Bokelskere.no

Jeg har også fått øynene opp for eldre utgivelser. Leste Mobergs utvandrerserie i vinter. Kanskje ikke litteraturens høydepunkt, men for en reise han beskriver. I ei tid der menneske var ånd, men like mye biologi. Min anmeldelse

Mobergs karrige bakgrunn gjorde han antagelig i stand til å gjenskape en tilbakelagt tid, på en måte som innbød til refleksjon over hva det faktisk har kosta for at vi skal komme til dekket bord. Hva naturen er, mat og overlevelse, og hvor prisgitt vi mennesker er disse evige naturgitte sammenhengene. Svært mange mennesker på jorda blir minnet på det hver dag, mens vi har glemt det. Likevel har vi det felles, at der det finnes strøm og et TV-apparat, ja der samles vi for å se på såpeopera:) Verden er et rart, men fantastisk sted.

Jeg er som deg og Guiritana veldig glad i tidligere storheter innen norsk litteratur og har ofte etter en gjennomlesning følt at jeg virkelig har lært noe om livet – både generelt og om livet spesielt på den tiden boken ble skrevet. Kampen mot fremmede makter, for selvstendighet, mot kvinneundertrykkelse, for menneskerettigheter.. Alle var de viktige slag og alle sa de noe om tidsånden i datidens Norge.

Det at vi har det så godt materielt sett i dette landet, gjør det kanskje ekstra vanskelig for forfatterne? Hva skal man skrive om når “alle” har tak over hodet, mat på bordet og gjerne også et klesskap fylt til randen av dyre plagg.. I tillegg virker det som om vi svært sjelden lar oss sjokkere, vi er blitt så blaserte at lite går inn på oss og lite virker å angjelde oss. Vi nordmenn er visst veldig opptatt av hva naboen mener om oss, samtidig vil vi verne om privatlivet og er redde for å slippe den samme naboen inn på livet slik at han kan se vår tilkortkommenhet.. De forfatterne som greier å se gjennom blendverket av tilsynelatende vellykkethet, er for meg de vellykkede. Er det ikke noe tomt over dette jaget mot en karriere, en fin bil, et drømmeslott, et perfekt liv? Forfattere som virkelig greier å si noe om denne tomheten i dagens samfunn, er forfattere jeg gjerne vil lese.

I forlengelsen av det du skriver tenker jeg kanskje at disse livene får mange til å føle at de omgis av så mange muligheter de selv ikke kan eller klarer å ta del i. Så er det kanskje bare et blendverk det hele:)

Jeg mener overhode ikke å romantisere fattigdom, og denslags refleksjoner vi i tråden gjør oss er jo i seg selv et overskuddsfenomen, men det går kanskje en grense for når det materielle fortsetter å gi økt lykke- og mestringsfølelse hos folk?

Gleder meg til å lese Nu jävlar, innbiller meg at den tar for seg oss som er redd for at vi lever de tapte muligheters liv, på en litt humoristisk måte:) Kanskje norske forfattere burde gi oss et tupp bak og harselere litt med denne selvdyrkende kollektive depresjonen, isteden for å ta den på så blodig alvor;)

(For ordens skyld: mener ikke da behandlingen av det psykologiske som f.eks Haff, og jeg har forstått også Grimsrud, gjør på framifrå vis).