Bokelskere.no

Jeg ble skuffet, jeg også ... Her er min bokomtale:

Hva gir man egentlig en prost i 50 års presang? Kanskje en levende bjørnunge? Akkurat dette er det prosten Huuskonen får i bursdagsgave!

Den sære prosten ble ikke akkurat hoppende glad for gaven, men det skulle etter hvert likevel oppstå svært tette bånd mellom den foreldreløse bjørnen og prosten. Bjørnen, som etter hvert vokser seg større og større, følger prosten i tykt og tynt. Mens han er liten, blir han kalt Dægern, og Faen da han ble større.

Prostinnen kan ikke fordra bjørnungen, og da mannen hennes begynner å bo sammen med bjørnen og forskeren Sonja i et vinterhi, synes hun det går alldeles for vidt. Dette vil hun ikke være med på, og hun utfordrer mannen sin til å velge mellom henne og bjørnen. I Paasilinnas verden burde det ikke overraske noen at prosten selvsagt velger bjørnen ...

Etter hvert synes også biskopen at det får være nok, og prosten mister sitt embete. Deretter legger prost Huuskonen og bjørnen ut på en omfattende reise, som bl.a. innbefatter Russland og Malta. Og bjørnen antar mer og mer menneskelige egenskaper etter hvert som den vokser til. Prosten blir mindre og mindre troende, mens bjørnen altså blir mer og mer religiøs ...

Denne boka begynte så utrolig bra. Stilen er helt umiskjennelig og jeg tenkte at "dette tegner godt"! Men sånn ca. halvveis flatet det hele ut og det var nesten en lidelse å komme seg gjennom boka. Borte var magien, og mest av alt fikk jeg følelsen av å ha lest dette før. Denne boka ligner litt for mye på "Harens år", med den vesentlige forskjell at her er det en bjørn som har dyrerollen, mens det i den andre var en hare. Konseptet med at mann forlater sitt konvensjonelle liv for å leve sammen med et dyr, er imidlertid nokså lik. Men der "Harens år" var herlig forfriskende og original, synes jeg "Prosten ..." bar preg av vel mye repetisjon. Jeg har enda en bok av Paasilinna liggende (Tordengudens sønn), og tror ikke at den vil få spesielt høy prioritet med det første etter denne nokså nedslående leseopplevelsen. Jeg synes for øvrig at Kyrre Haugen Bakke leste meget godt! Denne boka fortjener etter mitt skjønn terningkast tre.

Jeg har ikke lest denne om Prosten og bjørnen, men da jeg leste "Tordengudens sønn", fikk jeg mange herlige assosiasjoner til alle våre dagers merkelige sekter og religiøse utvekster, og alle slags forunderlige trosformer som folk kaster seg inn i og velger å tro på. For å kunne tro, må man ha et meget sterkt ønske (og en meget sterk trang) om å ville tro på noe. Det er hva jeg tror Paasilinna vil vise med sin "Tordengud".
Den var slett ikke så ille!

Men ellers så kan jeg være enig i det du skriver om at Paasilinna har det med å gjenta seg selv en god del...
- Og det kan være lurt å ta noen lange pauser mellom hver gang man leser en av hans bøker.

Paasilinna er fin pauselektyre mellom tyngre litteratur. Jeg likte det religiøse prosjektet hans her; en tverreligiøst møte på Malta for alle religioner for å prøve å finne likhetene. Det går selvsagt ikke så bra, selv ikke med en reddende bjørn.

En del løse tråder: hvor ble det av barna til prosten? Han ofrer dem ikke en eneste tanke noen gang. Hvor morsomt er det på en skala?

Jeg er enig med mange her: Kollektivt selvmord er den morsomste av de jeg har lest. Utrolig morbid humor, som merkelig nok fungerer.

Nå blir det Paasilinna-pause igjen ei stund.

Barna til prosten? Hadde han barn? I så fall må jeg ha vært helt i tåkeheimen da jeg leste boka. (Det er forsåvidt ikke utenkelig; lesestolen var ei solseng på stranda i Agia Marina, med en sjarmerende kelner som brakte forfriskninger når man signaliserte behov for det).

Jeg er så sentimental når det gjelder dyr at jeg ble rørt av forholdet mellom prosten og bjørnen. Oppholdet ved Kvitsjøen ble kanskje litt langdrygt, men resten synes jeg var ganske så fornøyelig.

Du har nok rett i at man bør ta nokså lange Paasilinna-pauser.