Bokelskere.no

Har du opplevd å lese en bok "alle elsker" og ikke forstå noenting av hva alt oppstyret gjelder?

For en del år tilbake leste jeg Balansekunst av Rohinton Mistry. Da jeg var ferdig tenkte jeg: "Ja, dette er ti timer av livet mitt jeg aldri får igjen". For meg ble den bare en suppe av elendighet fullstendig ribbet for livets nyanser.

Etter å ha hørt så mye om "Alkymisten" av Paulo Coelho, trodde jeg at jeg ville sluke boka. Men jeg ble så skuffa. Fant den ikke spennede i det hele tatt. Eller det var forsåvidt en fin bok, men jeg tenkte ikke mye over den i etterkant, og den forandret ikke livet mitt, som jeg har hørt andre si.. Jeg husker fint lite av handlingen i boka nå, har bare ett bilde av en person stående i en ørken og fundere over ett eller annet. Jeg tror dette er en bok som man må være i en spesiell del av livet for å like, og for at den skal kunne forandre livet ditt.

Det må være "Anna Karenina" Lev Tolstoj. Ble riktignok fenget av historien til Anna, men synes det ble altfor mange langtekkelige beskrivelser som ikke klarte å fenge meg. Kanskje jeg ikke så storheten i verket, eller ikke evnet å se storheten, men skuffet ble jeg. Har en venninne som hadde lest den flere ganger og synes den er veldig god. Blir egentlig litt nyskjerrig på hva hun ser, som ikke jeg ser. Hm.. må vel spørre henne:)

Så absolutt enig med deg. Jeg syntes Anna Karenina var en stor nedtur. Minst et bind for langt.

Så langt har jeg bare møtt meg som har syntes at "Dr Faustus" av Thomas Mann var begredelige greier. Jeg lurer på om det bare er meg, eller om jeg har noen som deler dette...

Jeg vet ikke om de som liker "Sofies verden" av Jostein Gaarder "elsker" den. Det er i allefall mange meninger om boka.
Jeg har faktisk lest den ut, men jeg måtte låne den 3 ganger på biblioteket før jeg klarte å bli ferdig.
Jeg sleit noe veldig med den, kjempet meg gjennom side for side og fant lite mening i fortellingen.

For å si det sånn ble jeg ikke venn med boka, og jeg kan derfor ikke helt forstå hvordan den har blitt solgt til så mange land. Vet ikke om boka slo an men det gjorde den kanskje.

Jeg har heller aldri forstått meg på Sofies verden, jeg fullførte den ikke, i motsetning til deg. For min del kan det ha noe å gjøre med at jeg forbinder den boken med en person jeg ikke tåler, en person jeg gikk i klasse med en gang i tiden som var en besserwisser og selvdigger av de sjeldne. Vedkommende leste Sofies verden mens vi gikk på skole sammen og gjorde alt for å vise seg som smartere og mer moden en resten av oss ved å fortelle hvor dyp boken var.

Jeg grøsser egentlig bare jeg tenker på vedkommende, men nok om det, jeg leste aldri boken den gang, men forsøkte senere i voksen alder, jeg måtte jo vite hva alle snakket om. Det ble platt fall, det handlet vel om at jeg ikke fant noe i fortellingen som tiltalte meg. Har heller aldri vært spesielt interessert i filosofi, men aldri hatt noe direkte imot det heller... Konkluderer bare med at jeg ikke fikk til å fullføre boken jeg, tenker jeg...

Juliet Naked av Nick Horby. Denne romanen er å foretrekke som feelgood-film (i mine øyne). Imidlertid er jeg velvillig og håper at romanen oppviser flere kvaliteter enn jeg oppdaget - om jeg noensinne leser den igjen ;-) Den var nokså morsom å høre på lydbok, og enkel å forholde seg til. Det er kanskje der jeg tar feil og romanen har rett... Men av Nick Hornby forventer, håper, jeg nå litt mer enn fan-figurer, emosjonell tilhørighet til populærmusikk og menn som får oss til å trekke på smilebåndene mens de strever med voksen-, par- og mannsrollen. Dette har han nemlig vist at han får til. Jeg tror han kan greie mer utover det vante reportoaret. Misfortå ikke: litt morsmomt var det, men jeg ønsker litt nytenkning. Er jeg for kritisk ift Horby? Gi gjerne innspill.

Vente, blinke av Gunnhild Øyehaug.

Ei anna bok eg berre måtte lesa, er "Tusen strålende soler". Eg hadde lest "Drageløperen" og syns den var ganske bra, men denne var nedtur. Når ein har lest røyndomsskildringar som "Mitt liv, min frihet", som på ein måte omhandlar litt av same tematikken, så må eg innrømma at denne romanen kom til kort. Har tenkt at Housseini kanskje ikkje var så god på å gå inn i ei kvinnes verd, kanskje?

Jeg kom meg ikke gjennom Drageløperen. Husker ikke hvor langt jeg kom, men det jeg leste var drepende kjedelig.

Jeg er helt uenig. Synes "Tusen strålende soler" var bedre enn "Drageløperen."

Vi har forskjellige "utgangspunkter" når vi leser, og selv om bøkene er de samme, så betyr ikke det at vi får den samme opplevelsen.

Men jeg er enig med Cathrine. Jeg likte Drageløperen så veldig godt, leste den med en gang den ble tilgjengelig på det skandinaviske markedet, lenge før den ble en bestselger og anbefalte den til alle. Da måtte jeg jo lese Tusen strålende soler også, men det ble platt fall for min del. Jeg ville så gjerne like den, men fikk det ikke til. Jeg synes språket var platt og fullt av klisjeer, mens historien virket uinspirert.

Det er morsomt å se hvor ulikt folk tenker om bøker. Selv mennesker jeg kjenner og vet er like meg på mange måter kan reagere helt annerledes på en bok enn jeg har gjort.

Det er en del bøker som kommer inn under denne kategorien hos meg, men det er de siste jeg husker best. Avsluttet for noen dager siden "Engelens spill" og det var en reell nedtur etter "Vindens skygge." Alt for mange sombier og slikt. Det er ikke i min gate akkurat. Ble også veldig skuffet over Stig Larsons første roman. Dvs. de sidene jeg leste. Hadde jo hørt mye fint om disse bøkene, så jeg gledet meg, men desto høyere ble fallet da jeg fant ut at denne er det ikke vits i å fortsette og lese.

Hva er sombier?

Hei. Mulig du alt har fått svar fra andre, og her er mitt. En zombie er det vi på norsk kaller et gjenferd. Dvs. levende død, eller en død kropp som gjenopplives av en overnaturlig kraft.

Kanskje ikke akkurat spøkelser, men en annen form for død. Vi dør, men oppstor fra de døde og ser ut som oss selv bare at vi ser litt rare ut, går rart, lager rare lyder og gjerne angriper mennesker ved å spise menneskehjerne. Zombier ser ut som mennesker, men bare ser litt mer død ut. Som nettopp stått opp fra grava ...

Så bra du sier fra, jeg har ikke den helt store "peilingen" i dette emnet. Så jeg burde vel egentlig ikke skrevet noe. :-) Du har en god beskrivelse av zombier, og det viser meg også hvorfor jeg ikke er så glad i sånne bøker.

Men du hadde jo rett om at de er jo levende døde:) Så du var jo i riktig retning:D Har ikke lest så mange zombiebøker jeg heller, men har veldig lyst. Syns zombiefilmer er morsomme:)Men skulle gjerne ha lest mer om det emnet.

He he;-)) Jo du har rett i det, var litt usikker på om det passet med gjenferd, men fant ikke noen bedre ord på norsk. Selv kommer jeg definitivt ikke til å lese fler bøker hvor disse er så fremtredende i historien. Kanskje i eldste laget for sånn literatur;-D men lykke til med oppsporing av mer data om emnet.

Sikkert jeg som interesserer meg i sære ting og man kan aldri bli for gammel til slik litteratur;)

Kanskje mer interesse enn alder ja, og jeg har i alle fall funnet en som ikke er min. Godt vi har så mye forskjellig litteratur.

Ja, det er godt å ha mange sjangre å velge i. Leste nesten bare horror før, men må si at jeg har blitt litt flinkere med å vandre innom flere sjangre. Skader ikke å utvide horisonten litt heller :)

Jeg hadde superhøye forventninger til "Senor Peregrino". Den lå på topp på alle lister, mange jeg kjenner anbefalte den varmt og jeg lanserte den med brask og bram i lesegruppen min. Det var fem svært misfornøyde damer som møttes seks uker senere...Litt for svulstig, litt for overdramatisk var dommen vår.

Kan bare skrive under på den!!! Leste ut boka nærmest på trass. Den fenget ikke meg overhodet.

Jeg har et veldig ambivalent forhold til John Irving. Gruer meg alltid til å begynne lese hans bøker fordi de kan jo bli drepende kjedelige, som nå sist med "Til jeg finner deg". Men jeg vet også at de kan bli jublende morsomme, og derfor må jeg bare lese.

Eg har bare lese Enke for et år, og eigentleg konkludert med at Irving er oppskrytt.

Irvings bøker er kanskje mer varierte enn du vil tro. "Enke for et år" er langsom bok. Prøv "Siderhusreglene", en fantastisk bok som har dybde, og historie over seg.

Les Garps bok, Hotel New Hampshire, En bønn for Owen Meany eller Siderhusreglene - Så kan du si hva du mener om John Irving. Er selvfølgelig ikke sikkert noen av dem faller i smak heller, men jeg elsket dem alle for de fantastiske og underlige karakterene, de gode historiene og det "Irvingske univers."

Det kan godt hende eg ikkje har gitt han mange nok sjansar. Eg får sjå om eg klarer lure ei bok til innimellom alt det andre eg har lyst til å lese. For houvdgrunnen til at eg sjeldan les fleire bøker av forfattarar eg ikkje likte, er jo dette med at det er så mange bøker og så lite tid... Ein må liksom prioritere.

Helt enig. Garps bok = genial. Enke for et år = skyt meg!

Don Quijote var en gedigen skuffelse. Det er uhyre sjelden jeg avbryter bøker, men her ga jeg meg etter litt over hundre sider. Den var så irriterende, og så kjedelig?! At den er blitt kåret til verdens beste bok hadde jo gitt med visse forventninger.

A heartbreaking work of staggering genius av Dave Eggers var heller ikke en høydare. Et par morsomme episoder i begynnelsen, men så ble det bare drita kjedelig og langtekkelig, før boken plutselig sluttet sånn helt uten mål og mening.

heilt enig når det gjeld Don Quijote.Vanvittig kjedelig...kven er det som egentlig har bestemt at det er verdens beste bok??

Bestemt og bestemt - men desse her har i alle fall stemt ...

Vel, Knausgård: jeg tvang med til å lese ferdig Min Kamp 1. Holdt på å kjede meg ihjel under beskrivelsene av all vaskingen i huset etter dødsfallet; det varte og varte - for mye dveling. Så begynte jeg på 2'ern og fikk noia av inngående og langtekkelige beskrivelser - kom ikke nær halvvegs en gang før jeg sa at nok er nok. Har lest en og en kvart Knausgård - nok i bøtter og spann.

Shantaram, bl a greip ikkje meg heilt. Men bestemte meg for at eg ikkje skulle gje meg før s.100...Den var litt festlig i byrjinga til tider,men likte ikkje hovudpersonen, og syns boka var sjablongaktig og direkte kjeda meg.

Når du ser meg av Siri Hustvedt. Ga den to sjangser men dog..

Lily Dahl av Siri Hustvedt. Dørgende kjedelig. Andre halvdel av The Summer without Men av Siri Hustvedt måtte jeg tvinge meg til å lese ferdig (første halvdel var bra). Det skal sies at jeg synes hun på mange måter er veldig flinkt og skriver svært godt. What I loved og The Blindfold er flotte :-)

Eg er einig både angåande What I loved og The Blindfold og Sommeren uten menn. Sistnevnde blei eg oppriktig skuffa over. Men Når du ser meg synest eg var ei veldig god bok.

Hva heter Når du ser meg på eng? :-) Lurer nemlig på om jeg har lest den.

The Sorrows of an American. Eg fann Når du ser meg og kjøpte denne, like etter at eg hadde lese ho på engelsk. Det er ingenting i tittelen som tilseier at det skal vere same boka...

Oj, det var fint at du minnet meg på at jeg har den stående ulest i hylla :-) Hva synes du om The history of my nerves - om du har lest den?

Den bør du lese!

Eg har ikkje lese The historiy of my nerves, har du? Eg tenkte eg skulle få tak i ho til sommarlesinga.

Har lest første halvdel av The History of My Nerves i vinterferien i fjor. Så fikk jeg influensa og ble avbrutt (jeg opplevde at man må være skjerpet når man leser - ikke feber - pga at den er spekket med info). Har du sans for noe av det Hustvedt skriver, så kan det være lurt å prøve seg på denne! Jeg kommer nok til å lese den ferdig en dag bl.a fordi jeg lurer på hva hun til slutt fant ut (hun skriver om selvopplevde og merkelige skjelveanfall som legene ikke så ut til å finne ut av og kommer inn på hjerne forskning, psykologi m.m.). I denne boken briljerer hun med alt hun har lest og kan om hjerne og psyke. En del av det er interesant lesning, men dosen kan bli litt stor for min del. Jeg er mer opptatt av litteratur enn psykologisk forskning. Hjerneforskning er interresant, synes jeg :-)

Eg har høyrd fleire seie at det er litt for mykje nevro-psykologi i den boka, ja. Men eg har lyst til å lese ho likevel. Eg er litt interessert i slikt også, og ho har jo fått gode kritikkar med tanke på det faglege innhaldet, så då tenker eg det kan vere lærerikt.

Det er ikkje alle bøker som er egna til å lese når ein er sjuk.

The Road av Cormac McCarthy. Jeg endte veldig opp med følelsen av "Ja, ja, godt den er tynn!" under lesninga. Dialogen som bestod av at de sa "Okay" til hverandre ørten ganger daglig fant jeg lite engasjerende, og jeg irriterte meg over mangelen på apostrofer der de hører hjemme. Jeg ser ikke helt hva slags effekt det skal gi å skrive "dont" i stedet for "don't".

Åh, eg blei veldig gripen av det poetiske og sterke språket i The Road. Eg syntest det var ei grusom og fantastisk bok på ein gong! Det med dialogen som du peiker på, synest eg er ei av boka sine styrker, fordi det viser fram korleis dei kommuniserer mangelen på kommunikasjon.

Har egentlig hatt flere slike opplevelser, men den siste skuffende leseropplevelsen må være On the Road av Jack Kerouac. Altså, jeg har også lyst å like kul beatlitteratur fra 50-60-tallet, men det var bare noe med den boken som gjorde at jeg satt igjen med en følelse av.. ingenting? Det impulsive språket var vel ikke helt "my cup of tea", selv om den inneholdt noen heftige formuleringer. Skal gi beatlitteratur et nytt forsøk med for eksempel Naked Lunch av Burrough, men jeg tror at prosjektet må få hvile litt først.

"On the road" ble skrevet i løpet av tre hektiske uker, og bærer tydelig preg av det. Selv synes jeg boken er et mislykket eksperiment, og jeg kommer neppe til å gi den en ny sjanse. Den kan forøvrig ikke sammenlignes med "Naked Lunch" som er et langt mer innadvendt og surrealistisk verk. Riktig dagsform er en forutsetning for maksimalt utbytte.

Naked Lunch er nok et eksempel på en bok jeg ikke fikk til. Jeg måtte gi opp ganske tidlig, og lurer fortsatt på om det er jeg som er dum eller boka som er dum.

Jeg haddde også et trist møte med "On the Road" av Kerouac. Beatlitteratur hørtes kult og spennende ut, og forventningene til kult-romanen var skyhøye. Men etter endt lesning satt jeg lik deg og igjen med en tomhetsfølelse. Boka leste jeg tidlig på nittitallet, og jeg husker at jeg satt igjen både skuffet, oppgitt og lettere forvirret.

Nå er vi i alle fall tre som ikke fant den store leseopplevelsen i On the road...

Fire!

Tiberiusklippen av Sigmund Jensen. Aftenposten omtalte boka som "Et episk storverk, sivilisasjonskritisk dystopi som er helt på høyde med internasjonale forgjengere". Jeg hadde såå store forventninger til denne boka, men har enda ikke orket å fullføre. Og akkurat det er et irritasjonsmoment av de store, så boka ligger fremdeles lett tilgjengelig...

For meg så blei "Bokhandleren i Kabul" ein gedigen skuffelse. Eg skjønner ikkje at denne boka fekk så masse positiv omtale.

Skjønner ikke jeg heller. Fikk pris gjorde den også. Det var ikke noe spesielt med den, og kjedelig skrevet. Kjempet meg videre for å se om det ble bedre, men det ble det jo ikke. Jeg mistenker at alt oppstyret var mye fordi både temaet og forfatteren var veldig aktuell i media på den tida.

Jeg likte svært godt "Bokhandleren i Kabul". Synes Seierstad på en troverdig måte skildret hverdagen i Afghanistan. Men vi har alle ulik smak og det er fint.

Heilt einig. Eg syns denne var skikkeleg dårleg.

Begynte på Ringenes herre en gang for lenge siden, men fant fort ut at skulle jeg noensinne få med meg hva dette dreide om, måtte jeg se filmene. Er ikke overvettes begeistret for filmene heller, men ser storheten. Er bare ikke så glad i den typen fantasy.

Eg tvinga meg gjennom Ringenes Herre, bare for å finne ut korleis det gjekk. To år seinare begynte dei på filmane og eg skjønte at heile leseuthaldenheita mi hadde vore bortkasta. Det blir litt for mange slagscener og detaljerte beskrivelsar av korleis kartet ser ut, for min smak...

Det var kanskje å strekke fleksibiliteten i den norske språket litt langt..

Takk og lov for at en del bøker blir filmatisert. I Ringenes herre ble det for langtekkelig og mye vold, i Sofies verden, som jeg også ga opp, ble det bare langtekkelig og rart.

Beundringsverdig at du har lest hele Ringenes herre uten å like boka. Kanskje jeg hadde klart det som et leseprosjekt ala Don Quijote, men hadde aldri kommmet gjennom den uten hjelp.

Sofies Verden gjer seg betre i bokform enn på film. Det er jo gjennomgangen av filosofihistorien som i stor grad gjer boka lesverdig.

Jeg begynte på "Ringeren i Notre Dame" av Victor Hugo, og mistet fullstendig leselysten på side 6 der han skriver "dersom leseren er med på det"... synd, men for meg skal forfatteren ta noen grep og fortelle meg hvordan saker og ting er i hans bok - ikke be om min tillatelse.

Jeg hørte den som lydbok og syns det var traurige greier med en mengde "papp-figurer".

Eg liker den måten å fortelje på. Det er veldig typisk tida før realismen, særleg 17- og 1800-talet. Eg har nettopp lese fleire av Nathaniel Hawthorne sine noveller, og eg blir veldig fascinert over forskjellane i forteljarmåten nå og då. Den veiledande forteljaren, som vi finn i eldre litteratur er jo heilt borte nå.

Jeg har ikke lest "Ringeren i ND", men elsker "De elendige" og har lest den flere ganger. Derfor lurer jeg på om du har lest den romanen, og hva du evt. syns om den? For jeg hadde/har planer om å lese den snart.

Jeg avbrøt Drep ikke en sangfugl. Hadde gleda meg stort til denne, og så mye bra som jeg hadde hørt om den!! Men nei, den fanga meg rett og slett ikke. Ikke spør meg hvorfor, det var kun det at den ikke fanga meg...kan jo være dagshumør og alt det der...men konkluderer med at alle og enhver har forskjellig smak, og slik bør det forbli

Oi, oi, dette var ille. Jeg vet selvfølgelig ikke hvorfor Drep ikke en sangfugl fenget deg. Meg tok den tak i - og holdt fast,
Kan det ha vært noe med forventningene, at du hadde spesielle ønsker for boken og ikke møtte den med et åpent sinn? Ingen kritikk - jeg bare spør :-)

Må le, det samme tenkte jeg også. Virkelig ille at den ikke tok tak i meg! Men det er som jeg skriver..jeg leste 50+ sider, og den fanga meg rett og slett ikke, kan egentlig ikke sette fingeren på noe spesielt. Det kan være at tankene mine var en helt annen plass..vet ikke. Du mener jeg bør prøve på nytt? :)

Mye kan ha med tid og stemning å gjøre, Ingunn. Ikke press deg selv!

Jeg har forøvrig ikke lest boka selv.

Var nok sikkert ikke heeelt fokusert. Syns det er litt rart at "alle" andre liker denne, og ikke jeg...det er derfor jeg prøver meg igjen på den. Alle er jo ikke like, vet det... Får se...Men blir nok ikke til at jeg leser den i år:)

Du har hele livet på deg.

Jeg ser av dine favoritter at du og jeg sannsynligvis har nokså ulik boksmak - og det er greit!
Men spør du meg, så bør du gi Drep ikke en sangfugl en sjanse til. Dette er en bok som krever din tid og oppmerksomhet - og gir så mye. Synes jeg :-)

Du snakker veldig varmt om boka, jeg vet at veldig, veldig mange er med deg der. Ja, jeg kan jo ikke annet enn å gi den en sjanse til:) Det blir nok ikke med det første, men jeg gir deg et pip når jeg er ferdig med den. Flott at du engasjerer deg!:)

Takk skal du ha!
Vil veldig gjerne høre om du leser den, og hva du ev. synes :-)

Slutter meg til anbefalingen fra Lillevi! Men alle kan jo ikke like det samme :) Selv om det er uforståelig i blant...

Ja, det er mange ganger jeg rister på hodet over hvilke bøker andre ikke liker, og som jeg bare elsker. Desto artigere er det å være med her inne og skrive og lese om våre ulike smaker og kjærligheter:-)

Twilight av Stephenie Meyer! Alle snakket jo om den boka og det var jo det store oppstyret på tv, på nettet osv .... Også er jeg jo så glad i vampyrer, MEN ... det var noe av det verste jeg noen gang jeg har lest. Stephenie Meyer skriver jo nesten verre enn fanfiction, og vampyrer som glitrer i sola??? Når skjedde det? Nei, jeg foretrekker den gamle sorten av vampyrer. Men må innrømme at jeg også liker noen andre vampyrbøker/serier fra disse dager for ungdommer, som heldigvis er bedre enn Twilight. Skjønner ikke oppstyret rundt Bella og Edward fra Twilight. Edward er jo en stalker som følger etter Bella overalt. Kan ikke skjønne at noe er sjarmerende med det!

Nei, sorry, men skjønte "dessverre" ikke alt oppstyret rundt Twilight. Har ikke engang orket å se filmene.

Jeg har aldri blitt venn med Hamsun, jeg har prøvd utallige ganger, men jeg fullfører aldri. Jeg er i slekt med Marie Hamsun, så i min familie er det liksom obligatorisk å lese minst en av Hamsuns bøker, så jeg blir vel snart utstøtt. Jeg skal gi ham at han har et veldig bra språk, men historiene fenger ikke meg.

Jeg har lest en Hamsun (Mysterier) og anbefaler ikke å begynne på den. Ettersom jeg har forstått er det andre bøker av H som er enklere å forstå og like for nybegynnere. Jeg skal gi ham en sjanse til, men venter litt. Tenkte å prøve meg på Markens grøde eller Viktoria, siden vi har dem i huset. Fenger ikke neste, gir jeg opp. Språket er vakkert, men for meg blir det dessverre litt kjedelig og irriterende å lese lange monologer/ dialoger spekket med skildringer og underlige tanker.

(Igjen må jeg ty til å svare én når jeg egentlig svarer flere. Livet er vanskelig, er det ikke?)

Hamsun er vel en av de største splitterne her på forumet. Det er et enten-eller om å elske eller hate ham, det er ingen toner av hengivenhet midt imellom disse. Selv tilhører jeg den part som blir ør, øm og svett av å lese ham, og tar derfor nå til motmæle. Det var kanskje ventet? Noen må jo forsvare vår prosaprins!

Jeg kom til å tenke på en morsom vits av Woody Allen:
Two elderly women are at a Catskill mountain resort, and one of 'em says, "Boy, the food at this place is really terrible." The other one says, "Yeah, I know; and such small portions."
Det du sier om Hamsun (og som jeg har observert er det vanligste argumentet imot ham her på forumet) synes å være denne vitsen snudd på hodet. Altså: "Hamsun skriver ypperlig, men det blir for mye". Denne logikken gir ikke mening for meg.

Et annet argument sier at "Han skriver bra, men han skriver om de feil tingene". Som Solveig skriver ovenfor, "han har et veldig bra språk, men historiene fenger ikke meg". Noe uhøflig likefram er jeg nå i uttrykksformen, men hvilke historier er man ment å skrive hvis man ikke kan skrive om de evige temaene Hamsun tar opp? For meg er det endog ofte slik at det er språket som former historiene, dvs. teknikk kommer før innhold, eller snarere at innholdet forutsettes av teknikken. Men så er kanskje teknikk feil ord å bruke om Hamsun, da det ikke er noe oppskriftsmessig ved ham.

Bjørg Frøysaa skriver nedenfor at hun ser "absolutt at han skriver godt, men det blir liksom ikke den rette stemningen." Dette utsagnet forstår jeg ikke. Stemning er nettopp Hamsuns ess. Jeg tror man må lete lenge etter en roman som kommer like mye til live som Pan.

(Det blir forøvrig spurt om lydbøker: jeg har hørt mange lovord om Axel Hennies opplesning av Sult, skjønt jeg har ikke erfart den selv. Kanskje den kan anbefales?)

Jeg tilhører absolutt Hamsun-elskerne her. Og til ditt spørsmål om Axel Hennies "Sult" kan anbefales, er svaret et stort og rungende "Ja!" Det tar dessuten bare i overkantav fem timer å høre gjennom hele boka, og det burde være overkommelig for de fleste. ;-)

Jeg for min del hater ikke Hamsun, selv om jeg ikke har blitt begeistret hittil.

Jeg må, som Ann Christin, ha mer enn bare godt språk for å kunne glede meg over en bok. Et bra språk er klart noe jeg setter pris på, men om det ikke finnes noe mer jeg liker, som for eksempel en historie som fenger, så blir ikke jeg med i fanklubben. Nå har ikke jeg vært innom alle Hamsuns bøker, så det kan godt hende jeg finner noe jeg liker der, derfor vil også jeg gi Hamsun en ny sjanse.

Når det gjelder de bøkene jeg har gitt et forsøk, men ikke fullført, så har jeg ikke blitt grepet av historien, det er ikke noe som suger meg inn å gjør meg interessert. Dessuten synes jeg det er fryktelig så dystert alt sammen jeg har prøvd. Nå er jo i og for seg Dostojevskij også dyster, men der rives jeg med av historiene med en gang, og ser at det har en effekt. Det er mulig den også har det hos Hamsun, men at jeg aldri har blitt engasjert nok til å legge merke til det.

Jeg har ikke avskrevet Hamsun helt enda, men jeg kommer nok aldri til å sette bøkene på noen liste over favoritter heller. Hamsun er en forfatter man liksom skal like for å være med i det gode selskap, så jeg får vel bare fortsette å prøve å håpe at jeg ser lyset en dag jeg òg.

Jeg kunne ikke se i hyllene dine hvilke bøker av Hamsun du hadde prøvd, men jeg vil anbefale å starte med August-trilogien (Landstrykere, August og Men livet lever). Den er iallefall ikke dyster. Jeg synes den er veldig morsom, med en del underliggende alvor.

Benoni og Rosa er vel heller ikke dyster. Jeg har ikke lest den, men den ligger på vent i lesebunken min. Husker den fra en TV-serie i min barndom, og det var gode skilringer av små kystsamfunn i en brytningstid. Forskjellen mellom storfolk, småfolk og oppkomlinger beskrives godt og med en del humor.

Det er ikke meningen å tvinge deg til å like Hamsun, men hvis du ikke liker det dystre, tror jeg det er lurt å starte med andre bøker enn f.eks. Sult og Markens grøde.

Jeg har ikke lagt inn noen av Hamsun-bøkene her. Det ligger ingen protest bak det, eller noe sånt, men jeg opererer med bøker jeg eier her inne, og i min hylle står kun Markens grøde, men da i en så gammel utgave at jeg må legge den inn manuelt.

Jeg har prøvd meg på Markens grøde mange ganger, siden den står så lett tilgjengelig i hyllen, men den får jeg absolutt ikke til. Har også forsøkt Sult og Mysterier, har noe i bakhodet som sier meg at jeg har forsøkt meg på Konene ved vannposten (er det ikke det den heter) også, men den har i så fall ikke satt noen spor.

August-trilogien har jeg ikke en gang tenkt på å forsøke, så det er et tips jeg skal notere meg. Jeg har også fått tips om Pan og Victoria fra andre hold. Jeg kommer sikkert til å forsøke meg på mer Hamsun, så det er fint med tips og råd jeg kanskje kan gjøre meg nytte av. Tusen takk!

Jeg har vel sagt det før noen ganger at et godt språk ikke er nok i seg selv for å tilfredsstille min leseglede. Jeg må ha en handling jeg forstår, kjenner meg igjen i, eller i det minste synes er interessant.

En kan jo anerkjenne et godt språk selv om en ikke begeistres av det. Jeg har jo også sagt at jeg skal gi Hamsun en ny sjanse, men er usikker på om jeg blir noen blodfan,hehe. Du skriver at enten hater eller elsker en Hamsun, men der er jeg ikke enig. Jeg verken hater eller elsker; er bare nysgjerrig på hvorfor så mange synes han er så fantastisk. For å finne ut det må jeg ihvertfall lese to bøker.

Det høres ut som du har irritert deg på noe av det samme som jeg. Jeg har også prøvd Mysterier en gang i tiden, uten å lykkes. Markens grøde like så, og selv om det var lenge siden jeg prøvde meg på den, så vet jeg ikke om jeg vil anbefale deg å lese den. Jeg har fått anbefalt Pan og Victoria, de skal visstnok være i en litt annen, lettere, tone enn de to andre, så om det blir et nytt forsøk blir det en av dem for min del. Nok en gang er jeg glad for å høre at jeg ikke er alene om dette.

Pan og Victoria er mine favorittar!

Leste Victoria på ungdomsskolen, og jeg syntes den var skikkelig teit... Dermed ikke mer Hamsun på meg. Burde kanskje gi ham en ny sjanse?

Jeg er nok ikke rett person å spørre, for jeg har et litt problematisk forhold til Hamsun selv...

Må nesten smile, for Hamsun er også for meg en problematisk forfatter. Er vokst opp i bygda hvor han hadde sitt Nørholm, og er blitt foret med en del negative holdninger om han. Ser absolutt at han skriver godt, men det blir liksom ikke den rette stemningen. Har prøvd å lese "PÅ GJENGRODDE STIER" flere ganger for å se det fra hans synsvinkel,men det fenger meg ikke. Har heller ikke tall på hvor mange ganger jeg har begynt på "MARKENS GRØDE." (og andre av hans verk.) Men til nå har det bare ikke funket. Har lurt på om det kan gjøre noen forskjell å ha disse på lydbok. Er det noen her som vet litt om det?

Nå er vi såpass mange her at jeg tror nesten vi må danne en forening;) Jeg kan dessverre ikke dele noen erfaringer med Hamsun på lydbok, for jeg har aldri riktig fått til å bruke det. Jeg bare lar tankene vandre og glemmer at jeg har en bok på øret jeg kanskje burde fokusere på, og det har absolutt ikke noe med innhold å gjøre, det er bare jeg som er litt rart skrudd sammen.

Jeg må visst få være med i den foreningen, jeg også, Solveig! Jeg har bekjent det før, her på bokelskere.no: jeg får ikke til å lese Hamsun. Prøver av og til (år mellom hver gang), med ulike bøker, og må hver gang konstatere at nei, dette orker jeg ikke. Sommeren 2010 gjorde jeg et forsøk med Mysterier, som Ann Christin forteller at hun kom igjennom - dét gjorde ikke jeg. Jeg så at dette var godt skrevet, men av uforklarlige grunner ble jeg mer og mer irritert mens jeg leste, uten at jeg helt klarte å sette fingeren på hvorfor. Så jeg fant meg noe annet å lese på.

Så, for noen måneder siden, var jeg skikkelig ovenpå: for da var jeg i gang med å lese Hamsun og storkoste meg! Forklaringen var at jeg var satt med Marie Hamsuns erindringer i hendene.

Marie skriver så levende om barndom og oppvekst, så jeg frydet meg (og fniste) over endelig å lese Hamsun og være sikker på å fullføre. Men så. Så blir den unge Marie skuespillerinne i et turnéteater, og havner i et miljø der hun etter hvert blir introdusert for Knut Hamsun. De innleder et forhold, og en korrespondanse. Brevene fra Knut flettes inn i erindringene sammen med beskrivelsen av Knuts gjøren og laden. Og skulle du sett: dermed ble Maries bok ikke til å holde ut. Jeg ergret meg grønn over Knuts brever og adferd (gjenfortalt av Marie) - riktig, den samme irritasjonen som da jeg holdt på med Mysterier. Til slutt orket jeg ikke mer av Knut - og Maries erindringer endte i bunnen av en bokstabel. Jeg vet neimen ikke om jeg klarer å få lest dem ferdige noen gang. Det irriterer meg kraftig at Knut irriterer meg så grenseløst at jeg ikke kommer meg gjennom ham - men siden jeg merker at jeg begynner å hisse meg opp bare ved å skrive dette, så tror jeg ikke jeg skal forsøke meg på Hamsun på en god stund ennå. Heldigvis er jeg ikke i beit for annet lesestoff! ;-P

Var det Regnbuen du leste av Marie Hamsun? Den står på min skal lese-liste, tenkte jeg skulle lese den som en slags kompensasjon for at jeg ikke har fått til å lese Knut Hamsun hittil. Det er jo tross alt Marie jeg er i slekt med, så jeg tenkte jeg kanskje ikke ble utstøtt om jeg leste hennes bøker da...

Du er selvsagt hjertelig velkommen i foreningen, jeg tenkte på tidligere at vi kanskje skulle ansette Eirik som motivator, så at noen av oss kanskje kommer igjennom en bok av Hamsun *og' har utbytte av det.

Jeg er faktisk litt imponert over at Ann Christin klarte å lese ferdig Mysterier, for det klarte ikke jeg heller. Ga meg vel etter snaue hundre sider eller noe sånt. Det bruker å være rett før hundre sider jeg gir opp når jeg forsøker, i Markens grøde er det ett slags magisk punkt som jeg aldri kommer forbi. Om jeg ikke husker helt feil så er det rundt side 90.

Hamsun er for meg en sånn "jeg vil, jeg vil, men jeg får det ikke til". Jeg ser det gode språket, og hver gang jeg begynner på en bok så tenker jeg at: Denne gangen skal jeg klare det". Men så gir jeg opp igjen. Historiene har aldri gitt meg noe som helst, dessverre. Nå har jeg fått tips om August-trilogien. Det skal jeg huske på, og neste gang jeg føler for et forsøk så blir det første bok i denne. Ikke at jeg kommer til å gjøre noe forsøk i nærmeste fremtid, men når jeg en gang får ånden over meg.

Jada - Regnbuen er helt riktig gjettet. Den er kjempebra - helt til altså Knut dukker opp. Du bør absolutt lese den. Mitt eneste møte med Marie på trykk fra tidligere var barneboken "Tina Toppen" - ikke stor kunst, men sjarmerende, og Regnbuen ble en bekreftelse på at din slektning hadde et skarpt blikk og et godt språk. Barneskildringene hennes (jeg er svak for gode barneskildringer) er virkelig fine - hva enten det er barn eller voksne hun henvender seg til.

Deler din "imponasjon" for Ann Christin som jobbet seg gjennom Mysterier - det var visst en ren arbeidsseier, forstår jeg henne rett.

Tror det er et, vanligvis, godt skjult konkurranseinnstinkt som slo inn under lesing av Mysterier,hehe. Tenkte vel at når andre kan, kan jeg også. Jeg prøver å lære meg til å forstå hvorfor enkelte finner noen bøker så gode, når jeg ikke ser dette. Hadde det ikke vært for leseprosjektet vårt om Don Quijote hadde jeg ikke orket å lese den, men nå vet jeg hva andre prater om når de omtaler den.

Hadde det litt sånn når jeg leste Veien (the road) av Cormac McCarthy som jeg hadde det med Mysterier, leste den i utgangspunktet fordi alle hauset den så opp, og endte opp med å like den, men skjønner fortsatt ikke hvorfor den regnes som så storslagen.

Vi har vel allerede funnet ut at vi er på linje m.h.t. Don Quijote: jeg er veldig glad for å lese den boken, men hadde det ikke vært for samlesingen, så hadde jeg mistet gnisten for mange kapitler siden. Cormac McCarthy har jeg ikke prøvd meg på, men av det jeg har hørt om den, så tror jeg ikke det er en bok for meg. Jeg fristes ikke så lett av sånne undergangs- og katastrofe-romaner, kanskje det betyr at jeg må være veldig overfladisk, men da får jeg heller stå ved det. Jeg kan godt lese om "alvorlige" temaer, men er en sterk tilhenger av måtehold i alle ting... ;-P

Tihi - i og med at The Road og Mysterier er blant mine favorittromanar, skjønner eg jo korfor vi krasjar litt i smak :) Du får la vere å lese yndlingsboka mi, Morgon og kveld, då.

Tenkte nok at vi hadde litt forskjellig smak. Nå er det sånn at jeg faktisk likte The road, men synes ikke den var så fantastisk som mange sier. Dessuten er den så dyster at jeg ble i litt dårlig sinnstemning når jeg leste den. Minnet sterkt om noen serier/ filmer jeg har sett om å overleve et atomangrep/ evt et globalt dødelig virus som gjør at jun et fåtall overlever hvorav majoriteten er onde dødlige bander.

Hvis en skal vurdere en bok utfra hvor sterkt den griper en, ville nok denne komme høyt opp på min liste også. Jeg husker ennå den følelsen av nesten å bli kvalt av støv, og hvor håpløst alt var. Sukk,nei jeg sier som annelingua; jeg fristes (rett og slett) ikke så lett av sånne undergangs-og katastrofe-romaner.

Da skal jeg prøve å lese Regnbuen etterhvert, så får jeg håpe at jeg kan leve med Knut Hamsuns tilstedeværelse i boken. Jeg har også lest en en Maries barnebøker, men husker ikke hva den heter. Det var en søt og sjarmerende barnebok, det kan jeg si selv om jeg ikke var helt i målgruppen. Det er jo godt å vite at den av dem jeg har noen gener til felles med skriver bra da i alle fall...

Du fikk en "godt sagt"-stjerne, selv om jeg ikke føler det likedan;) Men på den annen side, - jeg skjønner at han kan virke irriterende, og jeg er nok ikke lenger like hodestups beundrende som jeg var.

Jeg irriterer meg som sagt over at han irriterer meg ;-) - for jeg ser jo, for eksempel i beskrivelsen av Nagels ankomst til den lille byen i nord, at fyren skriver knakende godt. Og dog ikke likevel, altså. Huff. (Jeg har Balzac innestengt i samme båsen, etter et lite vellykket møte med ham på fransk grunnfag; innbiller meg derfor at Balzacs og Hamsuns fortellerstil har endel til felles, men dét kan altså være ren innbilning og lite annet. Balzac skal få en ny sjanse, han også - men du verden som jeg gruer meg til den dagen. :-D )

Å nei! Ikke si at Balzac og Hamsun har noe til felles. Jeg har en bok av Balzac liggende som jeg egentlig gleder meg litt til å lese, selv om jeg ikke har den blekeste anelse om hva den handler om (måtte den trenden som gjorde at alle fjerne smussomslaget på bøkene en gang i tiden aldri mer komme tilbake). Men boken er så fin å se på, også hadde det vært litt fint å ha Balzac på merittlisten liksom:)

Den trenden nådde heldigvis ikke mitt hjem, men ser den har rammet en del hjem hvor interiør er viktigere enn funksjonalitet. Ikke at jeg ikke er opptatt av interiør, men lar det ikke ta overhånd, liksom,hehe. Bokhyllene kan være fine, men bøkene som står i må ha et system jeg forstår.

Jeg har forresten pga riving av noe vegger og en del oppussing, funnet en stor vegg jeg skal dekke med bokhyller og får derfor god plass til alle de bøkene som ligger strødd omkring:) En gledens dag.

Men tilbake til start; smussomslag er fine greier, veldig nyttige og ofte ganske fine.

Du skriver at du pusser opp og har funnet den perfekte(?) bokveggen. Da må jeg si at den gang jeg var på utkikk etter leilighet var det veldig viktig for meg at bokhyllene fikk plass der, og med mulighet for få inn flere hyller. Kunne vel egentlig tenke meg et eget bibliotek, selv om noen mener det allerede er det her. Noe som kan diskuteres. Smak og behag.Lykke til med bokveggen;-))

Jeg bor i et eldre hus. Da jeg flyttet inn tenkte jeg ikke så mye på bøker. Hadde vel ikke så mange heller, fylte opp et framskap i den lille stua i underetasjen. Nå som vi har tatt over hele huset, har slått ut vegger og bygger nytt trappehus, ble det plass til bokhyller i hele trappeoppgangen. Da kan vi bruke trappehuset som bibliotek. Tror det blir fint og veldig tilgjengelig for dem som går forbi, kanskje setter de seg ned på et trinn og leser litt:)

Høres herlig ut med så stor plass til bla. bøker. Bor selv i en passe stor leil, hvor jeg heldigvis har plass til enda noen fler bøker. Men planlegger å gi vekk en del til Fretex så det ikke hoper seg opp med bøker jeg ikke liker, men som andre kanskje vil ha glede av.

Den trenden nådde dessverre mine foreldre, så hos dem finnes det knapt en eneste bok med smussomslag. Den nådde heldigvis aldri mine besteforeldre, så bøkene som her kommet derfra har smussomslag, med mindre de er så gamle at de ble trykket før smussomslagets fødsel. Det er meningen at de bøkene fra bestemor og bestefar skal hjem til meg etterhvert, må bare få litt større plass først. Og det bringer meg over til å jeg misunner deg den veggen du kan dekke med bøker. Jeg kunne også trengte en sånn...

Jeg kan jo røpe at jeg også har Milan Kundera gående i den båsen - det betyr kanskje ikke så mye mer enn at forfattere med bøker jeg ikke har klart å lese ferdig, i alle fall har dét til felles: at jeg ikke klarer å finne tonen med dem. Og så tenker jeg at de er av samme ulla. Gjør et forsøk med Balzac, du - så kanskje du kan overbevise meg om at han ikke har noe til felles med Hamsun?

Og nå minte du meg om at jeg virkelig mislikte Milan Kunderas bok "Latterens og glemselens bok"! Det var noe med hele tonen i boken, - mens Hamsun har jeg jo latt meg forføre av, selv om jeg vet jeg ikke "burde";)

I rettferdighetens navn bør jeg vel tilstå at det er maaange år siden sist jeg prøvde meg på Kunderas bøker. Men jeg syntes i grunnen at han var en lite tiltalende pratmaker, og dem hadde jeg ikke så mye til overs for. Så jeg la ham for hat og har siden aldri gitt ham en fair tjangs... ;-P Det skal tilføyes at jeg hadde en venninne som elsket bøkene hans, så jeg konkluderte bare med at han ikke var noe for meg. Jeg burde sikkert gjøre et nytt forsøk, men problemet er at jeg i grunnen ikke har lyst. Du har det kanskje på samme måten?

Ja, jeg slet meg, litt provosert, gjennom nevnte bok, og har ingen planer om å lese mer av ham! Jeg mener å huske at jeg opplevde ham som kynisk!

Suverent, jeg har en bok av Milan Kundera på lur også... Jeg får håpe de ikke har noe mer til felles enn at du ikke liker dem da. Skal prøve meg på begge to jeg, og så kan jeg gjøre at forsøk på å overbevise deg om at de ikke har noe til felles med Hamsun etterpå.

Avventer rapport! Etter hvert. :-D

En morsom ide med en sånn forening.Har heller ikke den lange erfaringen med lydbøker, men lyttet til "Barnepiken" og den boken klarte i alle fall å holde tankene mine "på rett plass. Men dette er den første lydbok. Men frister til gjentagelse. Er heller ikke ukjent med at tankene flyr lett og ofte når jeg leser ei kjedelig bok.

Helt enig, og min far som lærte meg å sette pris på bøker, elsket Hamsun, så jeg har alltid følt at jeg ikke har vært moden nok, men nå som snart 60 år gammel kan jeg jo prøve igjen......

Jeg prøvde Hamsun første gang i tenårene, og det fungerte ikke, men da kunne jeg jo skylde på at jeg var umoden i alle fall. Nå er jeg 30, gjorde et forsøk sist gang i fjor, men det lyktes heller ikke. Jeg er jo ikke fjortis lenger, og det finnes de som er langt yngre enn meg som elsker Hamsun, så det hender jeg lurer på om jeg gjør noe galt. Kanskje jeg bare må begynne å legge inn ett forsøk i året, for å se om jeg blir moden nok noen gang... Eller om du får det til nå, så kanskje jeg bare skal vente i 30 år og se om jeg er moden nok da... Forresten veldig godt å høre at jeg ikke er alene om dette.

Det er jo ikkje sikkert det er eit spørsmål om modning. Det kan jo hende det er eit spørsmål om smak. Eg både liker og ikkje-liker Hamsun. Victoria og Pan er svært gode - Pan spesielt. Men Landstrykere syntest eg blei langtekkeleg.

Landstrykere har jeg aldri prøvd selv, men jeg har i alle fall kommet frem til at jeg ikke liker de mørke bøkene. Må prøve meg på det litt lettere neste gang jeg får det for meg at jeg skal lese Hamsun. Men ja, det kan hende det er sånn at Hamsun ikke er noe for meg, ingen kan jo like alt.

Eg liker jo mørke bøker då... Det kan jo hende det er der det ligg.

Jeg liker jo Dostojevskij, eller jeg kanskje burde karakterisere meg selv som blodfan til og med, og der er det mye mørkt og dystert der og, men det elsker jeg. Historiene hans suger meg inn og slipper ikke taket, av en eller annen grunn, jeg vet ikke riktig hva det er, så opplever jeg Dostojevskijs historier som mer relevante, men det er kanskje ikke noe mer enn en smakssak.

Sånn hadde jeg det med Moby Dick. Den kjedet meg veldig, og det skuffet meg siden jeg hadde hørt så mye bra om den. Det samme skjedde med Juvikfolket også, den ble for tung for meg.

Jeg skjønte ikke alt oppstyret rundt "La meg synge deg stille sanger". Gikk og så på den boka i bokhandelen nesten i månedsvis og gleda meg til å lese den.

Det ble et skikkelig mageplask. Jeg hadde akkurat lest Stefan Zweig, kanskje forklaringen ligger der, i tillegg til detaljer i boka som jeg ikke skal røpe her.

Helt enig, det er den eneste boka jeg har lagt vekk uten å lese den ferdig, med vilje. Maken til ræl!

Og jeg klarte ikke å fullføre "Mitt navn er Karmosin"!

Jeg må nok innrømme at jeg ikke var like imponert som resten av landet over "Jenta som lekte med ilden" og "Luftslottet som sprengtes" av Stieg Larsson. "Menn som hater kvinner" likte jeg godt, men bok nummer to og tre fenget ikke, syns jeg. Hang meg også opp i forfatterens til tider ekstreme beskrivelse av små detaljer (det er ihvertfall slik jeg husker det).

Er så enig!! "Menn som hater kvinner" var en klassisk krim, en whodunit med touch av lukket rom. Nå synes jeg "Jenta som lekte med ilden" var veldig spennende, men i en helt annen sjanger, så jeg gledet meg til bok nr tre. Det ble en skikkelig nedtur. "Luftslottet..." gjentok jo bare historien fra bok nr 2 fra forskjellige perspektiver, og handlet om hvordan noen av personene fant ut av ting som hadde skjedd i bok 2 - men som vi lesere allerede kjente til. Fryktelig langtekkelig, og så gikk forfatteren jo helt over stag med nesten overnaturlige personer... Jaja.

Viser ikke alle disse forslagene til bøker en ikke har likt - som andre liker - at vi leser med ulik bakgrunn og forutsetning. Hva vi liker og hva vi leser er jo preget av vår bakgrunn og erfaring. Det er flott at vi liker ulike ting. Handler dette ikke om at en lett føler seg litt mislykket hvis en ikke liker det som "alle" opplever som fantastisk? Det betyr ikke at en er bedre eller dårligere i sin dømmekraft. Hva som treffer deg er avhengig av tidligere erfaringer tror nå jeg.

HURRA!!

Du setter ord på noe som er veldig vesentlig i forhold til hvilke bøker vi liker. Jeg ser at jeg har en litt annen "boksmak" nå enn da jeg var 20 f eks. Jeg har hatt min "kjærlighetsperiode" (Victoria Holt o l), så ble det en lang krimperiode, mens jeg i dag leser mer "vanlig" skjønnlitteratur og faglitteratur og sper på med krim og feel good-bøke når hodet ikke orker mer "sterke" inntrykk. Så ikke bare bakgrunn og forutsetning, men også hvor man er i livet, tror jeg har betydning for vårt litteraturvalg. Men Undset sammen med andre norske "eldre" forfattere har fulgt meg hele livet.

Det er nok i stor grad hvorfor jeg pinte meg gjennom James Joyce "Ulysses" uten å få med meg annet en at mannen hadde et godt språk. Det har blitt sagt om denne boken at den er verden beste roman på engelsk. Det var derfor svært irriterende å finne lange passasjer med andre språk. Det har også blitt nevnt at dette er den mest ordrike romanen som er utgitt. Det ble litt av en nedtur når oppramsingene av personer, bygninger ol begynte. Det er jo ikke så vanskelig å skrive lange romaner på den måten. I tillegg oppgis prisene på alt de kjøper og ikke kjøper og hovedpersonen teller pengene sine uendelig mange ganger. De pornografiske detaljene var heller ikke noen glede å lese, jeg tenkte bare at ”dette trenger ikke jeg å vite”.
Det kan hende at jeg hadde fått mer ut av boken i en lesesirkel, men jeg tror innerst inne at jeg ikke er moden for ”Ulysses” i dette livet.

"Ulysses" er beryktet som en uleselig bok, så det er jo helt imponerende at du faktisk har lest den! :)