Bokelskere.no

Fjerde og femte akt

Doktor Stockmann innkalte byens innbyggere til folkemøte, men møte ble "kuppet" av hans bror byfogden, redaktør Hovstad og Aslaksen. Stockmann snakket ikke om det nye badet, men fortalte at samfunnets farligste fiende er flertallet.
Etter en avstemming på møte ble Stockmann erklært som en folkefiende.

Stockmann og familien blir jaget fra møte.

Stockmann velger sannheten tiltross for trusler og store tap. Ved å ikke følge strømmen, men tørre å stå imot presset fra den store massen mener han at det er han som har gått av med seieren.

Han har mistet jobben, huset, pasientene sine, broren har vendt seg vekk fra han, Petra har mistet lærerjobben, men Stockmann velger å forbli i byen. Stockmann sier, Saken er den, at den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene.

Dette var et fantastisk stykke :)

Enig med Hedvig om at dette er et godt stykke. Jeg ble fascinert av hvor fort de forskjellige aktørene skiftet side underveis. Både ansatte i avisen, den store skare og fru Stockman hoppet raskt fra den ene leir til den andre. Jeg mener å se at dette stykket også er et spark mot kameraderiet som forvalter sannheten etter eget forgodtbefinnende. Jeg må derfor si meg enig med kjell k i at dette stykket er enda mer aktuelt i 2011.

Jeg kom over en bok av Francis Bull som heter "Vildanden og andre essays" (utgitt i 1966). Der skriver Bull om en utvikling i Ibsens holdninger og bruker "En folkefiende" og "Vildanden" som eksempler". Sitat:

For eksempel sannhetskravet: det stilles som en absolutt fordring i Bjørnsons store tale i 1877 om "å være i sannhet" og Ibsen hadde selv i skuespill som "Et dukkehjem", "Gengangere" og "En folkefiende" bekjent seg til en lignende oppfatning. Når fru Alving taler om at hun visst egentlig burde fortelle Osvald sannheten om hans far, svarer pastor Manders at hun må da ikke nedbryte sin sønns idealer, - og så følger fru Alving replikk: "Ja men sandheden da?" og Manders': "Ja men idealerne da?" Her står dikteren på fru Alving side, og i doktor Stockmann skapte han en sannhetssiger, som tross sitt noe "uredige hode" hadde hans fulle sympati og beundring. Men han var ikke den som kunne bli stående ved Stockmanns standpunkter. Han måtte tenke videre og lenger frem, om hvordan det hadde seg med denne ideale fordring på alltid å skulle være i sannhet.
Og denne utviklingen kommer til syne i "Vildanden". Jeg vil prøve å følge dere i gjennomgangen av det stykket, som jeg for øvrig synes er det beste av samtidsdramaene han skrev. Skal bli spennede å høre hva dere synes!