Bokelskere.no

Det er interresant det du skriver om Filippinene. Bare det kunne jo vært er utgangspunkt for flere norske forfattere enn i dag, noen flere utenlandsopphold. Det er vel der f.eks Nygårdshaug har hentet mye av sitt univers.

Du spør om man må leve i ufrihet for å skrive godt. Mitt svar er at det håper jeg virkelig ikke, da er jeg i såfall ikke i tvil om at jeg hadde valgt bort "den gode" litteraturen. Jeg skrev et annet sted i tråden at jeg aldri, ihvertfall ikke bevisst, vil romantisere fattigdom. Så da blir vel diskusjonen litt mer av typen: må vi som lever i frihet, og den litteraturen som speiler oss, være så selvgranskende?

Jeg mener for eksempel Langelands historie Wonderboy var glittrende samfunnssatire - og kritikk. En samtidshistorie med en moderne variant av et gammelt tema: livsløgnen. Så jeg tror god litteratur kan være et overskuddsforetagende. Solstad har levert mange eksempler, som av nasjonen settes høyere enn de fleste.

Det er engasjementet for noe utover oss selv jeg savner, i de historiene som dyrker det navlebeskuende mismotet. Jeg synes å ha sett det gå igjen i en del norske bøker som hylles som den nye vellykkede litteraturen. Engasjement er så mangt og hva hver enkelt regner som engasjert, sikkert det samme. Jeg tenker også på engasjement utover rent tradisjonell politisk forstand, som for naturen i Ekmanns "Hunden".

Så når tittelen ble:"har vi det for godt?". Var det for å diskutere om det at alt kommer så lett til mange, gjør oss litt late i bruk av språket. At der religionen tidligere var opium for folket, har pengene blitt det for oss. Og også vi blir deprimert av det;) Kanskje større engasjement kunne få flere til å finne mening.

Nei, å leve i fattigdom er ikke mye romantisk. Og å leve helt nede på bunnen i et samfunn i både fattigdom og uvitenhet er slett ikke romantisk i det hele tatt.

Du spør om vi som lever i frihet i den rike delen av verden må være så selvgranskende. Hvis du med selvgranskende mener at man "går inn i seg selv og søker sin egen selvutvikling i meditasjon og alternative trosretninger".
Tja, det blir antagelig slikt som gjerne opptar mange, når man allerede "har alt", og ikke trenger å anstrenge seg noe særlig for å ha mat på bordet og tak over hodet. Jeg har lenge sett meg kvalm og overmett på alle "selvrealiseringsbøker/selvutviklingsbøker", New Age-litteratur og all den andre alternative litteraturen som pøses ut på markedet (jeg har flere av disse selv; må jo ha noen slike for å vite hva de handler om). Mange har oppdaget at alternative livsanskuelser/trosretninger er Big Business, og tjener store penger på folks higen etter "mening i tilværelsen" og noe å tro på. Mye av denne alternative litteraturen fører til at mange rett og slett blir overdrevent selvopptatte og egosentriske.

Jeg forstår godt hva du mener når du etterlyser engasjement for noe utover oss selv, istedenfor alle de navlebeskuende, selvopptatte greiene.
Det er vel derfor jeg liker så godt å lese mer biografiske historier og romaner med mange røtter i virkeligheten fra andre deler av verden.

Nå har jeg ikke lest de bøkene du nevner her. Vil du anbefale dem?

En liten kommentar til denne Norah. Jeg mener at selvgranskende og selvbeskuende ikke er en og samme sak. Å lese litteratur om selvutvikling betyr ikke at man blir en superegoist med kun tanke for eget velvære. Å kjenne seg selv på godt og vondt tror jeg er et stort pluss i forhold til omverdenen. At det er når man kjenner seg selv at en er i stand til empati og forståelse for tingene rundt seg. Og at det nettopp er når man ikke kjenner seg selv, er utrygg på seg selv, ja da har man lett for å bli selvbeskuende.

Men at man ikke trenger å lese all verdens selvutviklingsbøker for å bli kjent med seg selv, det er jeg enig i. Man kan lære av å lese annen litteratur og ikke minst ved å være interessert i verden rundt seg.

Ja, selvsagt har du rett i at det er viktig å kunne være selvgranskende, i den forstand at man dermed kan forstå både seg selv og andre bedre.
Mine bemerkninger om selvutvikling er et resultat av å ha diskutert med mange som ser ut til å stå fast i sin egen verden, og som ikke ser ut til å klare å se noe annet enn seg selv og sin egen (nesetipp) selvutvikling.

Ja. Jeg synes "Hunden" var veldig god, men det er uttrykt ulike meninger om den her inne: Hunden. Den er så kort at det uansett er lite å tape på å gjøre seg opp en mening. Selv er jeg glad i dyr og tilbringer mye tid i sammen men hunder, og synes Ekmann gjør et troverdig og usentimentalt forsøk på å sette seg i dens sted som del av naturen. Det er en søt liten historie:)

Wonderboy er noe helt annet og noe av det morsomste jeg har lest. Treffende også i retrospekt med tanke på finanskrisa og spekulantenes ansvar. Wonderboy handler om en som tar grovt for seg av den nye tidens goder og som stadig jager etter penger for pengenes egen skyld.

Solstad må jeg desverre innrømme at jeg har flere uleste av i hylla og kjenner best fra omtaler. Genanse og verdighet har jeg lest og likte. Andre kan nok gå mer i dybden om den boka enn meg, men den er jo med i århundrets bibliotek og regna som et godt samtidsspeil.

Det ser lovende ut! Kan godt tenke meg å ta for meg både "Hunden" og "Wonderboy".
Solstad tror jeg aldri at jeg har lest noe av, men bør kanskje gjøre det nå, etter at han har fått den utnevnelsen han har fått av staten...?