Bokelskere.no

Takk for knallgodt innlegg!

Biter meg merke i det du skriver om Franzen. Jeg kom bare halvveis og synes det ble for mye pjatt. Og det kan jo ha vært hele poenget. Her er vi servert på et fat muligheter få andre i verden, fortid eller nåtid, kan drømme om og hva bruker vi det til? Romankarakterenes tildels patetiske liv gir oss svar:) Jeg leste Philip Roths Hvermann på denne måten. En mann som forsyner seg grovt av alle fristelser, og sitter igjen gammel, ensom og rundtlurt av sine egne valg. Så hva er moralen, at mennesket ikke takler frihet? At alle storhetstider ender i dekadanse, som Romerriket?

I såfall må hva dette forfallet består i tas opp til debatt:) Jeg kan ikke umiddelbart slå et slag for puritansk amerikansk seksualmoral, eller grunnløs respekt for autoriteter, men har sett det også lansert som løsningen på samfunnets forfall. Frihet under ansvar derimot. Og hva har vi ansvar for? Noe utenfor oss selv, og hvordan våre valg påvirker det. "What's in it for me", holder ikke som veien til lykke,om vi tror at melankolien i samtidslitteraturen sier noe sant om oss:)

Forestillelse er jo også tema f.eks i Vildanden eller Sult, skrevet i en helt annen tid. Forskjellen, slik jeg oppfatter det, er at forestillelsen eller livsløgnen til Ibsen og Hamsuns hovedpersoner er knyttet til klassereise. I den nye litteraturen, og dermed sikkert også vår samtid, er livsløgnen kanskje knytta til at vi tror vi kan forsyne oss av absolutt alt uten å tape noe på veien?

Det du seier om livsløgna er interessant. Eg trur vi har like mange livsløgner nå, men at dei er annleis som du seier.

Og det er kanskje noko i det med storheitstid og dekadanse. Blir vi blaserte av å ha den fridommen vi har? Og er vi i stand til å ta ansvar og forvalte den fridommen vi har? Eg er einig med deg i at vi ikkje vil tilbake til den puritanske moralen. Men av og til tenker eg på alle kampane som har blitt kjempa, for at vi skal ha den fridommen vi har, og korleis vi forvaltar han. Eg trur ikkje heilt vi er i stand til å sjå kor godt vi har det, alltid.

Interessant debatt!

Jeg liker det du sier om "alle kampane som har blitt kjempa" og om hvordan vi forvalter friheten. Det slo meg da jeg stod og så på 17.mai-toget i år, og gamle krigsveteraner kom forbi. Jeg var muligens veldig patriotisk i øyeblikket, men jeg tenkte "vi har det så utrolig godt, fordi disse mennene sa seg villige til å kjempe for det!"

Vi lever jo i et land hvor vi er så heldige at kvinnekampen er tatt, klassekampen unnagjort, arbeidernes rettigheter sikret, og hvor vi har levd i fred i over 60 år. Oljen har gitt oss rikdom, og internasjonalt fredsarbeid og gode idrettsprestasjoner har vært med å gi oss selvtillit som nasjon i den store verden. Vi lever i grunnen i harmoni med tilværelsen. Det som opptar oss mest er saker som barnehageplass til alle, bedre eldreomsorg, økt rusvern og bedre integrering av innvandrere. Nå er jo dette svært viktige saker for det norske samfunn, men det er kanskje ikke like spennende å skrive om?

Individsamfunnet vi lever i får oss til å skue innover, og indre konflikter opptar oss mer enn ytre. Og denne navlebeskuelsen, som det kalles så fint, er kanskje også symptomatisk når det gjelder norsk litteratur for tiden? Lite samfunnskritikk (fordi levekårene i grunnen er ganske bra), og mer individets sjelsliv og hverdagslige opplevelser? Er det rett og slett for mange hverdager i norsk litteratur for tiden? Jeg undres..

Syns denne diskusjonen som er satt igang er er utrolig bra og viktig. Stor takk. Jeg våknet i natt og ble liggende og tenke over den. Jeg er enig med deg i at mange kamper er kjempet ja - men i mål er vi ikke. Og historien kan hele tiden omtolkes. Og skal det. F.eks om disse krigsveteranene. Jeg har sittet og hørt på Sommer i P2 ikveld. Her var det bare etter tre program mye å tenke over som har med det innledende temaet her å gjøre og med vår virkelighetsforståelse. Spesielt det med Marianne Heier- Hør og bli vis. Det jeg liker med bøker og P2 er å bli opplyst/belært. Ofte er det en mangelvare i norsk litteratur. Men så er det det da at det kan glimte til av og til. At en forstår noe som en vitenskaplig tekst ikke kan få fram på samme måte - i bøker.