Bokelskere.no

Jeg er en bokelsker, en sånn som "pløyer" bøkene jeg velger, en som bare liker bøker. Jeg forsøkte meg på å skrive noen ord , fordi det klødde i meg etter å skrive men fikk tilbakemelding om at jeg gjentok meg selv for mye. Ja ja , dette gjør jeg også når jeg snakker ! ( svakhet). Jeg skriver alikevel , til meg selv. Og jeg leser- masse, men så ser jeg stadig at mange studerer litteratur, og jeg tenker : så heldige de er. men hvis noen spør meg , hva de studerer så aner jeg ikke. He he. hadde jeg vært yngre,ville jeg valgt noe med bøker. Jobbe som bibliotekar , eie et antikvariat ville vært en ok drøm. Eller jeg kanskje bare kan greie meg med å være glad i bøker.! Ville jeg lest bøkene mine anderledes om jeg hadde studert litteraturvitensakp, og ville jeg valgt andre bøker enn jeg gjør nå.? Hadde vært fint om noen kunne fortelle meg hva de lærer i studier innen litteratur, og om de har forandret synet på bøker og smak under studietiden. Forfattere, har de ofte sånne studier i "ryggsekken".

Masse bra svar og mye informasjon, men ikke glem å lese med hjertet da. Kan raskt bli sånn at man kun leser med hodet. Tenk om man ikke skulle la seg rive med av boka men istedet sitte og analysere hvordan den er bygd opp og hvilket "verktøy " som er brukt. Det å skrive bøker kan nok være hardt arbeid og det er nok bra hvis man kan noen grep og har litt kunnskaper om dette. Men det å lese , der vil jeg nok gjerne være en som modnes etter hvert som jeg eldes, og etter x antall bøker. Men ære være dem som har studert og studerer litteratur.

Eg var veldig redd for dette før eg begynte å studere litteratur. Eg var redd for at eg ikkje skulle kunne slappe av med ei god bok, utan å analysere ho i stykker. Men i ettertid har eg ikkje sett at verktøya eg har fått har blitt ein klamp om foten som øydelegg lesargleda.

Det hendte eg opplevde det, då eg las skjønnlitteratur som var pensum. Blant anna hugsar eg at Amtmannnens døtre var ei bok eg sleit med å komme gjennom. Mykje fordi at forelesaren vår hadde gått grundig inn i namnesymbolikken og psykoanalystiske analysemåtar, ein modell eg kanskje ikkje vel å bruke sjølv. Det same gjeld Dalen, Portland, kor eg heller ikkje hadde noko god lesaroppleving. Kanskje mest fordi eg skulle rekke å bli ferdig før forelesning, og ikkje tok meg god nok tid. Eg er usikker.

I ettertid har eg vore veldig oppteken av å vektleggje det umiddelbare, opplevinga av lesinga (dette skreiv var også hovudfokuset for masteroppgåva mi). Det hender sjølvsagt (særleg når eg les lyrikk) at eg stoppar opp og tenker gjennom korleis eg sansar teksten og korfor eg oppfattar sanseinntrykka teksten gir på den måten eg gjer. Men eg opplever i langt mindre grad enn eg hadde frykta, at dette er ei belastning for meg. Eg les på to ulike måtar, når eg driv med hobbylesing og når eg driv med analyse. Men i dei tilfella eg skal jobbe ytterlegare med ein tekst eg har lese, det vere seg i undervisningssamanheng, i bloggen min eller i eit meir seriøst artikkelformat, har eg ei verktøykasse som det kan vere nyttig å anvende.

Fin blogg du har , bai.Jeg tok meg den frihet å titte litt. også er det fint at du klarer det der med å skille hobbylesing og analyse, ellers ville det blitt slitsomt.

Jeg bør kanskje starte med å si at jeg har studert mer skriving enn jeg har studert litteratur.

Men det er ingen tvil om at det også er en øyeåpner.

Da jeg begynte å jobbe meg gjennom ”skrivestudiet” så var jeg bekymret. Jeg har alltid visst hva jeg har likt å lese, og jeg var redd for at smaken ville forandre seg som følge av all studeringen.

Så langt har ikke smaken forandret seg nevneverdig. Jeg liker de samme bøkene, og jeg misliker de samme bøkene. Den største forskjellen er at jeg nå kan se HVORFOR jeg misliker enkelte bøker. (Den delen hvor jeg ser hvorfor jeg LIKER enkelte bøker er ikke like tydelig, og det er jeg faktisk ganske glad for.)

De bøkene jeg misliker, der ser jeg hvilke grep forfatteren har tatt. Eller hvilke grep forfatteren har forsøkt å ta, som ikke fungerer, hvilke grep forfatteren kunne tatt for å løse problemene, og et langt stykke på vei, hvilke grep andre forfattere har brukt som har skrevet noe tilsvarende. Jeg trodde jeg ville mislike dette.

Da jeg begynte ”læreprosessen” var jeg overbevist om at jeg ikke kom til å kunne lese en eneste bok uten å analysere den i filler. Men det ser ut som det som skjer er at jeg analyserer de DÅRLIGE bøkene. De gode bøkene bare nyter jeg. Forfatteren er så god at de ”litterære” grepene han benytter ikke blir fanget opp fordi jeg er så oppslukt av boken .

I praksis betyr dette at jeg får mer ut av både de gode og dårlige bøkene. Jeg nyter de gode, og analyserer de dårlige;)

Når det gjelder forfattere, om de har/bør ha litteraturstudier i ryggsekken… Vel, det gjør jobben lettere. Litt som å slippe å finne opp hjulet på nytt, du vet at det finnes, så du skaffer et hjul, istedenfor å sitte og bruke masse tid på å lage ”noe rundt som triller på bakken med minimal friksjon”.

Det også greit å vite litt om hva andre vet om hjul. Siden du vet at andre kjenner til hjulet, så trenger du ikke bruke like mye tid på å beskrive det, som du ville trengt om du skulle beskrive det for noen som ikke vet noe om det.

Jeg vil påstå at det er bra for forfattere å ha et visst kjennskap til litteratur. Det er absolutt ikke et krav, men jo mer de vet, jo mindre tid trenger de bruke på det som (for mange) er opplagt, og jo mer tid får de å bruke på mer ”matnyttige” ting innen skrivingen.

På den annen side, om man leser mye kan man fange opp mye av denne kunnskapen uten å vite at det er det man gjør. Men jeg tror det krever litt mer arbeid da.

Så flotte og opplysende svar dere gir alle sammen. Og sånn som det skinner igjennom hos dere alle , at dere "brenner" for dette her. jeg har meldt meg på et skrivekurs , fra høsten av. Så får jeg se hva det blir ut av dette. Men dere underviser vel , jobber som lærere noen av dere da eller.? Jeg tenker at dere har studert masse og sitter inne med kunnskaper. Hva bruker dere kunnskapen til, borsett fra at dere selvfølgelig har glede av dette selv. Og angående forfattere og utdannelse, jeg har trodd at man " bare har det i seg". At det å skrive nærmest er et slags kall. Et sånt kall som leger og sykepleiere har ( hadde før i tiden!!!!) De bøkene som da er fulle av hendelser , vakre ord , bøker som får deg til å gråte og le. Er de skrevet etter hjertet, på impuls. Eller kan de være nøye oppsatt, veloverveid , og planlagt i detalj . Kjennes litt feil det.

Det at forfattere ”har det i seg” tror jeg egentlig er en myte.

Skriving er hardt arbeid. Veldig hardt arbeid. Og det er ensomt arbeid, for det er ikke sånn at du møter opp på jobben og setter deg ned sammen med andre forfattere, før dere tar en felles lunchpause og snakker om verden, nyhetene og hvordan det går med det seneste prosjektet.

Joda, selvfølgelig er det noen der ute som har noe de bare MÅ skrive. En historie som er så fantastisk at den bare må fortelles. En historie som nesten forteller seg selv.

Spørsmålet er bare, blir den historien best om den får fortelle seg selv, eller blir den enda bedre om forfatteren vet litt om hvilke grep som er vanlige, mulige og fornuftige?

En flott ting med å leve nå er at det er veldig lett å få vist frem hva man skriver. Man kan lage en webside, man kan skrive en blogg, ja man kan til og med gi ut det man skriver selv, uten å bry seg om å kontakte et ”profesjonelt forlag”. Dette er bra.

Om man ser bort fra at det da blir veldig mye der ute. Det er veldig mye skrevet som ikke er verdt den megabit’en de er lagret på. Det pøses ut fra alle kanter.

”Alle” blogger. Og mange av disse ”alle” tror de er store forfattere, eller i alle fall at de kommer til å BLI store forfattere om de bare blogger hardt nok.

Enkelte forlag tjener store penger på at ”forfattere” gir ut sine egne bøker. ”Hvis du betaler oss 5.000 kroner så kan alle få kjøpe boken din til omtrent det dobbelte av hva en vanlig bok koster i bokhandelen”. Og helt ærlig: Hvis du skriver for familien, så er det en glimrende måte å få et kvalitetsprodukt på. Boken ser bra ut, og alle kommer til å være stolte av forfatteren. Men hvis du vil være FORFATTER, så har jeg liten tro på konseptet.

Det ER en grunn til at forlagene betaler penger til forfatterne for de bøkene de skriver. Forlagene forventer å tjene penger, og vil at forfatteren skal fortsette å sende ut bøker gjennom akkurat DERES forlag. Av og til gjør forlagene feil. Men hvorfor skulle forlaget gjøre feil når det gjelder akkurat DIN bok? Hvorfor skulle konsulentene bomme på hva som faktisk er salgbart akkurat da de leste DIN bok? Jada, det ER mange bøker der ute, og det er ikke HELT utenkelig at en GOD bok blir ofret fordi det er ”mange nok” gode bøker der ute. Men at det skulle skje med akkurat DIN bok, sånn at du gjør verden en tjeneste ved å utgi boken selv (og betale alle kostnadene ved dette)… ER det virkelig så sannsynlig?

Jeg HAR lest selvpubliserte bøker (bøker hvor forfatteren ikke bare tenker på familien), og jeg er ikke imponert. Bøkene inneholder normalt språklige feil, dramaturgiske svakheter og fremstår som hastverksarbeid. Mange av disse bøkene har vært refusert av forlagene, og forfatteren kan ikke forstå hvorfor. En eller annen hjemmeside forteller ofte at ”jeg bestemte meg derfor for å gi ut boken selv”. Og som sagt, all ære til forfatteren som er så ivrig etter å få ut boken sin. Men det hadde kanskje vært bedre å finne ut HVORFOR forlagene ikke var fornøyd med boken først, og rette på det? Heller enn å dytte et uferdig produkt ut på markedet og regne seg som ”flink”? Er det egentlig helt urimelig å anta at de norske forlagene faktisk VET hva de holder på med?

(Ok, i et senere innlegg vil jeg komme med påstanden at norske forlag IKKE vet hva de holder på med, men det er bokstavlig talt en helt annen sak. De fleste forlagene vil kunne si at ”dette er bra/interessant/en begynnelse” og følge opp med ”vi har mange nok bøker i denne genren”. ”Kvalitet” og ”godt nok til å bli utgitt” er ting de normalt fanger opp, selv om de velger å ikke utgi boken selv)

Så, det at forfatterne bare ”har det i seg” er en myte, det er veldig mange man må utkonkurrere om man vil bli utgitt som forfatter, og jo flere verktøy man har i verktøykassen sin, jo bedre rustet er man til den konkurransen. Og selvpublisering er best egnet til den nærmeste familie. Punktum. :D

Kven er det som har sagt at å skrive er 5% talent og 95% hardt arbeid? Det er eit kjent sitat, men eg hugser ikkje kven som sa det...

Thomas Edison sa at suksess er 10% inspirasjon og 90% perspirasjon...

Det var det nærmeste jeg fant

Det var kanskje det eg hugsa vagt.

Eg jobber som lærar. Eg underviser i norsk på vidaregåande skule.

I tillegg er eg også veldig glad i å skrive og formidle, så eg forsøker å skrive ein del i bokbloggen min. Eg prøver også å få skrive litt andre fagtekstar, på oppdrag, men det blir innimellom vanskeleg å få til innimellom jobbinga.

Eg kjenner meg godt igjen i det Inger Line skriv under. For meg har også litteraturstudia skapt eit nytt blikk for bøker, samtidig som eg også er meir bevisst personleg smak og meir objektive kriterier.

Men du spør om kva litteraturstudier inneheld. Eg har master i nordisk litteratur. Der startar ein med språk og litteratur, som tilsvarer pensum i norskfaget i stor grad. Dette året gir også undervisningskompetanse i norskfaget. Vidare vel ein meir fritt, anten litterære eller språklege emner. Nokre av dei emene som er obligatoriske på bachelournivå, er knytta til litteraturteori og filosofi om litteratur og kunst. Dette synest eg er veldig interessant, og det blir også svært relevant i og med at ein i analysene vidare bør knytte saman litteratur og teori. Det finst mange ulike emner, i hovudsak periodestudier (modernismen, årtusenskiftet, 1850-åra etc), tema- og motivstudier, sjangerstudier og forfatterskapstudier. Etter første året, kan ein velje fritt mellom ulike emner og i stor grad sette saman emner som interesserer ein sjølv. Eg har endt opp med mange periode- og forfattarskapsstudier knytta til modernisme, og mange sjangerstudier knytta til lyrikk. Men der står ein ganske fritt.

Du lærer ikkje å skrive ved å studere litteraturvitskap. Du lærer å tenke om språk og litteratur og du lærer å uttrykke deg akademisk. Dersom det er for å bli forfattar, du tenker på å studere litteratur, trur eg kanskje eg ville råda deg til å begynne med skrivekurs. Fleire forfattarar har slike kurs på Litteraturhuset. Elles har du forfattarstudier i Bø, ved Skrivekunstakademiet i Bergen og i Tromsø.

Jeg er ikke litteraturviter, men jeg har tatt bibliotekarstudiet. Det tok jeg forresten i voksen alder (var ferdig i slutten av 30-årene, og var langt fra den eldste på studiet), så det er aldri for sent hvis man ønsker å studere mer/noe annet.

I studiet er det en del litteraturkunnskap - bl.a. noe litteraturhistorie, og om den såkalte populærlitteraturen vs. finlitteraturen. Dette gjorde meg oppmerksom på mye jeg ikke hadde tenkt over tidligere, men endret ikke lesevanene mine veldig. Vil heller si at det utvidet horisonten min noe, og gjorde meg mer åpen for litteratur jeg ikke tidligere hadde valgt i særlig grad.

I tillegg hadde studiet en del analyse av tekster. Dette er noe jeg aldri var glad i som ung, men som jeg faktisk ble veldig god på i studietiden. Dette har gjort at jeg i ettertid leser med et mer våkent blikk for språk, bildebruk, referanser til andre tekster - for å nevne noe. Men jeg er fortsatt ikke glad i å analysere alt jeg leser, så det begir jeg meg slett ikke ut på når jeg koser meg med lesingen min.

Og så må jeg si at det var studiet som fikk øynene mine opp for noveller - totalt neglisjert fra min side tidligere, men som jeg nå virkelig kan sette pris på.

Jeg har studert litteratur. Endte opp med hovedfag, faktisk. Det endret lesevanene mine og måten jeg leser på, men ikke så mye som jeg hadde trodd egentlig. Gjennom studiene fikk jeg presentert en del litteratur jeg aldri hadde lest hvis jeg ikke hadde studert det. Og det åpnet øynene mine, men jeg er også veldig kritisk. Jeg hyller ikke en klassiker kun fordi det er en klassiker. Og jeg klarer å skille min personlige smak fra det som er den almene oppfatning av klassisk litteratur. Jeg kan se at selv om boken ikke fenger meg personlig, så ser jeg hva slags kvaliteter den har. Som leser har det gjort meg mer kritisk særligi forhold til språk. Jeg henger meg opp i dårlig språk og dårlige oversettelser, og kan få hele leseropplevelsen ødelagt av det andre ville kalt "bagateller". Men jeg ville ikke vært studiene mine foruten. Selv om de kanskje ikke åpnet så mange karrieredører, så var det ikke noe annet jeg kunne valgt, tror jeg.