Bokelskere.no

Eg trur også det er noko i det du skissererer opp. Det norske (eller kanskje den vestlege) litteraturen er i stor grad vent innover mot einksildindividet. Var det ikkje Gert Nygårdshaug som erta på seg heile Norge, ved å komme med ein påstand som inkluderte ordet "navlebeskuende" for ei tid tilbake sidan? Og Kjartan Fløgstad sa jo: "Det mest politiske med litteraturen min, er språket". Medan Brandes sine etterfølgjarar stilde problem under debatt, er det ikkje så mykje samfunnskritikk igjen i den nyare litteraturen.

Samtidig opplever eg jo at særleg Franzen, som du nemner, kritiserer nettopp denne individorienteringa, gjennom boka Freedom. Her tar han jo tak i den store fridommen det vestlege individet har oppnådd, og stiller spørsmålet: fridom til kva? For vi har fridom frå undertrykking, frå stigmatiserande religiøse plagg, frå tvangsekteskap. Vi har fridom til å velje utradisjonelt, ta avstand frå familien sine tidlegare val. Vi har fridom til å gifte oss på tvers av klassar og uavhengig av familien sine konfliktar. Og vi har fridom til å la vere å gifte oss. Vi treng ikkje lenger Mr. Darcy, for å overleve. Vi har fridom til å studere og utdanne oss og vi har fridom til å gjere akkurat kva vi vil. Kva bruker vi denne fridommen vår til? Vi bruker han til å såre kvarandre. Vi bruker han til å vere utru mot trufaste ektefeller, til å operere inn silikon i brysta og til å øydeleggje miljøet rundt oss med kortsiktige val. Og vi tenker ikkje på om det er nok resurser igjen til å la dei som kjem etter oss, nytte seg av same fridommen.

Er dette eit uttrykk for at vi har det for godt, eller er dette ein kritikk av dei verdiane vi har? Lever vi i eit samfunn kor toleransen for individet er i ferd med å tippe over i ein parodisk verdirelativisme, fordi alt er riktig og ingenting er gale? Og om alt er riktig og ingenting er gale, og alt bare er opp til den einskilde og hans eller hennar val, er det vel også vanskeleg å komme med samfunnskritikk? Eg trur mange av dei oppvekstromanane som er skrivne dei siste åra, som Renberg, Frobenius og Knausgård for å ta nokre eksempler, kan vere eit uttrykk for korleis individet blir prega av eit relativistisk samfunn. Mange av dei litterære, navlebeskuande individa utan politisk interesse og brodd, er jo prega av denne overveldande fridommen dei har til å gjere akkurat kva dei vil. Og mange ender opp med å enten ta dei gale vala, eller å ikkje gjere noko utav livet sitt i det heile tatt. I eit bondesamfunn på 30-talet, ville det ikkje vore eit alternativ å sjå tilbake på eit innhaldslaust liv. Ein ville ikkje hatt tid til det, for ein må jo jobbe for å overleve.

Du spør om det er eit uttrykk for at vi har det for godt i Norge. Kanskje er det det. For på eit samfunnsmessig plan har vi det godt i Norge. Men likevel er det mange som har store problem, det viser tal både frå kriminalomsorgen og frå psykiatrien. Og kanskje er desse inadvente bøkene eit forsøk på utforske nettopp desse problemområda. For Nora står fri til å komme og gå som ho vil og den Bergmanske presten har ikkje lenger noko makt, verken over familien eller lokalsamfunnet. Om sonen til samfunnstøtta vel å melde seg på Paradise Hotell i staden for å overta familiebedriften, blir det kanskje litt snakk, men det er jo ikkje noko gale med det. Den fattige bondeguten har muligheit til å bli akademikar, foreldra har ikkje lenger lov til å halde han heime frå skulen for å jobbe. Når alle desse problema er løyste og folk likevel ikkje har det godt, blir det kanskje meir naturleg å utforske individet enn samfunnet.

Den siste store og verkeleg gode, samfunnskritiske romanen eg las, var forøvrig Mnem av Simon Stranger. Her konstruerer han eit nytt samfunn og prøver det ut i litterær form. Dette er ei verkeleg god bok, som stiller ei rekke spørsmål med forholdet mellom samfunn og individ. Og her blir også spørsmålet om rettferd er mogleg stilt.

(Oi, dette blei eit langt innlegg, men det er ei interessant problemstilling du reiser).

Takk for knallgodt innlegg!

Biter meg merke i det du skriver om Franzen. Jeg kom bare halvveis og synes det ble for mye pjatt. Og det kan jo ha vært hele poenget. Her er vi servert på et fat muligheter få andre i verden, fortid eller nåtid, kan drømme om og hva bruker vi det til? Romankarakterenes tildels patetiske liv gir oss svar:) Jeg leste Philip Roths Hvermann på denne måten. En mann som forsyner seg grovt av alle fristelser, og sitter igjen gammel, ensom og rundtlurt av sine egne valg. Så hva er moralen, at mennesket ikke takler frihet? At alle storhetstider ender i dekadanse, som Romerriket?

I såfall må hva dette forfallet består i tas opp til debatt:) Jeg kan ikke umiddelbart slå et slag for puritansk amerikansk seksualmoral, eller grunnløs respekt for autoriteter, men har sett det også lansert som løsningen på samfunnets forfall. Frihet under ansvar derimot. Og hva har vi ansvar for? Noe utenfor oss selv, og hvordan våre valg påvirker det. "What's in it for me", holder ikke som veien til lykke,om vi tror at melankolien i samtidslitteraturen sier noe sant om oss:)

Forestillelse er jo også tema f.eks i Vildanden eller Sult, skrevet i en helt annen tid. Forskjellen, slik jeg oppfatter det, er at forestillelsen eller livsløgnen til Ibsen og Hamsuns hovedpersoner er knyttet til klassereise. I den nye litteraturen, og dermed sikkert også vår samtid, er livsløgnen kanskje knytta til at vi tror vi kan forsyne oss av absolutt alt uten å tape noe på veien?

Det du seier om livsløgna er interessant. Eg trur vi har like mange livsløgner nå, men at dei er annleis som du seier.

Og det er kanskje noko i det med storheitstid og dekadanse. Blir vi blaserte av å ha den fridommen vi har? Og er vi i stand til å ta ansvar og forvalte den fridommen vi har? Eg er einig med deg i at vi ikkje vil tilbake til den puritanske moralen. Men av og til tenker eg på alle kampane som har blitt kjempa, for at vi skal ha den fridommen vi har, og korleis vi forvaltar han. Eg trur ikkje heilt vi er i stand til å sjå kor godt vi har det, alltid.

Interessant debatt!

Jeg liker det du sier om "alle kampane som har blitt kjempa" og om hvordan vi forvalter friheten. Det slo meg da jeg stod og så på 17.mai-toget i år, og gamle krigsveteraner kom forbi. Jeg var muligens veldig patriotisk i øyeblikket, men jeg tenkte "vi har det så utrolig godt, fordi disse mennene sa seg villige til å kjempe for det!"

Vi lever jo i et land hvor vi er så heldige at kvinnekampen er tatt, klassekampen unnagjort, arbeidernes rettigheter sikret, og hvor vi har levd i fred i over 60 år. Oljen har gitt oss rikdom, og internasjonalt fredsarbeid og gode idrettsprestasjoner har vært med å gi oss selvtillit som nasjon i den store verden. Vi lever i grunnen i harmoni med tilværelsen. Det som opptar oss mest er saker som barnehageplass til alle, bedre eldreomsorg, økt rusvern og bedre integrering av innvandrere. Nå er jo dette svært viktige saker for det norske samfunn, men det er kanskje ikke like spennende å skrive om?

Individsamfunnet vi lever i får oss til å skue innover, og indre konflikter opptar oss mer enn ytre. Og denne navlebeskuelsen, som det kalles så fint, er kanskje også symptomatisk når det gjelder norsk litteratur for tiden? Lite samfunnskritikk (fordi levekårene i grunnen er ganske bra), og mer individets sjelsliv og hverdagslige opplevelser? Er det rett og slett for mange hverdager i norsk litteratur for tiden? Jeg undres..

Syns denne diskusjonen som er satt igang er er utrolig bra og viktig. Stor takk. Jeg våknet i natt og ble liggende og tenke over den. Jeg er enig med deg i at mange kamper er kjempet ja - men i mål er vi ikke. Og historien kan hele tiden omtolkes. Og skal det. F.eks om disse krigsveteranene. Jeg har sittet og hørt på Sommer i P2 ikveld. Her var det bare etter tre program mye å tenke over som har med det innledende temaet her å gjøre og med vår virkelighetsforståelse. Spesielt det med Marianne Heier- Hør og bli vis. Det jeg liker med bøker og P2 er å bli opplyst/belært. Ofte er det en mangelvare i norsk litteratur. Men så er det det da at det kan glimte til av og til. At en forstår noe som en vitenskaplig tekst ikke kan få fram på samme måte - i bøker.

"BRA!!!;-)

Utrolig imponerende at du greier å koke sammen ett så godt svar på så kort tid!

-raudne-

Eg har tenkt ganske mykje på dette, særleg etter disksusjon som oppstod då Nygårdshaug kom med si uttaling. Då eg las Freedom i vinter, tenkte eg på det ein gong til. Så det er vel tankar som har vore til resirkulering i hovudet nokre gonger.

Det er tydelig, men lell:)