Bokelskere.no

Jeg har flere ganger tenkt på at en del av den nye norske litteraturen, som hylles for sitt gode språk, for meg føles uengasjert. Det skrives på mange måter om ingenting.

Misforstå meg rett, jeg krever ikke at all litteratur skal være handlingsmettet. Ei heller at alle skal forsøke å skrive den store romanen (den mange har hevdet er død).

Likevel føler jeg et helt annet engasjement og relevans for noe utover det indre liv, hos forfattere som f.eks Coetzee, som også skriver mange bøker som ikke er direkte handlingsdrevet og som har selvbiografiske trekk. Nå er det selvsagt urettferdig å sammenligne forfattere som Espedal, med en Nobelprisvinner, og ennå mer urettferdig om jeg tok med ferskinger som Skomsvold og Mirjam Kristensen. En annen jeg har sett nevnes i samme sammenheng, uten selv å ha lest, er Ørstavik.

Form uten innhold. En generalisering, og jeg mener Mirjam Kristensen fikk til både form og innhold så det holdt i "Tett inntil dagene", så dette er altså ikke svart hvitt.

Men er det flere som har tenkt at en del nyere norsk litteratur har lite relevans utover det livet som beskrives og det livet som leseren selv lever, som en referanseramme for individet? Og er det flere enn meg som må ha pauser fra slik litteratur innemellom, fordi den rett og slett blir litt kjedlig?

Må legge til at etter å ha prøvesmakt Franzen, Philip Roth og Don DeLillo, ser jeg at eksemplene også finnes i USA. Siden det er et samfunn jeg ikke kjenner så godt, legger jeg kanskje mer i hverdagstematikken, og forsøker å tolke den opp i mot samtid og samfunn. Altså, kanskje også de norske historiene har lag jeg ikke klarer å avdekke, fordi jeg er en del av de og ikke klarer å se de utenfra?

Hva mener dere andre om de problemstillingen jeg forsøker å tegne opp?

Først vil jeg si at jeg liker denne tråden!

Men så vil jeg også si at jeg har fått mange flere tanker og perspektiver ved å oppholde meg på Filippinene i mer enn tre måneder (har nettopp landet!). Folk på Filippinene tror at de bor i et demokratisk land...
Men for meg som kommer utenfra og ser med utenlandske øyne, ser og opplever et gjennomkorrupt system, der enormt mange fattige mennesker (og mange av dem nesten-analfabeter) blir holdt nede i søppel og møkk. Utrolig mange lever på eksistensminimum.

Alle som klager over hvor forferdelig de har det i Norge, burde ta seg noen studieturer til fattige land i Asia, Afrika og Sør-Amerika.

Ja, vi har det godt i Norge.
Men må man ha det forferdelig eller leve i fattigdom eller i et diktatur for å kunne skrive gode bøker?

Jeg vil ikke klage over litteraturen her hjemme.
Vi har mange gode forfattere, ikke bare Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Amalie Skram og Sigrid Undset, og mange, mange andre som er døde (men som fremdeles lever med sine skrevne ord), men også nålevende forfattere, forfattere som jeg gleder meg over å lese.

Men jeg må jo si til slutt at jeg gleder meg også over mange utenlandske forfattere, og særlig de som skildrer livet i helt andre kulturer og samfunn. Spesielt forfattere som skriver om uverdige forhold, og som er med på å forandre det landet de bor i (eller som de har måttet flykte fra, pga sine skrevne ord).
Det er ikke så lenge siden jeg leste om Greg Mortenson og hans reiser i Afghanistan og Pakistan, der han organiserer og bygger skoler for barn, og da spesielt for jenter. Han skaper (sammen med de som bor på stedet skolene blir bygget) skoler og muligheter til utdannelse istedenfor bomber, død og ødeleggelse.
- Han forvandler steiner til skoler i fredens navn!
Det er jo det som er så flott med litteratur. Vi kan bli kjent med hverandre over landegrensene, og vi har muligheter til å forstå hverandre bedre ved å lese om hvordan det er å leve i andre land i verden.
På den måten har vi alle muligheter til å bli med på å forandre verden slik at den skal bli et bedre sted å leve, - for alle.

Det er interresant det du skriver om Filippinene. Bare det kunne jo vært er utgangspunkt for flere norske forfattere enn i dag, noen flere utenlandsopphold. Det er vel der f.eks Nygårdshaug har hentet mye av sitt univers.

Du spør om man må leve i ufrihet for å skrive godt. Mitt svar er at det håper jeg virkelig ikke, da er jeg i såfall ikke i tvil om at jeg hadde valgt bort "den gode" litteraturen. Jeg skrev et annet sted i tråden at jeg aldri, ihvertfall ikke bevisst, vil romantisere fattigdom. Så da blir vel diskusjonen litt mer av typen: må vi som lever i frihet, og den litteraturen som speiler oss, være så selvgranskende?

Jeg mener for eksempel Langelands historie Wonderboy var glittrende samfunnssatire - og kritikk. En samtidshistorie med en moderne variant av et gammelt tema: livsløgnen. Så jeg tror god litteratur kan være et overskuddsforetagende. Solstad har levert mange eksempler, som av nasjonen settes høyere enn de fleste.

Det er engasjementet for noe utover oss selv jeg savner, i de historiene som dyrker det navlebeskuende mismotet. Jeg synes å ha sett det gå igjen i en del norske bøker som hylles som den nye vellykkede litteraturen. Engasjement er så mangt og hva hver enkelt regner som engasjert, sikkert det samme. Jeg tenker også på engasjement utover rent tradisjonell politisk forstand, som for naturen i Ekmanns "Hunden".

Så når tittelen ble:"har vi det for godt?". Var det for å diskutere om det at alt kommer så lett til mange, gjør oss litt late i bruk av språket. At der religionen tidligere var opium for folket, har pengene blitt det for oss. Og også vi blir deprimert av det;) Kanskje større engasjement kunne få flere til å finne mening.

Nei, å leve i fattigdom er ikke mye romantisk. Og å leve helt nede på bunnen i et samfunn i både fattigdom og uvitenhet er slett ikke romantisk i det hele tatt.

Du spør om vi som lever i frihet i den rike delen av verden må være så selvgranskende. Hvis du med selvgranskende mener at man "går inn i seg selv og søker sin egen selvutvikling i meditasjon og alternative trosretninger".
Tja, det blir antagelig slikt som gjerne opptar mange, når man allerede "har alt", og ikke trenger å anstrenge seg noe særlig for å ha mat på bordet og tak over hodet. Jeg har lenge sett meg kvalm og overmett på alle "selvrealiseringsbøker/selvutviklingsbøker", New Age-litteratur og all den andre alternative litteraturen som pøses ut på markedet (jeg har flere av disse selv; må jo ha noen slike for å vite hva de handler om). Mange har oppdaget at alternative livsanskuelser/trosretninger er Big Business, og tjener store penger på folks higen etter "mening i tilværelsen" og noe å tro på. Mye av denne alternative litteraturen fører til at mange rett og slett blir overdrevent selvopptatte og egosentriske.

Jeg forstår godt hva du mener når du etterlyser engasjement for noe utover oss selv, istedenfor alle de navlebeskuende, selvopptatte greiene.
Det er vel derfor jeg liker så godt å lese mer biografiske historier og romaner med mange røtter i virkeligheten fra andre deler av verden.

Nå har jeg ikke lest de bøkene du nevner her. Vil du anbefale dem?

En liten kommentar til denne Norah. Jeg mener at selvgranskende og selvbeskuende ikke er en og samme sak. Å lese litteratur om selvutvikling betyr ikke at man blir en superegoist med kun tanke for eget velvære. Å kjenne seg selv på godt og vondt tror jeg er et stort pluss i forhold til omverdenen. At det er når man kjenner seg selv at en er i stand til empati og forståelse for tingene rundt seg. Og at det nettopp er når man ikke kjenner seg selv, er utrygg på seg selv, ja da har man lett for å bli selvbeskuende.

Men at man ikke trenger å lese all verdens selvutviklingsbøker for å bli kjent med seg selv, det er jeg enig i. Man kan lære av å lese annen litteratur og ikke minst ved å være interessert i verden rundt seg.

Ja, selvsagt har du rett i at det er viktig å kunne være selvgranskende, i den forstand at man dermed kan forstå både seg selv og andre bedre.
Mine bemerkninger om selvutvikling er et resultat av å ha diskutert med mange som ser ut til å stå fast i sin egen verden, og som ikke ser ut til å klare å se noe annet enn seg selv og sin egen (nesetipp) selvutvikling.

Ja. Jeg synes "Hunden" var veldig god, men det er uttrykt ulike meninger om den her inne: Hunden. Den er så kort at det uansett er lite å tape på å gjøre seg opp en mening. Selv er jeg glad i dyr og tilbringer mye tid i sammen men hunder, og synes Ekmann gjør et troverdig og usentimentalt forsøk på å sette seg i dens sted som del av naturen. Det er en søt liten historie:)

Wonderboy er noe helt annet og noe av det morsomste jeg har lest. Treffende også i retrospekt med tanke på finanskrisa og spekulantenes ansvar. Wonderboy handler om en som tar grovt for seg av den nye tidens goder og som stadig jager etter penger for pengenes egen skyld.

Solstad må jeg desverre innrømme at jeg har flere uleste av i hylla og kjenner best fra omtaler. Genanse og verdighet har jeg lest og likte. Andre kan nok gå mer i dybden om den boka enn meg, men den er jo med i århundrets bibliotek og regna som et godt samtidsspeil.

Det ser lovende ut! Kan godt tenke meg å ta for meg både "Hunden" og "Wonderboy".
Solstad tror jeg aldri at jeg har lest noe av, men bør kanskje gjøre det nå, etter at han har fått den utnevnelsen han har fått av staten...?

Jeg må si at jeg setter pris på innlegget ditt og alle de gode svarene det har fått.

Jeg liker noe av Espedal og ett par andre, men må innrømme at jeg synes mye samtidslitteratur er kjedelig og intetsigende. Nå har jeg jo et religiøst syn på dette i tillegg og er inspirert av postliberal teologi. En av mine favoritter på dette feltet, Fr. Robert Barron, har en setning som går igjen ofte: "Ditt liv handler ikke om deg." Det står som en slags antitese til dagens individfokusering. Det er som sagt kjedelig, men også fryktelig usympatisk.

Cormac McCarthy har vel uttalt at han ikke leser bøker som ikke på en eller annen måte tar opp liv og død. Jeg tror vi trenger litt mer av det i norsk litteratur.

Dette fikk meg til å tenke på en linje fra filmen "Den tredje mann": Don't be so gloomy. After all it's not that awful. Like the fella says, in Italy for 30 years under the Borgias they had warfare, terror, murder, and bloodshed, but they produced Michelangelo, Leonardo da Vinci, and the Renaissance. In Switzerland they had brotherly love - they had 500 years of democracy and peace, and what did that produce? The cuckoo clock.

Jo, du har et poeng - men samtidig vet jeg ikke helt om jeg faktisk ønsker at skjønnlitterære forfattere på død og liv skal ta del i samfunnsdebatten - altså jeg mener i større grad enn andre. Det er heller motsatt, at jeg ville gjerne sett at "folk flest" (les: ikke-forfattere) leste mer, ikke minst mer skjønnlitteratur, og trakk med seg erfaringene fra et bredt utvalg litteratur (eldre og nyere, hjemlig og utenlandsk) inn i samfunnsdebatten/ut i det offentlige rom. Forfattere bør først og fremst skrive litteratur, ikke snakke/skrive kronikker.... Jeg tror i alle fall at det er det ståstedet jeg er landet på. Ikke minst med tanke på Jostein Gaarders gammeltestamentlige utblåsning mot Israel sommeren 2006, eller Kjetil Bjørnstads engasjement i Treholt-saken - det at de er skjønnlitterære forfattere, gjør dem ikke mer kvalifisert enn andre til å "synse offentlig" om politikk eller strafferett. (Bjørnson-biografiene til Hoem burde man nok se å få lest - den godeste Bjørnson var jo en frisk riks-synser, det var vel knapt det tema han ikke utbasunerte sine meninger om, på godt og vondt. Den mest kjente anekdoten i den forbindelse er vel den om telegrammet han sendte statsminister Knudsen da det skulle forhandles om løsrivelse fra svenskene i 1905: "Nu gjelder det at holde sammen!" Hvorpå Knudsen skal ha telegrafert tilbake: "Nu gjelder det at holde kæft!")

Ah, Bjørnson! Eg skulle ønske eg levde på den tida. Eg skulle ønske eg kunne følgje samfunnsdebatten då han var aktiv. Det må ha vore tider, det!

Man hører jo stadig at nordmenn som vender hjem etter å ha bodd utenlands en stund slås over banaliteten i avisoverskriftene som møter dem i Norge. Det er vel ikke unaturlig at samme tendens også gjenfinnes i litteraturen vår.

Det er helt sant. Jeg har hatt flere lange opphold i land som Mexico, Cuba og Nicaragua, og å lese norske nettaviser (spesielt) når man er der, er rett og slett flaut. Og når man kommer hjem og går i butikken og ser at forsidene til landets to største aviser faktisk ikke har en eneste nyhetssak på forsiden, så blir man flau igjen.

Det virker som om avisene hele tiden må konstruere saker ved å sette pekefingeren på noe som burde vært bedre i det norske samfunn, for så å få kommentar fra opposisjonen, for så å få en motkommentar fra regjeringen, og dermed er diskusjonen i gang, og de har noe å skrive om i mange dager. Man kan jo bli ganske sprø av å lese hjemlige saker som er blåst fullstendig ut av proposjon, når man leiter etter de faktiske nyhetssakene (som er i klart mindretall!).

Etter å ha vært hjemme en stund, derimot, faller man tilbake i sitt vante mønster, og man legger ikke like godt merke til at hele VG er full av trivielle saker som Skal vi danse og Farmen. Og det er vel mest dette som gjør meg bekymret, hvor lett det er å venne seg til å bli bombandert med sladder og kjendisstoff, presentert som nyheter.

Så for å svare på hovedinnlegget her, så kan man jo si at: JA, vi har det alt for godt i Norge. Og JA, litteraturen preges av det. Det som opptar en, skriver en om.

Jeg som driver og utgir bøker selv bør vel egentlig være helt stille, men jeg er så inmari enig ... Det er nok få land som har så mange flinke forfattere som oss - men herregud så lite folk skriver om!

Og veldig mange mener jo at det er en bra ting, at litteraturens eneste mål må være god litteratur og at god litteratur er det samme som god form. En hel masse forfattere begynner sin karriere med et ønske om å fortelle historier, men så opptas de i sirkelen av navlebeskuende formfantaster og begynner på sin "reise bort fra historiene og inn i språket". Mange flere hadde egentlig aldri noe å si, de bare liker å lage setninger og glir rett inn i ringen. Det er en stor sirkel etterhvert, og de som sitter i den er så opptatt av hverandre at man må rope minst så høyt som Nygårdshaug gjorde for å få oppmerksomheten deres - og da biter de hodet av folk som straff for at de ble forstyrret i sin dyrking av seg selv, hverandre og Språket.

Jeg elsker språk - fordi det kan brukes til noe. Språk uten innhold er som bodybuilding med steroider - masse store, glinsende muskler som ikke kan brukes til noe annet enn å vises fram. Gi meg en god, svett kroppsarbeider hvilken dag som hest!

Kan skrivekurs ha noe med saken å gjøre? Jeg aner ikke - bare lurer...

Enhver som har lest "La meg synge deg stille sanger" kan nok skrive under på den..

"La meg synge deg stille sanger" var et mysterium for meg. Hvorfor likte alle denne boka så godt? På meg virket den bare anstrengt og usannsynlig...

Jeg er så enig. Jeg hanglet meg gjennom og fant historien konstruert og usannsynlig.

Helt enig! Den var bare full av klisjeer og tåpeligheter. Første boka jeg ikke har klart å lese ferdig! Det virker som om forfatteren har skrevet den som oppgave, etter malen de fikk utdelt på skrivekurset. Og malen sa: "Utbroder! Utbroder! Historien er ikke så viktig!" Aaarg!

Ja, noe ny norsk litteratur er kjedelig... Forfatterne blir litt for mye flinkiser for meg, og god omtale skremmer meg faktisk vekk fra bøker jeg kanskje ville ha likt!

Hanne Ørstavik er et godt eksempel. Har lest et par av hennes bøker, og jeg ser at hun skriver originalt og godt, med det man kaller en egen stemme, og et godt språk. Tynne bøker hvor det jo skjer noe....men....jeg sitter igjen og lurer på hvorfor i all verden hun har skrevet denne boka? Den ene - har glemt tittelen - handlet om ei jente som bodde med dominerende mor, og bl a måtte stelle moras føtter (blæh). Jente møter gutt, jente blir invitert med på ferie av gutt, jente blir låst inne på rommet av mamma og må tisse i søppelbøtta. Når toget har gått, låser mamma opp. Slutt. Jeg sitter igjen med et stort - "OG SÅ DA???" Mange elsker sikkert denne boka, men for meg var den bare stusselig. Irriterte meg over alle personene...og tenkte at de kanskje var realistiske, men de var altfor kjedelige til å fylle en hel bok. En annen av hennes bøker tror jeg handlet om en familie som samlet seg til jul. Og jeg satt igjen med følelsen av at noe var kastet bort - når hun er så god til å skrive, hvorfor finner hun ikke en god historie?

Men det er jo bare min mening, da....

Eg er ikkje overbegeistra for Hanne Ørstavik. Som du seier, ho har ein stemme og eit særpreg, men det er noko med det som skjer på handlingsplan som blir litt tamt. Samtidig har eg veldig sansen for Helle Helle, sjølv om det ikkje skjer noko i hennar bøker heller, så dette er ikkje eintydig.

Eg trur også det er noko i det du skissererer opp. Det norske (eller kanskje den vestlege) litteraturen er i stor grad vent innover mot einksildindividet. Var det ikkje Gert Nygårdshaug som erta på seg heile Norge, ved å komme med ein påstand som inkluderte ordet "navlebeskuende" for ei tid tilbake sidan? Og Kjartan Fløgstad sa jo: "Det mest politiske med litteraturen min, er språket". Medan Brandes sine etterfølgjarar stilde problem under debatt, er det ikkje så mykje samfunnskritikk igjen i den nyare litteraturen.

Samtidig opplever eg jo at særleg Franzen, som du nemner, kritiserer nettopp denne individorienteringa, gjennom boka Freedom. Her tar han jo tak i den store fridommen det vestlege individet har oppnådd, og stiller spørsmålet: fridom til kva? For vi har fridom frå undertrykking, frå stigmatiserande religiøse plagg, frå tvangsekteskap. Vi har fridom til å velje utradisjonelt, ta avstand frå familien sine tidlegare val. Vi har fridom til å gifte oss på tvers av klassar og uavhengig av familien sine konfliktar. Og vi har fridom til å la vere å gifte oss. Vi treng ikkje lenger Mr. Darcy, for å overleve. Vi har fridom til å studere og utdanne oss og vi har fridom til å gjere akkurat kva vi vil. Kva bruker vi denne fridommen vår til? Vi bruker han til å såre kvarandre. Vi bruker han til å vere utru mot trufaste ektefeller, til å operere inn silikon i brysta og til å øydeleggje miljøet rundt oss med kortsiktige val. Og vi tenker ikkje på om det er nok resurser igjen til å la dei som kjem etter oss, nytte seg av same fridommen.

Er dette eit uttrykk for at vi har det for godt, eller er dette ein kritikk av dei verdiane vi har? Lever vi i eit samfunn kor toleransen for individet er i ferd med å tippe over i ein parodisk verdirelativisme, fordi alt er riktig og ingenting er gale? Og om alt er riktig og ingenting er gale, og alt bare er opp til den einskilde og hans eller hennar val, er det vel også vanskeleg å komme med samfunnskritikk? Eg trur mange av dei oppvekstromanane som er skrivne dei siste åra, som Renberg, Frobenius og Knausgård for å ta nokre eksempler, kan vere eit uttrykk for korleis individet blir prega av eit relativistisk samfunn. Mange av dei litterære, navlebeskuande individa utan politisk interesse og brodd, er jo prega av denne overveldande fridommen dei har til å gjere akkurat kva dei vil. Og mange ender opp med å enten ta dei gale vala, eller å ikkje gjere noko utav livet sitt i det heile tatt. I eit bondesamfunn på 30-talet, ville det ikkje vore eit alternativ å sjå tilbake på eit innhaldslaust liv. Ein ville ikkje hatt tid til det, for ein må jo jobbe for å overleve.

Du spør om det er eit uttrykk for at vi har det for godt i Norge. Kanskje er det det. For på eit samfunnsmessig plan har vi det godt i Norge. Men likevel er det mange som har store problem, det viser tal både frå kriminalomsorgen og frå psykiatrien. Og kanskje er desse inadvente bøkene eit forsøk på utforske nettopp desse problemområda. For Nora står fri til å komme og gå som ho vil og den Bergmanske presten har ikkje lenger noko makt, verken over familien eller lokalsamfunnet. Om sonen til samfunnstøtta vel å melde seg på Paradise Hotell i staden for å overta familiebedriften, blir det kanskje litt snakk, men det er jo ikkje noko gale med det. Den fattige bondeguten har muligheit til å bli akademikar, foreldra har ikkje lenger lov til å halde han heime frå skulen for å jobbe. Når alle desse problema er løyste og folk likevel ikkje har det godt, blir det kanskje meir naturleg å utforske individet enn samfunnet.

Den siste store og verkeleg gode, samfunnskritiske romanen eg las, var forøvrig Mnem av Simon Stranger. Her konstruerer han eit nytt samfunn og prøver det ut i litterær form. Dette er ei verkeleg god bok, som stiller ei rekke spørsmål med forholdet mellom samfunn og individ. Og her blir også spørsmålet om rettferd er mogleg stilt.

(Oi, dette blei eit langt innlegg, men det er ei interessant problemstilling du reiser).

Takk for knallgodt innlegg!

Biter meg merke i det du skriver om Franzen. Jeg kom bare halvveis og synes det ble for mye pjatt. Og det kan jo ha vært hele poenget. Her er vi servert på et fat muligheter få andre i verden, fortid eller nåtid, kan drømme om og hva bruker vi det til? Romankarakterenes tildels patetiske liv gir oss svar:) Jeg leste Philip Roths Hvermann på denne måten. En mann som forsyner seg grovt av alle fristelser, og sitter igjen gammel, ensom og rundtlurt av sine egne valg. Så hva er moralen, at mennesket ikke takler frihet? At alle storhetstider ender i dekadanse, som Romerriket?

I såfall må hva dette forfallet består i tas opp til debatt:) Jeg kan ikke umiddelbart slå et slag for puritansk amerikansk seksualmoral, eller grunnløs respekt for autoriteter, men har sett det også lansert som løsningen på samfunnets forfall. Frihet under ansvar derimot. Og hva har vi ansvar for? Noe utenfor oss selv, og hvordan våre valg påvirker det. "What's in it for me", holder ikke som veien til lykke,om vi tror at melankolien i samtidslitteraturen sier noe sant om oss:)

Forestillelse er jo også tema f.eks i Vildanden eller Sult, skrevet i en helt annen tid. Forskjellen, slik jeg oppfatter det, er at forestillelsen eller livsløgnen til Ibsen og Hamsuns hovedpersoner er knyttet til klassereise. I den nye litteraturen, og dermed sikkert også vår samtid, er livsløgnen kanskje knytta til at vi tror vi kan forsyne oss av absolutt alt uten å tape noe på veien?

Det du seier om livsløgna er interessant. Eg trur vi har like mange livsløgner nå, men at dei er annleis som du seier.

Og det er kanskje noko i det med storheitstid og dekadanse. Blir vi blaserte av å ha den fridommen vi har? Og er vi i stand til å ta ansvar og forvalte den fridommen vi har? Eg er einig med deg i at vi ikkje vil tilbake til den puritanske moralen. Men av og til tenker eg på alle kampane som har blitt kjempa, for at vi skal ha den fridommen vi har, og korleis vi forvaltar han. Eg trur ikkje heilt vi er i stand til å sjå kor godt vi har det, alltid.

Interessant debatt!

Jeg liker det du sier om "alle kampane som har blitt kjempa" og om hvordan vi forvalter friheten. Det slo meg da jeg stod og så på 17.mai-toget i år, og gamle krigsveteraner kom forbi. Jeg var muligens veldig patriotisk i øyeblikket, men jeg tenkte "vi har det så utrolig godt, fordi disse mennene sa seg villige til å kjempe for det!"

Vi lever jo i et land hvor vi er så heldige at kvinnekampen er tatt, klassekampen unnagjort, arbeidernes rettigheter sikret, og hvor vi har levd i fred i over 60 år. Oljen har gitt oss rikdom, og internasjonalt fredsarbeid og gode idrettsprestasjoner har vært med å gi oss selvtillit som nasjon i den store verden. Vi lever i grunnen i harmoni med tilværelsen. Det som opptar oss mest er saker som barnehageplass til alle, bedre eldreomsorg, økt rusvern og bedre integrering av innvandrere. Nå er jo dette svært viktige saker for det norske samfunn, men det er kanskje ikke like spennende å skrive om?

Individsamfunnet vi lever i får oss til å skue innover, og indre konflikter opptar oss mer enn ytre. Og denne navlebeskuelsen, som det kalles så fint, er kanskje også symptomatisk når det gjelder norsk litteratur for tiden? Lite samfunnskritikk (fordi levekårene i grunnen er ganske bra), og mer individets sjelsliv og hverdagslige opplevelser? Er det rett og slett for mange hverdager i norsk litteratur for tiden? Jeg undres..

Syns denne diskusjonen som er satt igang er er utrolig bra og viktig. Stor takk. Jeg våknet i natt og ble liggende og tenke over den. Jeg er enig med deg i at mange kamper er kjempet ja - men i mål er vi ikke. Og historien kan hele tiden omtolkes. Og skal det. F.eks om disse krigsveteranene. Jeg har sittet og hørt på Sommer i P2 ikveld. Her var det bare etter tre program mye å tenke over som har med det innledende temaet her å gjøre og med vår virkelighetsforståelse. Spesielt det med Marianne Heier- Hør og bli vis. Det jeg liker med bøker og P2 er å bli opplyst/belært. Ofte er det en mangelvare i norsk litteratur. Men så er det det da at det kan glimte til av og til. At en forstår noe som en vitenskaplig tekst ikke kan få fram på samme måte - i bøker.

"BRA!!!;-)

Utrolig imponerende at du greier å koke sammen ett så godt svar på så kort tid!

-raudne-

Eg har tenkt ganske mykje på dette, særleg etter disksusjon som oppstod då Nygårdshaug kom med si uttaling. Då eg las Freedom i vinter, tenkte eg på det ein gong til. Så det er vel tankar som har vore til resirkulering i hovudet nokre gonger.

Det er tydelig, men lell:)

For godt? Tja, kanskje er det så enkelt som at vi får det vi fortjener? At et "tomt" samfunn avler tilsvarende litteratur og underholdning? I Norge har vi forholdsvis god råd og det å gi ut bøker (og musikk) er relativt enkelt; blir du refusert så gir du bare ut materialet på eget forlag og for egne penger.

Var på et foredrag for ikke så lenge siden og foredragsholderen la framm noen synspunkter på forskjellene mellom "før og nå", her som en forklaring på økende problemer i befolkningen her i landet.

FØR (60-70-tallet) brukte vi ordene VÅRE, OSS, VI, DERE I DAG bruker vi ordene JEG, MEG, MITT og DITT

Er vi blitt individualiserte på bekostning av samhold og solidaritet og derfor ikke evner, eller ønsker, å sette oss inn i tyngre ting, men er mer opptatt av å nyte enn å yte?

Jeg lurer på om ikke du er inne på noe der. Trakk umiddelbart en parallell til frivillighet innen organisasjonsarbeid da jeg leste innlegget ditt. Synes å merke stor endring innenfor det feltet bare på 10-12 år, fra fellesskapstanker til dagens "hva får JEG igjen for det?"

Her har det foregått en god diskusjon i dag :) Thomas Hylland Eriksen omtaler dennne utviklingen treffende i "Storeulvsyndromet". Lene Kongsvik Johansen her en fantastisk sang som reflekterer utviklingen. Vi ser det i skoleverket, der elevene er mer opptatt av rettighetene sine enn pliktene. De er utrolig godt informert om hvilke rettigheter de har, slik at vi bruker mer tid på dokumentasjon på tiltak og vurdering enn undervisning. Hvis alle skal fortsette å kreve mer av samfunnet enn de gir tilbake, kan det bli litt for spennende å se inn i framtida i dette landet. At litteraturen også reflekterer resten av samfunnet er vel ikke så merkelig. Helt enig med Hilde lenger opp her, der hun nevner hvor enkelt det er blitt å gi ut noe selv. Nå tror jeg ikke det er like enkelt å få solgt disse bøkene som ikke har et forlag i ryggen. Kvaliteten er meget varierende, og distribusjon koster. Forlagene har hatt og har fortsatt en viktig funksjon.

"Hva kan jeg gjøre for at noen skal se meg?" har erstattet "Hva kan jeg bidra med for at samfunnet skal bli bedre?"

Landet er bygget, individet sliter med å finne sin plass. Så hva kan man skrive om da? Gir en stjerne til bai-s lange refleksjon rundt bl.a. Gert Nygårdshaugs meninger. Han er en av få norske forfatter som tar tak i globale samfunnspørsmål. Har lest det meste av han, og i starten tenkte jeg at dette var veldig ulikt all annen norsk litteratur. Er han virkelig nordmann?

Jeg er veldig enig i mye av det som er skrevet i denne tråden. Har jobbet som lærer de siste 11 årene og har faktisk bare i løpet av denne korte tida sett en klar endring i elevgruppene jeg møter. For hvert årstrinn som kommer til min skole, finner jeg flere og flere individualister som bare tenker på seg selv og ikke føler at de skylder samfunnet eller sine medmennesker noe som helst. Disse ungdommene er oppdratt til å tenke at alt order seg (selv uten egeninnsats), til å kreve sine rettigheter, til at curlingforeldrene deres – og alle andre - legger alt til rette for dem.. De har gjennom hele livet blitt fortalt at de er unike og spesielle, og gjerne også at de er skiller seg ut fra alle andre. Når de så møter virkeligheten, ofte med et stort mageplask, når de får sine første karakterer, får mange av dem problemer. Det er vel ikke uten grunn at flere og flere unge får problemer med selvfølelsen og får psykologiske problemer. Individets møte med storsamfunnet og de pliktene som møter dem der, kan ofte bli dramatisk.

Nettopp derfor synes jeg romanforfattere som tar tak i menneskers psyke er interessante å lese. Fremmedgjøringen forventningen om det perfekte ofte fører til, gir grobunn til gode bøker. Om forfatteren i tillegg til å beskrive de psykologiske aspektene ved sine romanfigurer også tar for seg tabuene i samfunnet og kommer med litt samfunnskritikk, blir jeg ofte begeistret for boka. Et eksempel på en slik forfatter er Carl Frode Tiller. Han skriver svært godt om psykiske problemer, i tillegg til at han kommer med en, enkelte ganger lett forkledt, samfunnskritikk. Vi har alle blitt så opptatte av oss selv og andres syn på oss, at vi ikke lengre bryr oss om “de andre” som ikke har det like bra… Dugnadsånd er byttet ut med et intenst ønske om 15 minutes of fame.

Den første delene var som jeg skulle sagt det selv. Har akkurat samme erfaring. Visste ikke at Curling foreldre var et kjent begrep, vi bruker det her også, men det var det altså. Jeg er nok litt sånn selv som mor. Minste motstand. Griper meg selv i å begynne å koste klasserommet fordi eleven løper ut uten å tenke på at det er deres ansvar. Blir positivt overrasket over de som stiller opp frivillig, fordi det er så få som gidder å bruke sin kostbare tid på annet enn seg selv.

Jeg synes Ketil Bjørnstad skriver bra om dette med menneskers psyke, disse litt ensomme mennene, kunsten og kjærligheten både i Victor Alveberg triologien og bøkene om pianisten Aksel Vinding. Også Lars Saaby Christensen gjør dette, selv om ingen av dem skriver spesielt om de siste tiår. I "Visning" derimot, skriver LSC om akkurat det å gå på visning, noe mange par gjør i dag, men også om ett par som har mye indre stridigheter de kjemper med. Hovedperson lever på en slags livsløgn om at han når han lykkes som manusforfatter så..., og hele hans tilværelse og lykke avhenger i om han lykkes som forfatter.

Pga det som nevnes i denne diskusjonen, foretrekker jeg eldre, norsk litteratur, fra den tiden de hadde noe å melde. Helst leser jeg bøker fra helt andre land. Holder på med Bukkefesten av Vargas Llosa, og lærer masse om Den Dominikanske Republikk generelt, om stormannsgalskap og hva som skjer med folk i nærheten av en diktator spesielt.

Var også med på samlesingen av ny nordisk litteratur, de som var nominert til Nordisk råds litteraturpris i år (deriblant Tiller). Samlesernes konklusjon var nettopp at psykiske lidelser er et gjennomgående tema. Det er interessant nok å lese om det, men man kan spørre seg hvorfor det er sånn. Jeg tror alt dette henger sammen, og det AnjaE sier om ungdomskoleelevenes første møte med karakterene er betegnende.

I vgs prøver vi etter beste evne å gjøre dem til gangs menneske, i konkurranse med idol, Paradise Hotel, facebook, curlingforeldre. Det siste er helikopterforeldre, som kjøper leilighet til 20-åringen slik at studietida kan gå litt lettere... Ting henger sammen, og det vanskelig å snu trenden.

Jeg har også fått øynene opp for eldre utgivelser. Leste Mobergs utvandrerserie i vinter. Kanskje ikke litteraturens høydepunkt, men for en reise han beskriver. I ei tid der menneske var ånd, men like mye biologi. Min anmeldelse

Mobergs karrige bakgrunn gjorde han antagelig i stand til å gjenskape en tilbakelagt tid, på en måte som innbød til refleksjon over hva det faktisk har kosta for at vi skal komme til dekket bord. Hva naturen er, mat og overlevelse, og hvor prisgitt vi mennesker er disse evige naturgitte sammenhengene. Svært mange mennesker på jorda blir minnet på det hver dag, mens vi har glemt det. Likevel har vi det felles, at der det finnes strøm og et TV-apparat, ja der samles vi for å se på såpeopera:) Verden er et rart, men fantastisk sted.

Jeg er som deg og Guiritana veldig glad i tidligere storheter innen norsk litteratur og har ofte etter en gjennomlesning følt at jeg virkelig har lært noe om livet – både generelt og om livet spesielt på den tiden boken ble skrevet. Kampen mot fremmede makter, for selvstendighet, mot kvinneundertrykkelse, for menneskerettigheter.. Alle var de viktige slag og alle sa de noe om tidsånden i datidens Norge.

Det at vi har det så godt materielt sett i dette landet, gjør det kanskje ekstra vanskelig for forfatterne? Hva skal man skrive om når “alle” har tak over hodet, mat på bordet og gjerne også et klesskap fylt til randen av dyre plagg.. I tillegg virker det som om vi svært sjelden lar oss sjokkere, vi er blitt så blaserte at lite går inn på oss og lite virker å angjelde oss. Vi nordmenn er visst veldig opptatt av hva naboen mener om oss, samtidig vil vi verne om privatlivet og er redde for å slippe den samme naboen inn på livet slik at han kan se vår tilkortkommenhet.. De forfatterne som greier å se gjennom blendverket av tilsynelatende vellykkethet, er for meg de vellykkede. Er det ikke noe tomt over dette jaget mot en karriere, en fin bil, et drømmeslott, et perfekt liv? Forfattere som virkelig greier å si noe om denne tomheten i dagens samfunn, er forfattere jeg gjerne vil lese.

I forlengelsen av det du skriver tenker jeg kanskje at disse livene får mange til å føle at de omgis av så mange muligheter de selv ikke kan eller klarer å ta del i. Så er det kanskje bare et blendverk det hele:)

Jeg mener overhode ikke å romantisere fattigdom, og denslags refleksjoner vi i tråden gjør oss er jo i seg selv et overskuddsfenomen, men det går kanskje en grense for når det materielle fortsetter å gi økt lykke- og mestringsfølelse hos folk?

Gleder meg til å lese Nu jävlar, innbiller meg at den tar for seg oss som er redd for at vi lever de tapte muligheters liv, på en litt humoristisk måte:) Kanskje norske forfattere burde gi oss et tupp bak og harselere litt med denne selvdyrkende kollektive depresjonen, isteden for å ta den på så blodig alvor;)

(For ordens skyld: mener ikke da behandlingen av det psykologiske som f.eks Haff, og jeg har forstått også Grimsrud, gjør på framifrå vis).

"Hva kan jeg gjøre for at noen skal se meg?" har erstattet "Hva kan jeg bidra med for at samfunnet skal bli bedre?"

Her trur eg du sett fingeren på noko veldig viktig. Og der er jo Lene Kongsvik Johansen sin sang symptomatisk: "det er ikke naturlig for meg å stå i kø, jeg ække sånn jeg!" For tre generasjonar sidan måtte folk stå i kø for å få henta ut sin matrasjon, medan i dag er det stadig nokre bilar som blir bulka fordi ein av matpakkekøyrarane ikkje finn det naturleg å stille seg i køen saman med dei andre. Det er ein enorm forskjell!

(Gjentar at dette er en generalisering, det skrives selvsagt godt i Norge også, og mange har høyst reelle kamper i sine liv.)

Det kan godt hende individualisering har ført oss i den retningen du beskriver. Det jeg synes preger bøkene er likevel et problemfokus, et vemod eller en melankoli, som har noe nordisk over seg. Der de små problemene, relativt sett sammenlignet med land og folk som virkelig må kjempe, blir store. Der en gransker sitt eget indre og nærmest opptrer som sin egen psykolog. Så det hverdagslige, de små utfordringene alle må regne med å møte, blir så altoverskyggende at det styrer romankarakterenes liv.

Og det er da jeg tenker: har vi rett og slett for god tid til selvmedlidenhet? For få "virkelige" problemer å gripe fatt i?

Jeg tror desverre du har rett. I vårt land fokusert på forbruk og egoet, blir det nok bare bekymring rundt sin egen situasjon, som vi kaller problemer. Det må en vel bare være ærlig å innrømme, hvor mange av oss bekymrer seg for mat og drikke for morgendagen? Så da blir vel bøker med fokus på våre hverdagsproblemer det vi liker å lese, for det er det vi kan assosiere oss med. Så tror jeg tiden også spiller inn, vi gidder ikke bruke tiden på litteratur som krever så mye av oss. Så bra du reflekterer over livet! Det er mye i verden som ikke er rettferdig, vi har det så utrolig bra, men dog er det mange tungsindige blant oss likevel.