husker den fra en TV-serie i min barndom, og det var gode skilringer av små kystsamfunn i en brytningstid. Forskjellen mellom storfolk, småfolk og oppkomlinger beskrives godt og med en del humor.

Det er ikke meningen å tvinge deg til å like Hamsun, men hvis du ikke liker det dystre, tror jeg det er lurt å starte med andre bøker enn f.eks. Sult og Markens grøde.

Jeg har ikke lagt inn noen av Hamsun-bøkene her. Det ligger ingen protest bak det, eller noe sånt, men jeg opererer med bøker jeg eier her inne, og i min hylle står kun Markens grøde, men da i en så gammel utgave at jeg må legge den inn manuelt.

Jeg har prøvd meg på Markens grøde mange ganger, siden den står så lett tilgjengelig i hyllen, men den får jeg absolutt ikke til. Har også forsøkt Sult og Mysterier, har noe i bakhodet som sier meg at jeg har forsøkt meg på Konene ved vannposten (er det ikke det den heter) også, men den har i så fall ikke satt noen spor.

August-trilogien har jeg ikke en gang tenkt på å forsøke, så det er et tips jeg skal notere meg. Jeg har også fått tips om Pan og Victoria fra andre hold. Jeg kommer sikkert til å forsøke meg på mer Hamsun, så det er fint med tips og råd jeg kanskje kan gjøre meg nytte av. Tusen takk!

Jeg har vel sagt det før noen ganger at et godt språk ikke er nok i seg selv for å tilfredsstille min leseglede. Jeg må ha en handling jeg forstår, kjenner meg igjen i, eller i det minste synes er interessant.

En kan jo anerkjenne et godt språk selv om en ikke begeistres av det. Jeg har jo også sagt at jeg skal gi Hamsun en ny sjanse, men er usikker på om jeg blir noen blodfan,hehe. Du skriver at enten hater eller elsker en Hamsun, men der er jeg ikke enig. Jeg verken hater eller elsker; er bare nysgjerrig på hvorfor så mange synes han er så fantastisk. For å finne ut det må jeg ihvertfall lese to bøker.