Bokelskere.no

Her har det foregått en god diskusjon i dag :) Thomas Hylland Eriksen omtaler dennne utviklingen treffende i "Storeulvsyndromet". Lene Kongsvik Johansen her en fantastisk sang som reflekterer utviklingen. Vi ser det i skoleverket, der elevene er mer opptatt av rettighetene sine enn pliktene. De er utrolig godt informert om hvilke rettigheter de har, slik at vi bruker mer tid på dokumentasjon på tiltak og vurdering enn undervisning. Hvis alle skal fortsette å kreve mer av samfunnet enn de gir tilbake, kan det bli litt for spennende å se inn i framtida i dette landet. At litteraturen også reflekterer resten av samfunnet er vel ikke så merkelig. Helt enig med Hilde lenger opp her, der hun nevner hvor enkelt det er blitt å gi ut noe selv. Nå tror jeg ikke det er like enkelt å få solgt disse bøkene som ikke har et forlag i ryggen. Kvaliteten er meget varierende, og distribusjon koster. Forlagene har hatt og har fortsatt en viktig funksjon.

"Hva kan jeg gjøre for at noen skal se meg?" har erstattet "Hva kan jeg bidra med for at samfunnet skal bli bedre?"

Landet er bygget, individet sliter med å finne sin plass. Så hva kan man skrive om da? Gir en stjerne til bai-s lange refleksjon rundt bl.a. Gert Nygårdshaugs meninger. Han er en av få norske forfatter som tar tak i globale samfunnspørsmål. Har lest det meste av han, og i starten tenkte jeg at dette var veldig ulikt all annen norsk litteratur. Er han virkelig nordmann?

Jeg er veldig enig i mye av det som er skrevet i denne tråden. Har jobbet som lærer de siste 11 årene og har faktisk bare i løpet av denne korte tida sett en klar endring i elevgruppene jeg møter. For hvert årstrinn som kommer til min skole, finner jeg flere og flere individualister som bare tenker på seg selv og ikke føler at de skylder samfunnet eller sine medmennesker noe som helst. Disse ungdommene er oppdratt til å tenke at alt order seg (selv uten egeninnsats), til å kreve sine rettigheter, til at curlingforeldrene deres – og alle andre - legger alt til rette for dem.. De har gjennom hele livet blitt fortalt at de er unike og spesielle, og gjerne også at de er skiller seg ut fra alle andre. Når de så møter virkeligheten, ofte med et stort mageplask, når de får sine første karakterer, får mange av dem problemer. Det er vel ikke uten grunn at flere og flere unge får problemer med selvfølelsen og får psykologiske problemer. Individets møte med storsamfunnet og de pliktene som møter dem der, kan ofte bli dramatisk.

Nettopp derfor synes jeg romanforfattere som tar tak i menneskers psyke er interessante å lese. Fremmedgjøringen forventningen om det perfekte ofte fører til, gir grobunn til gode bøker. Om forfatteren i tillegg til å beskrive de psykologiske aspektene ved sine romanfigurer også tar for seg tabuene i samfunnet og kommer med litt samfunnskritikk, blir jeg ofte begeistret for boka. Et eksempel på en slik forfatter er Carl Frode Tiller. Han skriver svært godt om psykiske problemer, i tillegg til at han kommer med en, enkelte ganger lett forkledt, samfunnskritikk. Vi har alle blitt så opptatte av oss selv og andres syn på oss, at vi ikke lengre bryr oss om “de andre” som ikke har det like bra… Dugnadsånd er byttet ut med et intenst ønske om 15 minutes of fame.

Den første delene var som jeg skulle sagt det selv. Har akkurat samme erfaring. Visste ikke at Curling foreldre var et kjent begrep, vi bruker det her også, men det var det altså. Jeg er nok litt sånn selv som mor. Minste motstand. Griper meg selv i å begynne å koste klasserommet fordi eleven løper ut uten å tenke på at det er deres ansvar. Blir positivt overrasket over de som stiller opp frivillig, fordi det er så få som gidder å bruke sin kostbare tid på annet enn seg selv.

Jeg synes Ketil Bjørnstad skriver bra om dette med menneskers psyke, disse litt ensomme mennene, kunsten og kjærligheten både i Victor Alveberg triologien og bøkene om pianisten Aksel Vinding. Også Lars Saaby Christensen gjør dette, selv om ingen av dem skriver spesielt om de siste tiår. I "Visning" derimot, skriver LSC om akkurat det å gå på visning, noe mange par gjør i dag, men også om ett par som har mye indre stridigheter de kjemper med. Hovedperson lever på en slags livsløgn om at han når han lykkes som manusforfatter så..., og hele hans tilværelse og lykke avhenger i om han lykkes som forfatter.

Pga det som nevnes i denne diskusjonen, foretrekker jeg eldre, norsk litteratur, fra den tiden de hadde noe å melde. Helst leser jeg bøker fra helt andre land. Holder på med Bukkefesten av Vargas Llosa, og lærer masse om Den Dominikanske Republikk generelt, om stormannsgalskap og hva som skjer med folk i nærheten av en diktator spesielt.

Var også med på samlesingen av ny nordisk litteratur, de som var nominert til Nordisk råds litteraturpris i år (deriblant Tiller). Samlesernes konklusjon var nettopp at psykiske lidelser er et gjennomgående tema. Det er interessant nok å lese om det, men man kan spørre seg hvorfor det er sånn. Jeg tror alt dette henger sammen, og det AnjaE sier om ungdomskoleelevenes første møte med karakterene er betegnende.

I vgs prøver vi etter beste evne å gjøre dem til gangs menneske, i konkurranse med idol, Paradise Hotel, facebook, curlingforeldre. Det siste er helikopterforeldre, som kjøper leilighet til 20-åringen slik at studietida kan gå litt lettere... Ting henger sammen, og det vanskelig å snu trenden.

Jeg har også fått øynene opp for eldre utgivelser. Leste Mobergs utvandrerserie i vinter. Kanskje ikke litteraturens høydepunkt, men for en reise han beskriver. I ei tid der menneske var ånd, men like mye biologi. Min anmeldelse

Mobergs karrige bakgrunn gjorde han antagelig i stand til å gjenskape en tilbakelagt tid, på en måte som innbød til refleksjon over hva det faktisk har kosta for at vi skal komme til dekket bord. Hva naturen er, mat og overlevelse, og hvor prisgitt vi mennesker er disse evige naturgitte sammenhengene. Svært mange mennesker på jorda blir minnet på det hver dag, mens vi har glemt det. Likevel har vi det felles, at der det finnes strøm og et TV-apparat, ja der samles vi for å se på såpeopera:) Verden er et rart, men fantastisk sted.

Jeg er som deg og Guiritana veldig glad i tidligere storheter innen norsk litteratur og har ofte etter en gjennomlesning følt at jeg virkelig har lært noe om livet – både generelt og om livet spesielt på den tiden boken ble skrevet. Kampen mot fremmede makter, for selvstendighet, mot kvinneundertrykkelse, for menneskerettigheter.. Alle var de viktige slag og alle sa de noe om tidsånden i datidens Norge.

Det at vi har det så godt materielt sett i dette landet, gjør det kanskje ekstra vanskelig for forfatterne? Hva skal man skrive om når “alle” har tak over hodet, mat på bordet og gjerne også et klesskap fylt til randen av dyre plagg.. I tillegg virker det som om vi svært sjelden lar oss sjokkere, vi er blitt så blaserte at lite går inn på oss og lite virker å angjelde oss. Vi nordmenn er visst veldig opptatt av hva naboen mener om oss, samtidig vil vi verne om privatlivet og er redde for å slippe den samme naboen inn på livet slik at han kan se vår tilkortkommenhet.. De forfatterne som greier å se gjennom blendverket av tilsynelatende vellykkethet, er for meg de vellykkede. Er det ikke noe tomt over dette jaget mot en karriere, en fin bil, et drømmeslott, et perfekt liv? Forfattere som virkelig greier å si noe om denne tomheten i dagens samfunn, er forfattere jeg gjerne vil lese.

I forlengelsen av det du skriver tenker jeg kanskje at disse livene får mange til å føle at de omgis av så mange muligheter de selv ikke kan eller klarer å ta del i. Så er det kanskje bare et blendverk det hele:)

Jeg mener overhode ikke å romantisere fattigdom, og denslags refleksjoner vi i tråden gjør oss er jo i seg selv et overskuddsfenomen, men det går kanskje en grense for når det materielle fortsetter å gi økt lykke- og mestringsfølelse hos folk?

Gleder meg til å lese Nu jävlar, innbiller meg at den tar for seg oss som er redd for at vi lever de tapte muligheters liv, på en litt humoristisk måte:) Kanskje norske forfattere burde gi oss et tupp bak og harselere litt med denne selvdyrkende kollektive depresjonen, isteden for å ta den på så blodig alvor;)

(For ordens skyld: mener ikke da behandlingen av det psykologiske som f.eks Haff, og jeg har forstått også Grimsrud, gjør på framifrå vis).

"Hva kan jeg gjøre for at noen skal se meg?" har erstattet "Hva kan jeg bidra med for at samfunnet skal bli bedre?"

Her trur eg du sett fingeren på noko veldig viktig. Og der er jo Lene Kongsvik Johansen sin sang symptomatisk: "det er ikke naturlig for meg å stå i kø, jeg ække sånn jeg!" For tre generasjonar sidan måtte folk stå i kø for å få henta ut sin matrasjon, medan i dag er det stadig nokre bilar som blir bulka fordi ein av matpakkekøyrarane ikkje finn det naturleg å stille seg i køen saman med dei andre. Det er ein enorm forskjell!